Campingliv
– Vi har en bil stående i Rocky Mountains,
og en i Vinje i Telemark. Også har vi en i Vancouver,
men den virker ennå. For plateaktuelle Real Ones er bilhavari
artistlivets skyggeside.
 |
– Hæhæhæ! Real Ones-bassist Øystein Skjælaaen
har tatt frem en bunke med militærgrønne trøyer og prøver
en av dem. Tilskueren som ler rått, er plateprodusent
HP Gundersen.
– Hæhæ, det der kommer til å bli helt sykt!
– Hva er dette? spør Ivar Chelsom Vogt (gitar/strengeinstrumenter/vokal).
Han har guidet oss opp til Gjøa studio og ser nå skeptisk
på bandkollegaen.
– Kostymer til i kveld. Vi må jo ha nye hver gang, forklarer
Øystein. – Først kjøpte de noe på Hennes & Mauritz, men
det passet visst ikke helt inn i vår radikale stil, avslører
HP. Gjøa studio er akkurat så hjemmekoselig som man kan
få inntrykk av etter utallige skriverier om det kreative,
men uformelle musikkmiljøet ute på Dokkeskjærskaien. Her
er ingen resepsjon, ingen vestibyle med designermøbler,
og ingen platinaplater på veggene. I det hele tatt så
henger det svært lite på veggene, men langs den ene siden
er det vinduer som gir utsikt mot Puddefjordsbroen. Rommet
er smalt, og når HP sitter midt i lokalet og stemmer steel-gitaren
er det ikke lett å komme seg fra den ene siden av studio
til den andre. Da er det enklere å slenge seg ned i sofakroken
som blir brukt som pauserom. Jeg velger å komme med første
spørsmål, og dummer meg ut med det samme.
– Kan noen vise meg rundt i resten av studioet?
– Nei......altså, dette er hele Gjøa studio, medgir Ivar.
Kommunistisk samspill
I dette lokalet har de fem unge musikerne i Real Ones
spilt inn «This is Camping» som skal i handelen i neste
uke. I dag er de derimot her av helt andre grunner. Gjøa
studio skal brukes som øvingslokale for bluegrass- og
countrybandet Mao, hobbyprosjektet som foruten Real Ones
teller Petter Folkedal, alias Sgt. Petter, og nevnte Gundersen.
Senere på kvelden skal det spilles på Café Opera. Foreløpig
er det bare de to Real Ones-guttene og plateprodusenten
som har kommet.
– Hvor er folkene, lurer Ivar på. Øystein ringer litt
rundt. David Chelsom Vogt er på vei, resten er han ikke
helt sikker på hvor befinner seg. Øvingen lar vente på
seg, men noen dukker opp. Først kommer Petter Folkedal
spaserende inn. Han får på seg en grønn trøye, rusler
bort til pianoet og begynner å klimpre. Deretter kommer
fiolinist David. Nå mangler de bare to.
– Alle i bandet jobber eller studerer. Det blir vanskelig
å få øvinger til å klaffe helt, blir vi forklart.
 |
Gammelt vennskap ruster ikke
– Vi har aldri sittet og ventet på at noe skal skje. Man
må gjøre noe selv, man må få ting til å skje. Ivar forklarer
hvordan Real Ones har kommet dit de er i dag. Etter ni
år med øving og konsertvirksomhet, begynner det å ta av.
Egentlig kan man hevde at bandets opprinnelse ligger enda
lengre tilbake i tid. Ivar og David er brødre, og de spilte
musikk sammen med nabogutten Jørgen Sandvik (gitar/strengeinstrumenter/lead
vokal) lenge før Real Ones så dagens lys. De to siste
medlemmene, Øystein og Kåre Opheim (trommer), har de kjent
siden slutten av tenårene. Blir man ikke lei når man ser
så mye til hverandre?
– Vi er jo i utgangspunktet gode venner, og det tror jeg
er en forutsetning for å takle turnélivet med bilturer
på åtte timer. Vi tilbringer mye tid sammen på fritiden
også, og blir vi lei så kan vi heller kutte ned på akkurat
det, mener Ivar. De nevnte bilturene har det blitt mange
av for Real Ones. Veldig tidlig skaffet de seg kontakter
i Amerika og på kontinentet, noe som har ført til heftig
konsertvirksomhet i Canada, Belgia og Nederland.
– Det er helt fantastisk, vi har opplevd veldig mye, sier
Øystein begeistret.
 |
Mekaniker søkes
Noen opplevelser fra turnélivet kunne de derimot helst
vært foruten. De aller fleste av disse vonde minnene involverer
bilhavari.
– Vi har et par biler stående i veikanten rundt om i verden,
hevder Ivar. Jeg er usikker på om jeg skal ta det bokstavelig,
men han utdyper:
– Senest for noen uker siden stoppet bilen i Vinje i Telemark.
