Bak kameraet
 |
MIN BABY. «Kameraet er min baby», sier fotostudent
Kjersti Solberg Monsen, som trives best bak kameraet.
|
– «Gud, så mange som har blå gardiner»,
ha-ha-ha. Kjersti ler hjertelig mens det glimter til i
de blå øynene hennes. Så klasker hun seg på låret, og
hoster litt, forkjølet som hun er. Harstad-jenta har nettopp
snakket om «lurerom» og hvilke typiske reaksjoner hun
har fått på sin avgangsutstilling ved Kunsthøgskolen i
Bergen, som denne uken vises på Galleri 3,14. Der presenteres
bilder av 72 studenthybler. Alle tatt på det studenthjemmet
som Kjersti selv bodde på under utvekslingssemesteret
i Göteborg for et år siden. – Det er mange som sier «dette
må være et gutterom og dét et jenterom», ut fra en stereotyp
oppfatning av hva som er en standard innredning for hvert
av kjønnene, men det er mange «lurerom», og jeg sier ikke
hva som er riktig, ha-ha-ha.
– Må drive hardt
Kjersti har alltid elsket å fotografere og røk rett inn
på fotolinja ved Kunsthøgskolen da hun først oppdaget
at det fantes noe slikt i Bergen.
– I begynnelsen syntes jeg det var jævlig frustrerende
å gå på Kunsthøgskolen. «Dette er jo helt utrolig sløve
greier», tenkte jeg for meg selv. Jeg hadde tatt samfunnsvitenskapelige
fag ved Høgskolen i Bodø og på Universitetet i Bergen,
og var vant til å få oppgavene lagt i hendene på meg.
Men så forsto jeg at å være kunstner innebærer å ta initiativ
selv, og at du må drive deg selv jævlig hardt. Det meste
av arbeidet foregår uansett i hodet, sier Kjersti, og
retter pekefingeren mot tinningen for å understreke poenget.
Kjersti banner mye. Omtrent i annenhver setning. Det råe
språket slippes også løs når hun snakker om at det skal
bli «rock`n roll» å begynne med hovedfagsoppgaven i høst.
Da skal hun ut på veien og virkelig svi av film. Planen
er å kjøre rundt i Norge neste sommer og ta fargebilder
fra ulike fylker. Inspirasjonskilden er de gamle gutta
fra New York som dokumenterte Amerika i sort/hvitt. Ønsket
er at det skal bli bok. Kjersti gestikulerer mye - og
smiler, slik at den skjeve fortanna kommer til syne.
Frøken organisator
– Jeg har alltid vært sinnssykt velorganisert, og jeg
tror det var derfor jeg kom inn på Kunsthøgskolen i utgangspunktet.
Jeg hadde tatt ni bilder av mennesker med piercing eller
tatovering og lagt dem pent i en mappe. Selv om jeg aldri
hadde drevet med kunst før, var i alle fall presentasjonen
veldig fin, forteller Kjersti. Det er Kjerstis far som
lærte henne at hun når lenger om ting blir presentert
ryddig.
– Jeg elsker å organisere. Pappa var bedriftskonsulent,
og som ung var drømmen å jobbe på kontor. Jeg elsket å
ha binderser og plastlommer rundt meg hele tida. I tillegg
ville den jobben gi meg mulighet til å reise mye som pappa,
sier Kjersti. Hun er kjent for alltid å sette i gang et
nytt prosjekt før de fire forrige er avsluttet. I fjor
var hun blant annet med på å starte opp Galleri Fisk i
Bergen. Hennes velorganiserte hode kommer også til nytte
når hun som kunstner må søke om støtte til finansiering
av de mange prosjektene sine.
– Fy fan, for et slit. Det var noen som sa til meg at
det ikke er tilfeldig at jeg fikk influensa akkurat nå.
Som unge var jeg skitredd for å bli syk og gå glipp av
noe, sier Kjersti med hes stemme. Hun er også glad for
at hun har arvet farens evne til å tørre å ta kontakt
med fremmede mennesker. Den egenskapen fikk hun god bruk
for da hun skulle skaffe seg innpass på hyblene til vilt
fremmede studenter fra 16 ulike nasjoner på hybelhuset
i Göteborg.
– Til sist ble jeg kjendis på huset, og da ble det ganske
trivelig i puben, ha-ha.
