Mos en venn
- Klask! Folk faller i bakken som fluer.
Tiden har kommet for å kvitte seg med frustrasjoner over
tapte vekttall og enorme studie- lån.
 |
PÅ MATTA. Tommy Lie viser hva han er god for.
Og Frøydis Morken går boms i bakken.
|
45 studenter står klare til dyst.
– Uchi-hachiji-dachi! Higashi, en av verdens ledende karateutøvere,
roper ut kommandoer på japansk. Elevene hans beveger seg
relativt synkront. Uttrykkene ser ut til å sitte. Alle
vet at «hajime» betyr «begynn». Uttalen derimot, er det
verre med.
– Japansk er vanskelig, det blir mest mumling. Jeg sier
det sånn jeg tror det skal være og håper på det beste,
sier en av elevene. Men Higashi virker fornøyd.
– Nordmenn har god japansk uttale, sier han. Skryt fra
mesteren. Ikke verst.
Mesteren
Det er karatesommerleir på Studentsenteret. Sensei Shane
Y. Higashi fra Canada skal trene gjengen to økter hver
dag i fire dager. Han er en slugger i karatesammenheng
og har mer enn svart belte. Han har 8. dan. I karate er
det slik at etter man har fått det sorte beltet går graderingene
etter dan, der 10. dan er best. Det er det bare hovedtreneren
i Japan som har. Higashi kan sine ting, og nå skal han
forsøke å lære det bort til nordmenn som ikke akkurat
er fostret opp på sushi og sake. Deltagerne ser ut til
å gjøre det de blir bedt om, mens Higashi går rundt og
kontrollerer om det er bra nok.
– Han terper på tekniske detaljer. Det er lett å slurve
og å glemme, men nå blir hukommelsen frisket opp. Jeg
tror han stort sett er fornøyd, men av og til sender han
meg noen blikk som kan tyde på annet, sier Rune Ingebrigtsen
med et lurt smil om munnen.
Inspirerende
Rune er hovedtrener i Universitetets Karateklubb (UKK),
og var med å starte klubben i 1972. Nå står han småsyk
på sidelinjen og følger med på elevene. De gjør sitt beste
for å henge med.
– Det er veldig inspirerende å ha Higashi her. Han er
jo eksepsjonelt god, og i tillegg til selve treningene
tar han opp filosofien og historien i karate, sier Mette
Borgen (22). Higashi selv syns det er hyggelig å være
her. Det er åttende gangen han er i Bergen. Om deltagerne
har han bare godt å si.
– De er teknisk sterke og har fin fremgang. Og så merker
jeg godt at de er universitetsstudenter. De er vant til
å høre etter og lærer fortere, sier han.
VM? Ja, takk!
Karaten som bedrives på Studentsenteret denne dagen bærer
ikke akkurat preg av macho mannekultur. Stian Heimtun
(23), kasserer i klubben, står på sidelinjen og betrakter
de andre.
– Hvor aggressivt kan det bli? Det er universitetsstudenter
vi har med å gjøre, ler han. Rundt 80 studenter trener
aktivt i UKK, omkring halvparten av disse er jenter. Men
80 er ikke nok, klubben vil veldig gjerne ha flere medlemmer.
– Det hadde vært supert å få karate opp av den bølgedalen
det har vært i de siste årene. Vi har gått aktivt inn
for å få flere medlemmer, med mye blesting i forbindelse
med semesterstart. Vanligvis begynner det mellom 20 og
30 nye hver høst, men noen av disse faller jo fra, sier
Michael Storebø (22).
– Folk har veldig forskjellige grunner for å begynne.
Noen er tiltrukket av Østens mystikk og meditasjon, mens
andre vil ha god mosjon eller konkurranse, forteller han.
Og konkurrere er det store muligheter for å gjøre. Vil
du være med i VM, da drar du til VM. Så enkelt er det.
Uansett hvor god du er.
 |
|
KARATESLUGGEREN. Sensei Shane Y. Higashi har 8.
dan. Det betyr at han er veldig flink i karate.
Øverste bilde: Ane Engelsen gir Mette Borgen en
omgang av det hyggeligere slaget.
|
Lite penger i karate
– VM arrangeres hvert tredje år, og alle kan melde
seg på. Det konkurreres i ulike klasser, sier Stian. Men
ikke vent deg sponsormidler fra Norges Idrettsforbund
eller Olympiatoppen.
– Utøveren må betale alle utgifter selv. Prisen kan komme
opp i 30.000 kroner, avhengig av hvor mesterskapet arrangeres,
forteller han. Det virker i det hele tatt ikke som om
det er mye penger i karate. Higashi ler høyt når han blir
spurt om man blir rik av å være karateguru.
