Ridder ved roret
– Etter hvert har jeg vel innsett at tingene
aldri vil falle til ro, sier rektor ved Universitetet
i Bergen, Kirsti Koch Christensen. Hun suser inn i det
store rommet, ser over post og epost, tilbyr oss kaffe,
og sjekker timeplanen i samme håndvending.
Det er tidlig morgen i huset på Muséplass
1. Vi er knapt innenfor dørene før andektigheten kommer
sigende. Tjukk, mørk eik, malerier av gravalvorlige, gamle
menn på veggene. En morsk ugle stirrer ned på oss fra
et skap.
– Ja, den blir ofte tatt med ut i parken når noen trenger
et bilde av en ugle i en eller annen sammenheng, sier
universitetsrektoren.
Tusen treff
– Jeg tror nok aldri jeg har truffet noen som har begynt
ved Universitetet for å bli rektor. Og jeg hadde aldri
kunnet forestille meg at jeg skulle ende opp her selv,
verken i dette rommet eller i Bergen. Kirsti Koch Christensen
er egentlig lingvist, men man merker lett at hun har vært
rektor en stund. Det skal ikke mange stikkordene til,
før hun legger ut om kvalitetsreform, læringsmiljø, vanskelige
politikere, samfunnsansvar, og så videre. Søker man på
Google etter navnet hennes, finner man et par-tre treff
før 1999, da hun ble rektor. Etter 1999 finner man flere
tusen. Møter, konferanser, kommentarer, intervju, og utredninger.
Er det stress å være øverstkommanderende?
– Jeg var jo prorektor før, så overgangen var gradvis.
Arbeidsmengden går litt opp og ned, men jeg prøver å minne
meg selv på at det nok er både enklere og morsommere å
være rektor ved Universitetet i Bergen enn mange andre
steder. Rektor ved Universitetet i Roma har for eksempel
over 100.000 studenter å holde orden på.
 |
SIMULTANKAPASITET. Mye må gjøres, helst på en
gang. På kontoret til rektor en vanlig arbeidsdag,
med besøk fra leder i NSU, Kamil Azar.
|
Gjennomsnittlig student
Kirsti vokste opp i Bærum utenfor Oslo. Faren var selvstendig
næringsdrivende, moren journalist i Alle Kvinners Blad.
Hun beskriver seg selv som en helt gjennomsnittlig elev
og student.
– Jeg visste før jeg ble russ at språk var tingen. Universitetet
visste jeg heller lite om, men begynte der med det utgangspunkt
å bli lektor. Det lå alltid i kortene at hele søskenflokken
skulle ha en skikkelig utdannelse, uten at det var noe
press. På 60-tallet gikk også universitetene over fra
å være eliteinstitusjoner til å være folkeinstitusjoner.
Man trengte ikke lenger føle seg som en pionér bare fordi
foreldrene, slik som mine, ikke hadde universitetsutdannelse.
Men beinveien til et liv som akademiker ble det derimot
ikke. Etter cand.mag i 1964, gikk det plutselig fjorten
år før neste grad tikket inn.
– Hva skjedde der?
– Ved cand.mag hadde jeg fått et barn, og etter det fikk
jeg to til. Faktisk var jeg borte fra hele utdanningssystemet
i åtte og et halvt år. Min eksmann var advokat, og vi
flyttet mye rundt. Blant annet dro hele familien til Japan
i to år. Jeg kunne ikke språket, og hadde ikke lov til
å jobbe, så det ble til at jeg begynte på et kurs i japansk,
og slik ble den interessen født. Etter hjemkomst fortsatte
jeg på japansk ved Universitetet i Oslo.
– Hva med studentaktiviteter?
– Jeg var aldri partipolitisk engasjert, men satt i diverse
styrer og slikt. Jeg brukte mye tid i Studentersamfundet.
Det var et veldig viktig talerør for studentene på den
tiden. «Alle» gikk i Samfundet den gang. Det var fast
hver lørdag, og så ble det gjerne noen livlige nachspiel
utover kveldene etterpå.
 |
HANDLEKRAFTIG. På tur hjem til Marken.
|
Sushipionér
Etter arbeid følger vi henne hjem mot huset i Marken.
Byen viser seg fra vrangsiden, med regn, blåst, og iltre
buekorpstrommer rundt Lillelungeren. Men å være østlending
i eksil har ikke vært noe problem.
– Jeg har trivdes i Bergen fra dag én. Det blir jo sagt
at det regner her fra jul til påske, og de to første årene
jeg bodde her gjorde det faktisk det. Men jeg er veldig
glad i både byen og fjellene rundt, og går mye på tur.
Det er alltid noe nytt å oppdage. Og så er det våren,
da, den er alltid like eksotisk og vakker for oss som
kommer fra Østlandet, selv etter så mange år. Men på Fiskertorget
blir rektor oppfattet som en raring.
– Etter tiden i Japan har jeg selvsagt vært veldig glad
i sushi. For ti år siden bare ristet torghandleren på
hodet da jeg sa at jeg verken skulle koke eller steke
fisken. Da jeg var nede og handlet for litt siden, fortalte
han meg at det nå er stadig flere raringer som kommer
og sier at de skal spise fisken sin rå.
