Evaluering til stryk?
KRISTIAN AAS
NYHETSREDAKTØR
På det første grunnfaget jeg tok på Universitetet i Bergen
(UiB), var alle forelesninger klokken kvart over åtte på morgenen.
Hver dag. Foreleserne varierte i kvalitet, men i ettertid
husker jeg kun den ene. Vedkommende hadde kopiert opp pensumboken
på overhead, og lot lysarket ligge på til allmenn forlystelse
mens personen leste hva som sto. Ingen tid til spørsmål, diskusjon
eller refleksjon. Etter forelesningen fikk vi vite hvilke
sider som skulle bli vist frem på lysark dagen etter. Jeg
glimret med mitt fravær, den dagen og de resterende tre ukene
vi skulle ha foreleseren. Forelesningene ble aldri evaluert
av studentene. Hvor mange studenter har egentlig vært med
på å gi tilbakemeldinger til sine forelesere om hvordan de
presenterer faget? Flere forsøk på evalueringer har vært gjort
jevnlig, men tilbakemeldingene fra studenter tyder på at det
aldri blir gjort noe for å følge opp evalueringsresultatene.
Ihvertfall ikke på UiB.
Det er heller ikke mange som får sjansen til å si sin mening
om kvaliteten på undervisningen. To av fem UiB-studenter har
aldri vært med på organisert evaluering av forelesningene.
Dette avdekkes i dagens Studvest på side 7. Det finnes ikke
noe felles system for evalueringer på UiB. Heller ikke på
Høyskolen i Bergen (HiB) finnes noe slikt. Der er det opp
til de enkelte avdelingene hva som skal evalueres, og hvordan.
Norges Handelshøyskole (NHH) har et mer gjennomført system,
men heller ikke studentene der ser at deres innspill fører
til faktiske forandringer i undervisningsopplegget. En evaluering
som gjennomføres kun for evalueringens egen skyld kan aldri
gi forbedringer. Alle de store utdanningsinstitusjonene i
Bergen må bli flinkere til å ta studentenes innspill på alvor,
og gjøre noe med de mest graverende tilfellene av elendig
undervisning. Også her trengs en kvalitetsreform. Og akkurat
«kvalitetsreformen» har fått UiB til å se på sine evalueringer.
Institutter som vil forsøke nye evalueringsformer får tildelt
støtte fra UiB sentralt for å gjennomføre programmene, som
nevnt i Studvest nummer 18 i år. Blant annet skal den såkalte
kvadraturmodellen forsøkes, der studentene får anledning til
å sette et kryss på en graf, gradert etter hvor interessant
forelesningens tema var og hvor god foreleseren var.
Forutsetningen for at forsøkene skal få støtte, er at metodene
ikke er utprøvd før. Men prinsippet om at «alt nytt er godt
nytt» er ikke nødvendigvis det mest konstruktive. Kanskje
det ikke er evalueringsformene som har vært prøvd før som
har vært feilslåtte, men utførelsen og oppfølgingen? Uttalelser
fra førsteamanuensis Arild Raaheim ved Program for læringsforskning
i På Høydene peker på det samme. – Jeg ser ikke poenget med
å ta i bruk nye evalueringsformer, så lenge rutinene for tilbakemelding
til foreleser er ikke-eksisterende, sier Raaheim der.
Det viktigste er at studentene får adgang til å gi tilbakemelding
på sin egen studiesituasjon, og at resultatene blir fulgt
opp slik at feil og mangler kan rettes så raskt som mulig.
Ikke at systemene ikke er utprøvd før. Hvis oppfølgingen fra
instituttene, fakultetene og Universitetet blir like slapp
med de nye evalueringsformene, vil forsøket være bortkastet.
Illustrasjon: Christian C. Bergheim
18.09.02
|
