Hårsår
Jeg synes egentlig at jeg er et ganske anstendig menneske.
Jeg dusjer nesten hver dag, klærne mine er for det meste
rene og ikke så veldig fillete, og kroppsholdningen min
går aldri under en seksti graders vinkel. Problemområdet
har alltid vært håret. Du har kanskje hørt om uttrykket
«Bad hair day», dager da håret ditt øyensynlig har blitt
tuklet med av rabiate mongolske horder og får det til å
se ut som en såtebrann fanget i øyeblikket. Jeg har ikke
slike dager, jeg har slike år.
Problemet begynte vel da jeg sluttet å gå til frisøren.
Jeg har alltid vært redd for frisører. For det første tar
de uanstendig mye penger for å stusse luggen til lettlurte
mennesker. Hvordan kan det være verdt nesten tre hundre
kroner å få en fremmedarbeider til å klippe av ørene dine
mens de mumler besvergelser om balsam? Og nei, jeg har ikke
lyst til å få noen «frekke striper» over midten av skalpen.
For det andre vet jeg aldri hva jeg skal snakke med dem
om. Må jeg snakke med dem overhodet? Tenk om de synes jeg
er et nek og finner ut at de skal straffe meg ved å gi meg
en Forrest Gump-frisyre? Eller hva om de kjeder seg om jeg
ikke snakker med dem og begynner å gjøre sære eksperimenter
med håret mitt i ren vanvare. Det blir vanligvis til at
jeg sier «kort ved ørene og kort ved siden», og de resterende
45 minuttene består av en trykkende taushet.
Det siste, og verste, er speilet. Som om det ikke er ille
nok å våkne om morgenen og bli nødt til å innse den grusomme
sannheten om utseendet sitt hver eneste dag, blir man her
nødt til å sitte i en time og suge inn sin egen utilstrekkelighet.
I tillegg er det fluoriserende lyset spesiallagd til å få
alle, uansett kjønn, til å se ut som Derrick. Så sitter
man og leter etter grunner til ikke å ta livet av seg mens
en middelaldrende dame grafser i hodebunnen din og sier
at du kanskje bør vurdere en flassjampo.
Til slutt stoppet jeg å gå til frisøren. Det fungerte en
stund, men etter at par måneder tilsa hårmanken min at jeg
het Kjell-Barry, bodde i Vennesla, og kjørte en spesialtrimmet
Lada med fartsstriper. Så jeg kjøpte en elektrisk hårklipper.
Mens jeg stod på badet og prøvde å få den infernalske saken
til å virke slo det meg plutselig hvorfor frisører trenger
to års skolegang. Etter to timer så jeg ut som en krysning
mellom punker og nynazist og min egen far ville tilkalle
en eksorsist for å «drive demonen ut fra badet vårt!».
Etter et par år med mye bruk av lue har jeg endelig klart
å få dreisen på det, og nå tar det meg bare halvannen time
å klippe håret akkurat passe. På den annen side kan selv
de verste skader dekkes over med rikelig bruk av hårgelé.
Kanskje jeg kan begynne å gå til frisør igjen om jeg later
som om jeg er døvstum og blind.
05.02.03
