En cowboy vender alltid tilbake

– Samme dag som jeg fikk førsteutgaven fra forlaget, døde Johnny Cash. Nå er «mannen i sort» blitt cowboyengel, sier bokdebutant Kristin Lian Berg, som også selv er litt cowboy.

	ET COWBOYLIV. Vi har alle en liten cowboy i oss, sier Lian Berg lurt. Det er ingen tvil om at hun deler hovedpersonen Almas cowboydrøm.

Gyngende prærie- og landeveistoner fra Johnny Cash og Dolly Parton og en rekke andre nye og gamle travere, er ofte å høre fra Lian Bergs vindu.
– Cowboyer har fascinert meg lenge, sier hun forsiktig.
– De kom vel snikende, først gjennom countrymusikk, og gjennom de gammeldagse cowboybladene, du vet sånne man finner i støvete bladsjapper?
– De hvor indianerne er fryktelig onde, og cowboyene overveldende snille?
– Nettopp. De bladene er herlige. Og jeg hører mye på country, men det er noe jeg har holdt på med lenge før det ble trend her i Bergen. De fniser visst godt, medstudentene ved Kunsthøgskolen, over hennes noe smale interesse. Som da hun jobbet med å oversette countrytekster til norsk i forbindelse med en skoleoppgave. Et par av dem er gjengitt i boken. Romandebut Kristin Lian Berg (24) går på Kunstakademiet i Bergen, og i høst forteller hun i sin debutroman «Lettskyet Pent Vær», om seks år gamle Alma, som bor på bondegård med mor, cowboyfar og lillebror. Under nattehimmelen hører hun cowboyer synge i leiren sin, blant ripskrattene i haven, og hun har en kalv som også heter Alma, og er søsteren hennes. Farmor og farfar er gamle, og glade i hverandre, og mens farmor ustanselig brygger udrikkelig ripssaft som hun søler på blusen sin, drømmer cowboyfarfar om dagene da han var trekkspillvirtuos og naturlig midtpunkt. Alma ser verden med cowboysyn.

Lengsel
Lian Berg synes selv det er en melankolsk bok. Ikke bare behandler den et tragisk tema: underveis i handlingen dør lillebror, og Almas gårdsidyll får tilsynelatende en brå slutt. Den uttykker også en ganske bestemt følelse av lengsel. Lengsel etter andre himmelstrøk, å reise ut, eller lengsel etter fordums lykke. En lengsel etter noe på den andre siden av prærien. Hvorvidt det er hennes egen lengsel som kommer til uttrykk i boken vil ikke Lian Berg bekrefte, men når hun lar farfar forlate farmor for å legge ut på cowboyeventyr med trekkspill i bagasjen, gjør forfatteren kanskje nettopp det.

Den gode cowboy
– Like fullt har jeg gitt historien mye humor, samtidig som jeg føler at jeg har tatt temaet på alvor. Mange mener boken er utilstrekkelig, at 89 sider er for kort til å fortelle om et så alvorlig tema.
– Men det er da fullt mulig å skrive flåsete historier på hundrevis av sider?
– Akkurat. Jeg har i hvert fall tatt det på alvor. Jeg ville fortelle en historie om overgangen fra idyll til katastrofe, sier hun. Og hvordan et barn oppfatter dette.
– Hvorfor har du et så sterkt forhold til cowboyen, finnes det en cowboy i ditt liv?
– Nei, det gjør ikke det, smiler hun litt nølende. Jeg liker cowboyen. Han er en melankolsk figur, men han har selvironi, og er både humoristisk og romantisk. Han liker å være for seg selv. Men så kommer han alltid hjem. Alltid. Det er noe trygt ved det. Dette er Lian Berg opptatt av, og man finner det igjen i handlingen når Almas farfar, etter lenge å ha vært på landeveien, vender hjem til slutt. Det finnes mye håp i Lian Bergs lille roman. Om man lengter etter å reise ut, eller om man tilfeldigvis er den som står og venter på at noen skal komme tilbake.

Tekst: Magnus H. Rognhaug
Foto: Håkon Eikesdal

Studvest
følger saken:

Kvalitets-
reformen

Siste artikkel:
20. august 2003
Antall artikler: 36

Lånekassen

Siste artikkel:
11. september 2002
Antall artikler: 11