Studenthybler sett fra døra
Da Kjersti reiste på utveksling til Sverige i fjor, havnet
hun på Göteborgs svar på Fantoft; Ostkupan, den beryktede
institusjonsblokka fra 1960-tallet.
– Jeg var veldig skuffet over at jeg ble plassert der.
Da jeg flyttet inn, var det første jeg gjorde å ommøblere
det 14 kvadratmeter store rommet. Så satte jeg meg ned
og regnet ut at av totalt 332 hybler og 28 leiligheter,
så var 280 av hyblene prikk like mitt eget firkantete
rom med et firkantet vindu. Derfor bestemte jeg meg for
at dette ville jeg dokumentere. Utgangspunktet var at
ulike mennesker i en lik situasjon, studietid, med likt
utgangspunkt, rommene, velger ulike løsninger, sier Kjersti.
Som tittel på verket valgte hun «Et fåtall bruker puben
flittig».
– Jeg hadde laget et spørreskjema til studentene på hjemmet,
og fikk svar fra mellom 110–120. Det viste seg at for
eksempel 80 prosent av dem hadde datamaskin, men jeg ville
ikke bruke det som tittel. Da ville bare publikum lete
etter datamaskinene på bildene. Derfor valgte jeg heller
en passe ullen, statistisk påstand om at et fåtall av
dem brukte puben på huset flittig. En foreleser sa at
jeg med den knuste myten om at studenter går så mye på
bar, ha-ha. Kjersti holdt på å fotografere hyblene i halvannen
måned i eksamensperioden til studentene før jul i fjor.
På forhånd hadde hun hengt opp plakater og presentert
hva hun skulle gjøre. Noen tok kontakt med henne. Dermed
hadde hun noen rom å begynne med.
– Andre ble jævlig redde da jeg kom med notatboka mi,
og trodde vel jeg var selger eller predikant, og slengte
døra igjen. Rett før Kjersti reiste hjem på juleferie
hadde hun rukket å ta bilde av 90 hybler. Alle tatt fra
nøyaktig samme vinkel i døråpningen, hvor to av beina
på fotostativet sto innenfor døra og to utenfor. – Noen
som har sett utstillingen tror det er det samme rommet
jeg har ommøblert 72 ganger, og det er litt kult. Forklaringen
er at det er begrenset hvor du kan sette senga når du
bor på 14 kvadratmeter, konstaterer Kjersti.
Stiller ut i Litauen
Avgangsutstillingen til fotostudentene i Bergen, som vises
på Galleri 3,14 ut denne uken, skal også vises på nasjonalmuseet
i Litauen i mars neste år. Tidligere i vinter fikk Kjersti
vite at hennes fotoserie, «Norsk, 4. time» var plukket
ut til Vestlandsutstillingen. Der vant hun Vestlandsutstillingens
pris for 2002. To uker senere fikk hun nok en gratulasjon
overbrakt på telefon: Serien «Norsk, 4. time» var kjøpt
inn av Norsk Kulturråd. – Jeg var med forfatter Ragnfrid
Trohaug på en opplesningsturné i Hedmark. Egentlig for
å ta bilder fra turen og av henne, men etter hvert begynte
jeg å ta bilder av elevene i stedet, og det resulterte
i fotoserien «Norsk, 4. time». Det viser elever i en klasseromssituasjon
som alle kan kjenne seg igjen i, mener Kjersti. – Er du
ambisiøs?
– Jeg prøver å sikte høyt. Jeg har alltid vært slik at
jeg vil gjøre det bedre enn det som blir forventet. Hver
gang jeg blir presentert for en pensumbok tenker jeg:
Jeg skal vel for fan klare å finne ei bok som er bedre,
sier Kjersti.
– Når skjønte du at du er talentfull?
– Det vet jeg ikke om jeg ennå har skjønt, selv om det
er kult å være råfornøyd akkurat nå. Det er greit å sveve
litt over jorda med den ene foten, så lenge den andre
står trygt planta på jorda. Jeg trives bedre bak enn foran
kameraet. Men det er først og fremst det jeg driver med
som jeg ønsker skal bli husket, og ikke jeg. Skal jeg
lykkes må jeg imidlertid fortsette å jobbe knallhardt.
Det er så mange om beinet, sier Kjersti hest, putter i
seg en halstablett og slår seg på låret.
Tekst: Ingrid
Åbergsjord
Foto øverst: Skjalg
Ekeland,
Foto langs siden: KJERSTI SOLBERG MONSEN
fra «Et fåtall bruker puben flittig»
