Hva skjer egentlig i hodet til en person
som ønsker å ta sitt eget liv? Marte Solbakken (bildet)
har hovedrollen når Immaturus setter opp «4.48: Psykose»,
et stykke som kan karakteriseres som et dypdykk i en suicidal
sjel.
En personlig tragedie
 |
«Personlig tragedie» kalles det. Når noen
ikke orker å leve lenger. Når noen blir etterlatt alene
med spørsmål de ikke klarer å svare på. Det skal ikke
snakkes om. «Selvmord skal som hovedsak ikke omtales»,
står det i pressens «vær varsom-plakat». I det siste er
denne regelen blitt myket opp, og mediene har så vidt
begynt å omtale selvmord, om enn i forsiktige vendinger.
Det skjer skremmende ofte. I 2001 tok rundt 100 mennesker
mellom 15 og 30 år sitt eget liv. Det gjør selvmord til
den nest største ikke-sykdomsrelaterte dødsårsaken for
unge mennesker mellom 15 og 24 år. Bak disse tallene skjuler
det seg utallige selvmordsforsøk og suicidale tanker.
De som blir igjen opplever ofte en følelse av frykt for
hva andre vil tenke, ifølge Landsforeningen for etterlatte
ved selvmord (LEVE). Følelsen av å ikke forstå er påtrengende.
Hva kan få noen til å ville gjøre slutt på livet sitt?
– Alle kjenner til noen som har tatt livet av seg eller
prøvd å gjøre det, men det er et tabubelagt tema, sier
regissør av «4.48: Psykose» Gunhild Størseth Solhaug.
- Ble fysisk sliten
«4.48: Psykose» ble skrevet av den britiske forfatteren
Sarah Kane, kjent for sine voldsomme uttrykk og dystre
tema. Kane slet selv med depresjoner, og tilbrakte flere
år på psykiatriske institusjoner. I høst satte Den Nationale
Scene (DNS) i Bergen opp et annet av stykkene hennes,
«Renset». I salen satt regissørene Gunhild Solhaug og
Helene Flood Alkaas.
– Stykket var så sterkt at jeg ble fysisk sliten, og jeg
gikk og tenkte på det i flere dager, forteller Gunhild.
– Vi bestilte Sarah Kanes samlede verker, men vi visste
egentlig alltid at det var «4.48» vi skulle sette opp,
legger Helene til.
 |
Ensemble.
Hovedpersonen, spilt av Marte Solbakken, omgitt
av de fire følelsene, f.v: Selvmord: Ingrid Gauden
Aggresjon: Tordis Tverfjell Kjærlighet: Ann Christin
Jensen Håp: Frida Forland
|
I et psykotisk sinn
Det kan imidlertid være en overdrivelse å kalle «4.48»
et skuespill. Tittelen spiller på tidspunktet da flest
tar selvmord, klokken tolv på fem om natten. Manuset er
bare en råtekst, bestående av stort sett løsrevede setninger,
og uten roller, replikker eller scenehenvisninger. I råteksten
opplever vi en navnløs kvinnelig hovedperson. Stykket
handler om hennes forhold til psykiateren og hjelpeapparatet,
men mest handler det om kampen i som foregår i sinnet
hennes. Immaturus har selv laget roller, delt ut replikker
og laget scener. Det nye med denne oppsetningen er at
fire jenter gir skikkelser til de fire følelsene: håpet,
aggresjonen, kjærligheten og selvmordstankene.
– Ofte når du får høre om selvmord, er det på en faglig
måte; «4.48» forteller det fra den suicidales side, sier
Gunhild.
– Personer som har vært innlagt forteller at de synes
stykket gir et godt bilde på hvordan det oppleves å ha
selvmordstanker, forklarer Helene.
|
 |
Nært. Gjennom arbeid, studier og «4.48» kommer
temaet nært inn på regissør Gunhild Solhuag.
|
| |
|
| |
«4.48: Når forstanden er på besøk. I en time
og tolv minutt er jeg sanset og samlet. Når den
har gått forbi er jeg borte igjen, en fragmentert
dukke, en grotesk tosk.»
(fra «4.48: Psykose»)
|
| |
|
Omringet av følelser
Kronstad skole. Marte Solbakken, som spiller den navnløse
hovedpersonen, sitter på en stol. Overfor henne sitter
«psykiater» Lars Martin Kinderstad. Marte stirrer ut i
luften med et åndløst blikk.