– Jeg lever av pensjonen min. Det er ikke mye penger i
å være instruktør. Det er først etter at jeg pensjonerte
meg at jeg har drevet med karate på heltid, sier han.
Før han pensjonerte seg, og viet livet sitt til karaten,
jobbet han som prosjektleder innenfor arkitektur. Selv
en mann av Higashis kaliber måtte altså ha sivil jobb
for å få til salt i risen.
Bukke, nikke, neie
Aretha Franklin har sunget om det: Respekt. Karateutøvere
gir begrepet en ny dimensjon. Uansett hva du gjør, skal
du vise respekt. Det kan for eksempel gjøres ved å bukke.
Deltagerne har god oppdragelse, for det bukkes over en
lav sko. De bukker før de starter, når de er ferdige,
og før de går ut av salen. Til og med de som bare står
og ser på bukker før de går ut for å trekke frisk luft.
Men til tross for dette er visst ikke norske karateutøvere
spesielt høflige.
– Vi tar nok litt lettere på formalitetene enn de gjør
i Japan, men vi prøver å skjerpe oss, sier Frøydis Morken
(27) leder i UKK. Før hver trening under leiren henger
de opp et bilde av stilartens grunnlegger. For å vise
sin respekt. At utøverne er stolte av sporten sin er ikke
vanskelig å merke. De formelig bobler over av entusiasme
og sprer gjerne det glade budskap.
– Karate er veldig allsidig trening. Dessuten er det perfekt
i eksamensperioden. Det er godt å tenke på noe annet og
få løst opp alle muskler etter en lang dag på lesesalen,
sier Ragnhild Hustvedt (28).
– Man må være 100 prosent konsentrert og til stede i det
man gjør, og det gir god mentalhygiene. Frøydis har trent
karate i fire år og er fortsatt entusiastisk. Og glad
i klubben sin. Faktisk så glad at det var en medvirkende
årsak til at hun ble værende selv om hun ble tilbudt jobb
utenfor Bergen.
– Miljøet her er veldig sosialt og inkluderende. Folk
driver med veldig mye forskjellig. Noen jobber, andre
studerer psykologi, medisin eller går på mat.nat. Og så
finnes det selvsagt noen som tar japansk.
Karatekollektivet
Etter kort tid på karateleir skjønner vi at karate er
mer enn bare karate. UKK er som en stor lykkelig familie.
Karatekollektivet har eksistert i over et år.
– Litt utskiftning av folk har det vært. Men alle nye
som har flyttet inn har kommet fra miljøet. Mette fikk
vi tak i via mailinglisten, mens Michael ble spurt i dusjen,
flirer Åsmund Johansen (25) som har bodd der siden opprettelsen.
– Det er et genialt konsept. Vi har felles draktvask.
Og motto: Mest mulig sunn mat på kortest mulig tid, sier
Michael, sistemann i huset.
– Pondusabonnementet vårt blir faktisk sendt til adressen
Karatekollektivet, sier Mette, før hun legger til at de
selvfølgelig har alle Karate Kid filmene på video.
– Vi avslører en del dårlig karateteknikk på film, sier
hun. Under leiren bor også Andy Kovacs (29) fra Canada
hos dem. Han er en av de tilreisende som har kommet for
å delta. Leiren består nemlig ikke bare av UKK’ere.
– Vi har deltagere fra Skottland, Canada, Japan, Bodø
og Oslo. Gøy at folk kommer langveis fra, sier Frøydis.
– Jeg har vært fulltidskaratestudent i Japan i tre år.
Nå er jeg på vei tilbake til Canada, og Norge er gøy å
få med seg på veien hjem, forteller Andy, mens han tøyer
ut etter første økt. Han hørte om leiren da hovedtrener
Rune var på besøk i Japan.
Sterkt samhold
Alle Studvest snakker med kommenterer det gode sosiale
miljøet. Torsdagspils, hytteturer, fester og film- og
spillkvelder. Og sommerleir.
– Vi har sosiale arrangementer hver kveld. Etter siste
økt i dag bærer det rett til Krutthuset for ost og vin,
sier Frøydis. Karateutøverne er gode venner. Men ganske
mange er også mer enn bare gode venner. Gymsalen på studentsenteret
fungerer tydeligvis godt som sjekkearena, for romantikken
blomstrer mellom de slitte veggene.
– På treningen her er det vel seks par. Michael teller
opp.
– Og litt i gjære. Mer vil han ikke si. Hva som gjør at
folk, bokstavelig talt, faller som fluer for hverandre
på det grønne sportsdekket er det ingen som har svar på.
Ulike teorier om kroppskontakt, tillit og generelt god
tone verserer, men gåten er fortsatt uløst. De varme følelsene
fører også med seg noen intriger. Men akkurat det er det
ingen som vil snakke om før de går i dusjen, betydelig
lettere til sinns nå enn tidligere.
