OY!
Du har kanskje prøvd den nye og «effektive» dagligvarekjeden
«Oy!» som åpnet i våres? Man handler varer billig og betaler
med bankkort, uten betjening i kassen. Man man selv lese
av strekkoden på varene, og vips forsvinner de inn gjennom
et bur og kommer ut igjen på andre siden. Du kan få en følelse
av at du skal ut å reise, og at du nå skal igjennom sikkerhetskontrollen
på flyplassen.
Her er det altså du som står ved kassen og leser av varer,
trykker på en dataskjerm hvor mange poser du vil ha og hvilken
korttype du skal betale med. Skal du derimot betale med
gode, gamle kontanter må du gå bort i kiosken ved utgangen
og betale, vare for vare. Det kan føles som å handle på
en landhandel i gamle dager. Jeg har vært på «Oy!» to ganger.
Begge gangene har jeg vært redd for å gjøre noe feil, og
begge gangene har jeg gjort feil.
Første gangen skulle jeg sende gjennom et produkt som ikke
var registret, noe som ikke var min feil, men som gjorde
at han som jobbet der kom og sa med sint stemme «hei, du
har ikke betalt for den!». Selvsagt hadde jeg ikke det,
og jeg prøvde å si at det ikke gikk an å lese av varen.
Jeg følte meg som en tyv. Jeg måtte til slutt bort i kiosken
og betale for den, etter at han også forstod at det ikke
gikk an å lese av strekkoden.
På mitt andre møte med «Oy!» skulle jeg lese av en paprika
som heller ikke hadde en strekkode som fungerte. Til slutt
kom det en og sa at jeg måtte veie den. Veie den, tenkte
jeg, og trodde ikke man gjorde sånt lenger. Det viste seg
å være en sånn vekt som var det gøyeste med handleturene
med mor og far på 80-tallet. Da fikk jeg alltid veie frukten
og grønnsakene, for så å trykke på knappen med et bilde
på, for eksempel av en banan. Jeg sa til henne som hjalp
meg at «dette er jo som å gå tilbake til gamle dager», noe
som tydeligvis ikke falt helt i smak. Det ble bare helt
stille. «Dette er jo tross alt den mest moderne form for
dagligvarebutikk i Norge», tenkte hun sikkert. Da jeg fikk
en ny strekkodelapp på paprikaen, måtte jeg for andre gang
i min karriere som «Oy!»-kunde gå bort i kiosken for å betale.
Jeg må ærlig innrømme at jeg synes «Oy!» er en litt rar
og skummel butikk, til tross for at jeg nok kanskje bare
har vært litt uheldig. Allikevel føler jeg meg mer komfortabel
når det sitter en i kassen og tar imot varene mine. Det
eneste positive med «Oy!» er at du kan veie frukten på en
vekt, slik som i gamledager, men der deler nok ikke butikken
min begeistring.