– Forakter du alle ulykkelige mennesker, eller bare
meg?
– Jeg forakter deg ikke, det er ikke din skyld, du
er syk.
– Jeg tror ikke det.
– Nei? – Nei, jeg er deprimert, depresjon er sinne. Det
du gjorde, de som var der og den du skylder på.
– Og hvem skylder du på?
– Meg selv.
Sceneskift. Håpet, aggresjonen, kjærligheten og selvmordstankene
står i ring rundt hovedpersonen og begraver henne i følelser.
Setter spor
Hva gjør det med skuespillerne i Immaturus å jobbe så
intenst med et så tungt tema?
– Man blir ikke psykotisk av å spille psykotisk, sier
Marte og ødelegger fotografens dystre bilder med et lite
smil.
– Stykket er ikke bare dystert, det har også en del svart
humor. Men det er tungt å spille en person som har det
så vondt, særlig når det er nærliggende å tro at mye av
det er noe Sarah Kane selv opplevde. Gunhild jobber ekstravakter
på psykiatrisk avdeling. Der har hun møtt mennesker som
sliter med selvmordstanker.
– Selvfølgelig bruker jeg erfaringene mine fra psykiatrien
når jeg instruerer stykket. Jeg har jo arbeidet med psykotiske
personer, og kjenner til hverdagen i en psykiatrisk institusjon,
forklarer hun.
– Når du jobber så mye med slike ting må du lære deg å
koble ut. Heldigvis er det en halvtime å gå mellom hybelen
og jobben min slik at man får tankene over på andre ting
forklarer hun. Etter øvelsene samler gruppen seg til avspenningsøvelser.
Slik at skuespillerne skal komme helt ut av rollene sine.
| |
FAKTA
|
«4.48: Psykose»har premiere 11. oktober
kl 19.00 på Kvarteret. Deretter går stykket
hver kveld til samme tid og sted frem til
18. oktober.
|
|
Diagnose: patologisk sorg
Et annet tema som tas opp, er behandlingen av deprimerte
og suicidale pasienter. I stykket kommenteres dette med
en lettere ironisk skrevet sykejournal:
Lofepramine og cipamil seponert (avsluttet red.anm)
etter at pasienten ble dritlei av bivirkninger og mangel
på tydelig forbedring. Symptom ved seponering: Svimmelhet
og forvirring. Pasienten ramler stadig, svimer av og går
rett fremfor biler. Vrangforestillinger: - tror avdelingsoverlegen
er antikrist.
– Rollefiguren min kommer med krasse angrep mot leger
og psykologer, men stykket er ikke ment som noe angrep
på psykiatrien, mener Marte.
– Kjemisk lobotomering kaller hun medisinene, forteller
Gunhild. Sarah Kane beskriver et forhold der legene har
makten. Hovedpersonen går på flere mislykkede medisiner
som hun på eget initiativ slutter med på grunn av bivirkninger.
 |
Kamp. Hovedpersonen slåss mot sine egne tanker
og følelser.
|
Slutten
For Immaturus handler oppsetningen av «4.48» om å sette
ord på, og å prøve å formidle, et tabubelagt tema til
publikum.
– Ofte hører du folk si, «kan hun ikke bare ta seg sammen?»
Jeg tror det kan være en farlig holding. Vi håper at folk
skal bli berørt, tenke over temaet, og kanskje få et nytt
bilde på dem som gjør dette, sier Helene. I høst sa Gunhild
nei til både Kunsthøgskolen og forfatterstudier i London
for å begynne på profesjonsstudiet i psykologi. Kanskje
blir det henne som skal forsøke å hindre personer som
hovedpersonen i «4.48» fra å ta sitt eget liv? Gjennom
hele stykket følger vi en person som kjemper for og mot
tankene i sitt eget hode. Hun bestemmer seg etter hvert
for å følge en av disse tankene. Marte synes det gjør
det lettere å spille rollen.
– For henne er det den gode utveien. Hun blir frigjort.
Jeg liker at «4.48: Psykose» ikke er politiserende eller
moraliserende. Det er bare ærlig, mener hun. Én måned
etter at Sarah Kane skrev «4.48: Psykose» tok hun sitt
eget liv. Hun ble 28 år gammel.
