 De
høye avgiftene, skattene og prisene vi har her i Norge står
ikke i et motsetningsforhold til milliardene i Oljefondet,
men er snarere en følge av rikdommen, skriver Kjetil Storbakk,
hovedfagsstudent i sammenlignende politikk.
Oljemilliardene og riset bak speilet
Det ropes stadig høyt om at standarden på helsevesen,
skoler og veier samt det høye skatte-, avgift- og prisnivået
ikke står i forhold til alle de milliardene vi har til disposisjon
i oljefondet. Dette er ikke et motsetningsforhold, men snarere
en følge av de enorme inntektene oljen gir. Min påstand er
at det ikke er for lite penger, men tvert om at det
er for mye penger som er problemet. Det er ikke slik
at det man får ut av ressursene alltid stiger proporsjonalt
med hvor mye ressurser som settes inn. Før eller siden blir
det for mye ressurser i forhold til kapasitet. Når kapasiteten,
på grunn av oppdragsoverflod, er nær sprengt i mange sektorer
(særlig byggebransjen i de store byene har travle tider),
er det ikke fornuftig å starte opp nye store prosjekter som
krever mye arbeidskraft. Da ender man opp med sprengte tidsrammer
og like sprengte budsjetter. Det hjelper nemlig ikke å bevilge
milliarder til ulike prosjekter dersom ikke det finnes folk
og tid til å utføre arbeidet.
Årsaken til kapasitetsknappheten er først og
fremst at staten på grunn av de enorme inntektene fra oljesektoren
har råd til å opprettholde en svulmende offentlig sektor med
utstrakt tjenestetilbud og mange ansatte. De varer og tjenester
som staten, fylkeskommunene og kommunene kjøper for å opprettholde
aktiviteten vil i all hovedsak være levert av private bedrifter,
som selvsagt gnir seg i hendene over ordretilgangen. Når disse
bedriftene går så det suser er det rom for investeringer og
utvidelser. Dette gir gode tider for atter andre bedrifter.
Pengene den offentlige sektoren bruker spres slik til det
meste av samfunnet, og på denne måten blir den innenlandske
økonomien bokstavelig talt «oljet».
De fleste av oss har derfor fått mer penger
mellom hendene. Vi handler klær, møbler, sydenreiser og annet
som aldri tidligere og lever herrens glade dager. Men ingenting
vokser inn i himmelen. Kjøpefesten har sin pris. Og prisen
er høye renter og sterk kronekurs, som potensielt kan ta knekken
på bedrifter i konkurranseutsatt sektor.
Det norske arbeidsmarkedet er begrenset i den
forstand at det er relativt få personer som er ledige, og
særlig er det mangel på ledige personer med spesialkompetanse.
Dette fører til at bedriftene må tilby høyere lønn for å tiltrekke
seg godt kvalifisert arbeidskraft og for å beholde de ansatte
de allerede har. Dermed stiger lønningene i mange bransjer
og dette vil etter hvert påvirke lønnssettingen i andre sektorer
og vi får enda mer penger mellom hendene til forbruk. Tilsynelatende.
Problemet er bare at de bedriftene som øker lønningene må
ta inn igjen de økte utgiftene ved å øke prisene på varene
eller tjenestene de leverer. Dermed stiger prisene og norsk
økonomi får diagnosen «overopphetet».
Dette bør unngås. Høyere priser gjør det dyrere
for utenlandske kunder å kjøpe norske varer, og muligheten
er tilstede for at de vil se seg om etter andre leverandører.
Da står norske arbeidsplasser i fare for å bli nedlagt og
flyttet til utlandet. Den for myndighetene enkleste løsningen
er å dra inn kjøpekraft fra bedrifter og personer for å dempe
forbruket, noe som er politisk mye enklere enn å kutte i utgiftene.
Dette gjøres enten ved at sentralbanken øker renten, eller
at man øker skatter og avgifter, eller begge deler. Det er
dette som føles særlig urettferdig. Hvorfor de høye rentene,
avgiftene og skattene når vi har hundrevis av milliarder på
bok? Resultatet av misnøyen er høyere krav ved neste lønnsforhandling,
med påfølgende renteøkning, avgiftsøkning og prisstigning.
Oljemilliardene har gitt Norge ufattelig velstand, men riset
bak speilet er et skyhøyt skatte- og avgiftsnivå og at prisene
skremmer selv den mest garvede tyske bobilturist.
Løsningen er etter mitt syn å kutte i offentlig
sektors ressursbruk. Ved kutt i offentlig forbruk vil man
frigjøre arbeidskraft til andre sektorer samtidig som etterspørselen
etter ulike varer og tjenester vil synke, med lavere priser
og rente som resultat. Det er dessverre langt mer smertefullt
for politikerne å gjennomføre utgiftskutt enn avgifts- og
renteøkninger, og om dette er politisk mulig å få gjennomført
gjenstår å få besvart.
04.12.02
|
