 Examen
philosophicum har vært en svært seiglivet del av det norske
universitetssystemet. Den går tilbake til Universitetet i
Oslos første år. Riktignok har det faglige innholdet gjennomgått
forandringer. Men målsettingen har hele tiden vært den samme;
å presentere nye studenter for universitetskulturens verdier,
tradisjoner, tankestil og arbeidsmåte, skriver Knut Ågotnes,
Instituttstyrer ved Filosofisk institutt.
Ex. phil. - portalen til universitetet pusses
opp
En grunn til at ex. phil. fremdeles består i
Norge, noe mange utenlandske universitetsfolk misunner oss,
er muligens at universitetene har vært mer fremmede i det
norske kulturlandskapet enn i de fleste andre vestlige land.
Dette gjelder også i forhold til skolen, slik den ble etter
bruddet med den klassiske dannelsen mot slutten av 1800-tallet.
Universitetene har følt det nødvendig å møte nye studenter
med et samlet uttrykk for sin tradisjon, som er europeisk,
ikke norsk. Denne tradisjonen har røtter i opplysningstenkningen,
som igjen på 17- og 1800-tallet definerte seg som viderefører
av den antikke kulturen.
På universitetet arbeider så vel studenter som
lærere først og fremst med tekster. Når de arbeider med gjenstander,
funn, tanker, etc. er det med sikte på å få dem inn i tekster,
tekster som presenterer forfatterens synspunkter og de - kontrollerbare
- argumenter som bygger opp under dem. Men er ikke universitetskulturen
etter hvert blitt ganske godt integrert i den generelle kulturen?
Finner vi ikke nedslag av akademisk tenkning overalt, ikke
minst i skolen, i media, i litteratur av diverse art? Jo,
og dessuten er de nye studentene stort sett dyktige til å
artikulere seg, til å ta nye poenger, til å se en sak fra
flere sider. Oppgaven er å koble denne dyktigheten til en
klarere forståelse av akademisk tenke- og arbeidsmåte. I det
generelle kulturbildet forekommer denne mer bitvis i et virvar
av sjangre og ulike budskap.
Examen philosophicum har ikke vært udelt vellykket
som innføring i den akademiske kulturen. Svakhetene har primært
vært å finne i undervisningsopplegget, heller enn i innholdet.
Hovedelementet i undervisningen har vært kateterforelesninger,
ofte i store auditorier. Eksamen har vært «skoleeksamen»,
en seks timers prøve uten hjelpemidler. Strykprosenten har
vært høy.
Jeg trenger ikke her bruke spalteplass på de
pedagogiske svakhetene ved et slikt opplegg. Manglende ressurser
har vært dets viktigste premiss. Jeg vil heller presentere
noen sider ved «det nye ex. phil.» som har vært under utvikling
de siste par år. Kvalitetsreformen har også her tilført en
sterkere satsning. Undervisnings- og evalueringsformen er
drastisk forandret. Hovedelementet er nå seminaret, som er
en gruppe på 23-25 studenter, ledet av en seminarleder med
hovedfagseksamen i filosofi. Her konsentrerer man seg om å
diskutere oppgaver, som skrives hjemme, som presenteres muntlig,
som det gis veiledning på, og som til slutt inngår i studentens
mappe, som den viktigste eksamensoppgaven. Ved slutten av
kurset avlegges det også en kort prøve som tester breddekunnskaper.
Forelesningene består, disse gir oversikter og perspektiver,
men de har fått mindre betydning i opplegget som helhet. «Seminarmodellen»,
som vi kaller den, er et frivillig tilbud til studentene.
Velger man den, godtar man også en rekke betingelser, obligatorisk
frammøte, muntlig presentasjon, veiledning etc. De som ikke
går inn på disse betingelsene, får kun tilbud om forelesninger.
Strykprosenten her er høy, høyere enn før, da man også hadde
kollokvie-undervisning. Strykeprosenten på seminarmodellen
er lav, ja nesten ikke-eksisterende. Vi som er faglig ansvarlige
for opplegget, legger imidlertid større vekt på at studentene
bevislig lærer mer, og at de lærer på en annen og bedre måte.
Det er skapt en pedagogisk situasjon rundt arbeidet med mappe-oppgaven
som involverer studentene aktivt i tilegnelsen av akademiske
ferdigheter: De må selv finne stoff til sin oppgave, de må
formulere en problemstilling, tenke gjennom hvilke kunnskapsbiter
oppgaven krever, og - ikke minst - lage en argumenterende
framstilling. Den sosiale siden ved denne organiseringen er
dessuten svært viktig, ikke bare for studentenes trivsel i
sin alminnelighet, men også fordi diskusjonene de engasjerer
seg i er faglig lærerike.
Stortinget har vedtatt at ex. phil. skal reduseres,
fra et halvt til en tredjedels semester (10 studiepoeng).
Det har også vedtatt at det skal være examen facultatum (også
10 studiepoeng). Denne ordningen skal tre i kraft fra høsten
2003. Endringen medfører at ex. phil. kommer til å bestå av
to disipliner, mot nå tre. Det arbeides nå med nye studieplaner
og pensa. Disse kommer til å bli mer fakultetsrettede enn
ex. phil.-kursene er nå. Lærestoffet kommer til å bli koordinert
med ex.fac.-kursene, som også er under revisjon. Ideen om
et helhetlig førstesemesteropplegg ligger bak dette grepet.
Ex. phil. og ex. fac. (og eventuelt andre førstesemesterkurs)
skal inngå i en sammenhengende læreprosess som peker inn mot
den tenke- og arbeidsmåte som gjelder på det fakultetet der
en skal studere. Men ex.phil. skal fremdeles bestå av filosofi.
Hva er mennesket, hva er samfunn, hva er natur, hva er moral,
hva er kunnskap, hva er språk - slike fundamentale spørsmål
skal diskuteres - enda mer inngående enn før. Slike spørsmål
berører forutsetningene for fagene, og enhver akademiker skal
kunne reflektere over de problemer som disse spørsmålene reiser.
18.09.02
|