Vi satt på veikro i fem timer, det var kjipt.
– Det verste var den gangen utenfor Berlin, sier Øystein.
– Nei, det var på den turen fra Montreal til New York.
I snøstorm! protesterer Ivar. David prøver å sammenfatte
det hele med litt statistikk.
– I fjor telte vi elleve bilhavarier. Eller var det året
før i fjor? Livet på veien har i hvert fall satt sitt
preg på bandet.
– Turnélivet var på mange måter inspirasjonen til albumtittelen,
forteller Øystein om «This is Camping».
– Vi har følt oss som campingturister ganske ofte, der
vi reiser fra sted til sted.
Fra platekontrakt til ringelyd
– For ett år siden kjente vi knapt til Gjøa studio i det
hele tatt, og heller ikke folkene som jobber her. Øystein
legger ut om hvordan prosessen med å spille inn plate
begynte.
– Vi hadde lyst til å spille inn et album, men fant ikke
de rette personene til å hjelpe oss, de som kunne gi oss
den kreative friheten vi trenger. Det fant vi da vi kom
i kontakt med HP og Kato Ådland ved Gjøa, kjemien stemte
med en gang, forklarer Øystein. Heldigvis for Real Ones
hadde Ådland og Gundersen akkurat opprettet plateselskapet
New Records. Dermed var det klart for den første innspillingen
som ikke var helt egenfinansiert. Med på platen fikk de
også en rekke gjesteartister som bidro til å gi folkrocken
et enda mer særegent preg.
– På en festival i Canada møtte vi Jerry Donahue, gitaristen
i det engelske folkrockbandet Fairport Convention. Han
spiller på noen av låtene våre, men dessverre kom han
aldri til Bergen. Innspillingen gjorde han i Hamburg,
forteller Ivar, og legger til at Real Ones også fikk hjelp
fra en canadisk strupesanger, en indisk musiker og Bergens
egen Helen Eriksen.
– Albumet vårt var så godt som ferdig i høst, det. Egentlig
var det meningen å gi det ut da. Men vi bestemte oss for
å ikke forhaste oss, vi ville finne det beste tidspunktet.
Vi ga ut en ep først i stedet. Akkurat det kan vise seg
å ha vært et lurt trekk for bergensbandet. «Bratislava»,
som ep’en heter, trillet høyt på terningene i landets
aviser og ble like godt kalt «årets beste norske ep» i
Dagbladet. Kanskje det var den kommentaren som gjorde
at låten «Bratislava» dukket opp som mobilringelyd i høst?
– Vi hadde ingen ting med det der å gjøre! Den er jo helt
ugjenkjennelig, klager David.
– Hør på den, da! Øystein har den på mobilen! Vi lytter,
og må si oss enige i at Nokias tolkning ikke er helt vellykket.
Hylende cowboyer
Mens jeg tar en kaffeslurk, ser musikerne på klokken.
Tålmodigheten begynner å ta slutt, og Ivar, Øystein og
David finner frem instrumentene. Petter dukker opp fra
pianoet og finner en gitar. Det får heller være at to
av Maos medlemmer mangler. David varmer opp fingrene med
noen løp over fiolinstrengene. Ivar slår an noen akkorder
og HPs steelgitar virker stemt. Intuitivt, eller i hvert
fall tilsynelatende, begynner alle på samme låt uten at
noen ord veksles.
– If not for you... David begynner mykt, men synger sterkere
etter hvert. De andre henger seg på. Sørstatsaksenten
er ikke til å ta feil av. Jeg skjønner raskt at vi skal
til prærien, og synes jeg hører vrinskingen av hester
utenfor.
– Med Mao får vi lov til å kose oss litt, spille mer rendyrket
bluegrass og country. Vi spiller når vi har tid, for å
ha det gøy. Vi planlegger ikke plate enda, men hvem vet,
sier Øystein. Ikke lenge etter at de har satt i gang med
spillingen, kommer Kåre og Jørgen, og Studvests utsendte
må stille seg i et hjørne for at det skal bli plass for
musikantene til å utfolde seg. Hobbybandet er komplett,
og alle får på seg grønne trøyer, til HPs store begeistring.
– She`s a devil in disguiiiiiiiiiise..., hyler cowboykoret
sekunder senere. Ivar ryker en streng, men lar det stå
til. Vi takker for oss, finner veien ned, og blir forbauset
over å se Puddefjorden, og ikke Mississippi, når vi lukker
døren.
Ekte vare
Et fullstappet Café Opera er akkurat ferdig med klappsalvene
etter Maos opptreden, en konsert som endte med at halvparten
av de besøkende danset line dance foran scenen. I jubelrusen
kommer HP Gundersen bort for å skryte av guttene som han
har jobbet med det siste året.
– Disse folkene her er musikere, det er derfor det blir
så utrolig bra. De kan sakene sine. Det er ekte!