Schizofrent
Som rektor har hun møtt folk som dronningen av Jordan
(«en meget oppegående dame») og David Trimble, og vært
i land i Afrika vi knapt klarer å uttale navnet på. Men
den hverdagen vi tar del i utover i uken består stort
sett av møter. Med Norges Studentunion, Norges Forskningsråd,
media, styret, eller medarbeidere. En dag sitter to smånervøse
studentrepresentanter ute i gangen og hvisker seg imellom.
– Si det du.
– Nei, det må du si. Den strengt formelle, klartalte rektor,
som må anmelde både husokkupanter og regjeringer (sistenvnte
riktignok i Dagbladet, Bondevik fikk terningkast tre),
er en annen enn den man treffer bak kulissene. Ofte sitter
hun tilbakelent og lytter, og fingrer litt med brillene.
En gang rekker hun å både demontere og remontere dem helt
før hun tar ordet. Mye av tiden går med til å samordne
standpunkter og strategier. Det blir ment mye og sagt
mye før man kommer fram til hva man egentlig skal mene.
– Vi har en schizofren tilværelse. De andre universitetene
er både gode kollegaer, og våre største konkurrenter.
Selv innad ved UiB kan ofte ulike prioriteringer kollidere.
Uansett, det er veldig viktig å ta med studentene på råd.
Politikerne hører ofte mer på dem enn oss.
 |
RIDDER. To stolte foreldre (til høyre) bevitner
at datteren får St. Olavs Orden
|
Big in Japan
Selv om hun fortsatt underviser til tider, har hun vært
mye mer administrator enn professor de siste årene, og
hun savner faget sitt. Kausale strukturer i det japanske
språk «egner seg ikke akkurat som selskapskonversasjon»,
som hun sier det selv, men lingvistikk er ikke bare pugging
av obskure grammatiske regler.
– Hvorfor kan vi si Det sitter en katt på trappen, men
ikke Det sitter katten på trappen? Slikt kan vi undre
oss over i lingvistikken. Selv har jeg jobbet en del med
negasjon, da spesielt ordet ingen. Hva innebærer egentlig
det begrepet? I tillegg kommer man ofte inn på både filosofiske
og sosiale problemstillinger. I hvor stor grad er språk
medfødt, hva har det å si for resten av samfunnet, og
så videre. Det å forstå hvordan folk kommuniserer er kjempeviktig.
Engasjementet stiger, og Kirsti begynner å fortelle.
– I Asia merker man sammenhengen mellom språk og samfunn
spesielt godt. Folk der borte oppfører seg veldig, veldig
forskjellig fra oss. Da er det ikke nok å skjønne språket,
man må også kjenne til kulturen. For min del var det en
god følelse i Japan å være et sted så langt hjemmefra,
og likevel kjenne at jeg passet litt inn. Men jeg husker
da jeg først kom bort dit. Jeg hadde øvd inn noen enkle
setninger, og kunne de visst litt for godt. Jeg spurte
etter veien til et sted på en bensinstasjon, og mannen
bak disken begynte å prate i vei og tegne kart og greier.
Jeg forstod ingenting.
Skoleavslutningen
Vi skal avtale noe angående fotografering da det kommer
opp. Om det passer på torsdag?
– Nei, ikke helt, svarer hun.
– Du skjønner, da jeg skal få St. Olavs Orden, legger
hun til i forbifarten, nesten unnskyldende. Hun nøler
aldri så lite da vi spør hvordan det føles.
– Vel, det er i hvert fall en klar anerkjennelse av at
arbeidet vi gjør her er viktig. Men det er klart jeg setter
pris på det, det gjør jeg jo. Det er torsdag ettermiddag.
Universitetsstyret diskuterer krig og fred og sånn. Etter
møtet utmanøvrerer Kirsti våre kollegaer fra nyhetsredaksjonen
med et par meget knappe setninger, og går inn i heisen.
Dørene har knapt slått igjen før alvoret er borte og smilet
på plass. Krigen er viktig, ja, men akkurat i dag er det
lov å legge den til side en stakket stund. Turen går til
Knut Fægris hus, et av disse gamle villapalassene på Høyden,
med rosemalte vegger og forgylte trappegelendre. Alle
er der. Staten, fylket, kommunen, Universitetet. Alle
stiller imidlertid i andre rekke bak Kirstis foreldre,
som sitter på hver sin praktstol midt i rommet. Det hele
minner litt om en skoleavslutning. Lovordene hagler, som
seg hør og bør ved slike anledninger. I takketalen rekker
Kirsti både å kritisere media, sende et par krasse bemerkninger
til de tilstedeværende politikerne, og få en liten klump
i halsen.
– Min far lærte meg at man alltid skal øve på taler, slik
at man ikke blir så rørt av sine egne ord. Når det hele
er over, slår vi av en prat med hedersgjestene Mor og
Far Koch utenfor villaen. Og én ting har moren å si om
sin datter:
– Du kan snakke med henne om alt. Kirsti har beina på
jorda, hun, det har hun alltid hatt. Hun lar seg ikke
vippe av pinnen.
