Hei...?
– Hei! Kjenner du meg ikke igjen?
– (Å, gi meg et hint da for fa... ) Jo da, såklabert, hvordan
går det ´a? De små grå jobber desperat med å finne en link
som i det minste kan si noe om hvor jeg har sett henne før.
Jeg hater det. Det er i disse tilfellene svetteflekkene
under armene bare blir større og større mens det jobbes
på spreng i hjernen. Hvor i alle dager har hun meg fra?
Praten går, noe nytt siden sist? Hvorfor husker jeg henne
ikke? Et sted må jeg ha henne fra!
Det er greit å starte i den verste enden av skalaen. Krisemaksimering.
Det er vel ikke hun, er hun gravid? Umulig, nei... Det er
ikke hun som ga meg klamydia, nei, likner ikke nok... En
venninne av eksen? Barneskolen? Gymnaset, HF kanskje? Nei
det må nok være... Blikket avslører meg, litt for mye fiskende
smalltalk, hun har sett det avslørende «jeg-hakke-peiling-på-hvem-du-er»-ansiktsuttrykket
som har vært forsøkt skjult bak et fårete smil. Et påtatt
fylleglis. Det er da det kommer.
– Du hakke peiling på hvem jeg er, sier hun. Så ler hun
og går.
Jeg står igjen og kommer på det: Ex.fac-kollokvie 2000!
Hvordan kunne jeg glemme det? Er det min feil? Tror nok
det, for jeg er ganske sløv. Man burde jo huske folk. Men
det som forundrer meg er hvorfor de skal gjøre det så vanskelig.
Helst stille seg helt i mørket, gjerne med et blendende
baklys slik at man føler seg som i en dårlig kriminal-roman,
uten å se noe annet enn konturen av vedkommende. Og aller
helst unngå å si noe som i det hele tatt kan være opplysende.
I går ble jeg opplyst av min venn Trond. Jeg vet nå med
sikkerhet at folk liker å gjøre dette. De synes det er gøy,
de liker å se folk svette, se dem drive hjernegymnastikk
til OL-gull. La dem få dårlig samvittighet, la dem blø.
Så nå er det min tur. I helgen skal jeg komme dem i forkjøpet.
– Hei, kjenner du meg ikke igjen?
