Gamle helter om igjen
Noen som husker Pelle Parafins Bøljeband? Fredag spiller
barndomsheltene på Ricks.
|
 |
TITTEN PÅ HJØRNET. Arne Garvang alias Pelle Parafin,
og tekstforfatter Terje Nordby fra Tramteateret, lover
gjensyn med Pelle Parafins Bøljeband, og med Randi og
Ronny.
|
Tv-seriene «Serum-Serum» og «Pelle Parafin og automatspøkelsene»
er det de fleste studenter forbinder med Tramteateret. Men
disse seriene er bare noe av det gruppa har holdt på med.
Gjennom ti år lagde de teater, revyer og musikaler, alle med
politisk innhold. Nå er det atten år siden sist de sto på
scenen sammen. Men drevet av et ønske om å møte publikum igjen,
har de nå satt seg på turnébussen igjen.
Bøljemusikk og bokstavrim
Vi møter tekstforfatter Terje Nordby, og Arne Garvang, alias
Pelle Parafin, i Bergen sentrum. Barndomshelten har fått grå
hår og har lagt seg ut litt, men han har det samme smilet.
Han forteller om «bøljemusikk»:
– Bøljemusikk var en slags ny, norsk new wave-variant i litt
spøkefulle vendinger, smiler han.
– New wave var en stil som kom rett etter utviklingen av pønken,
og noen av låtene er litt i den stilen, uten at vi har tatt
det så alvorlig. Terje Nordby supplerer:
– Ja, Leon Latex var veldig opptatt av at alt skulle være
på norsk, så det var vel hans idé å fornorske new wave-bølgen.
En tredel av låtene på konserten er fra Bøljebandet. Resten
er gamle hit’er og noe er mer ukjent materiale. Alle de tretten
medlemmene i Tramteateret kommer til å stå på scenen, det
samme gjør Randi og Ronny, iført skinnluer med klaffer og
det hele. De kommer til å være der hele gjengen, altså: Pelle
Parafin, Guttorm Grevling, Ragna Rekkverk, Sandra Salamander,
Frida Frosk, Leon Latex og Billy Betong.
– Navnene på bandmedlemmene kommer av vår forkjærlighet for
bokstavrim. Idéen kom fordi vi leste pønkfanziner i turnébussen
i gamle dager, og hadde mye moro med det. Jeg husker spesielt
en som het Gisse Pig, forteller Pelle Parafin.
Politisk barne–tv
Navnet «Tramteateret» kommer av gruppas ønske om å ligne på
arbeider-bevegelsens gamle teatergruppe fra 30-tallet som
het TRAM. Navnet kom av at teateret fikk tilsendt kostymer
fra Moskva, og det sto TRAM på disse kassene.
– Det var vel navnet på arbeiderungdommens revolusjonære teater
i Russland, sier Garvang.
– Den norske assosiasjonen til navnet er vel at man spiller
på trammen til folk. Og nettopp dette var en av målsettingene
til Tramteateret da det startet i 1976: å reise på turné i
hver krok av landet, og å kjempe imot overmakten. Teateret
ble startet av en gjeng radikale studenter. Da de etter hvert
oppdaget at de kunne blande interessen for popmusikk med interessen
for teater og politikk, fant de sitt eget uttrykk, noe som
ga dem kjendisstatus med Pelle Parafins Bøljeband.
– Ja. Herregud, utbryter Terje Nordby, vi fikk inn en sekk
med post om dagen, som vi måtte ta tur for å svare på.
– Vi måtte skrive autografer overalt, på t-banen og på gata,
forteller Parafin. Vi studenter som så Tramteateret på tv,
la sannsynligvis ikke merke til det politiske innholdet. Vi
hadde nok med å la oss skremme av Audun Automat og å le av
Randi og Ronny. Garvang hevder først at tv-seriene ikke var
ment å være politiske, men ombestemmer seg:
– Vi prøvde å formidle noen grunnleggende politiske verdier
kanskje; at man må tro på seg selv og stå for sin rett. Jeg
håper de ålreite holdningene er noe de som så oss på barne-tv
fikk med seg.
Helterenessanse
Det er altså en gjeng musikere som ikke har spilt sammen på
atten år, og som spiller sanger som er minst like gamle, som
nå gir ut «best of-plate», og reiser på turné.
– Det er lett å tenke at det er pengehensyn som står bak ønsket
om å dra på turné nå?
– Nei, vi gjør dette fordi mange har ytra ønske om å se oss
live igjen. Det kan føles meningsløst å reprodusere gammelt
materiale, derfor kan man ikke gjøre det uten å ha det gøy
samtidig. Vi spilte én sang sammen for en stund siden. Da
var det noen av oss som ikke hadde sett hverandre på ti år.
Men kjemien mellom oss stemte så godt at vi fikk idéen om
en siste turné. Vi er også bedre musikalsk nå enn før. Så
er det slått fast. Men er det ikke optimistisk å tro at tjue
år gamle sanger fortsatt vil slå an?
– De fleste kommer på konsertene våre på grunn av gjensynsgleden.
På åpningskonserten vår kom det 1200 gærninger. Det var applaus
og hyling som varte konserten ut. Det var fantastisk å komme
tilbake etter atten år og møte det, forteller Garvang/Pelle
Parafin.
– Men noen av sangene er overraskende aktuelle. Vi hadde en
musikal som het «Det går alltid et korstog». Korstog-mentaliteten
kan jo kobles til Bush sin politikk, sier han, og tilføyer:
– Konsertpublikummet har vært veldig blanda, fra folk som
var unge samtidig med oss, til folk i tjueåra som så oss på
tv da de var små, og noen helt små som har sett oss i reprise
nå. På forrige konsert satt det en femåring på første rad
og sang med på tekstene. Til tross for et bredt publikum,
har Tramteateret ingen planer om noen nye prosjekter. Dette
blir siste kveld med gjengen. Konserten har fått blandede
kritikker, fra labert i Aftenposten, til full pott i Skien-avisa
Varden. Den som ønsker et siste møte med heltene, kan altså
vente seg hva som helst.
08.10.03
|
