Sannhetens velgjører
De er overalt. I butikken, i banken, på kafé. Studenter
og advokater. Og bestemødre. Med lilla hår og anti-glidemiddel
under støvletthælene. Sprø, snille og hengivne, storforlangende
og frekke, illeluktende og uvaskede. De er kunder, de er
deg og meg. Men mest deg. For jeg er vel egentlig ganske
normal. Jeg kommer inn et sted og kjøper det jeg trenger,
sier takk, og går. Det er de andre som er sære.
Jeg har mitt ukentlige virke i en bokhandel. Jeg vet hva
jeg snakker om. Jeg er en menneskespaner, en avslører. Står
du og leser i ei bok om falsk krupp ved mor/barn-hylla,
er du tilsynelatende blitt pappa. Eller - du venter på å
få lurt mini-sexguiden med deg bak i den mer tilbaketrukne
jusshylla, hvor du kan kamuflere den i Gjems-Onstads store
skattelovsamling. Du er den fordektige kunden, kunden man
må bruke Freud på, kunden som sjelden går ut av butikken
med den boka du egentlig ville ha. En annen variant er kunden
som egentlig har kikket seg ferdig på språkkurs, men som
tar en ekstra tur bak i yrkesfaghylla for å slippe en fis
på et folketomt sted. Uheldigvis for deg (og meg) er jeg
overalt i min ryddeiver.
Noen har tydeligere intensjoner. Som pikkedamen, også kalt
tante Alma. Mens jeg står og hjelper en annen kunde, sniker
pikkedamen seg inn på meg, til vi står så tett at gebiss-eimen
nesten slår ut oss begge. Så pikker hun meg i panna, pikk-pikk-pikk,
med en spiss pekefinger, slik at jeg skal vite at hun er
der. Og hun trenger som regel hjelp umiddelbart. Andre kunder
husker ikke hva de trenger hjelp til. Som mødre med sønner
i pubertetsalder. Boklista ligger hjemme. Mora hviner, sønnen
kan nesten ikke snakke. «Eg skal ha...den dærre boken...med
de dærre græiene på...» Jeg går og henter boka, det kan
ikke være annet enn naturfag for 2-timersfag. Og jeg lurer
på hvem som er særest, sønnen eller mora.
Da er de entusiastiske kundene koseligere, bare jeg har
god tid. Dama med krepphår som har personlige samtaler med
Diana i himmelen, og som sjenerøst vil dele sine erfaringer
med meg. Og den gamle mannen som mener bilveien rundt Håkonshallen
ble laget for å skjule likene fra barnearbeid i etterkrigstiden.
Han har selv sett dem med egne øyne, de gravde sin egen
grav. Og han kan gjerne fortelle meg mer over en kopp kaffe.
Etter en lang og slitsom dag i bok-handelen er jeg mange
menneskeerfaringer rikere. Jeg stikker innom Rema på veien
hjem, jeg trenger dopapir og nattbind. Underlig kombinasjon.
Ny, ung mann i kassa. Jeg trenger brød og melk også.
13.11.02
