Tannlegebesøk og harepusimitasjoner
Jeg har heldigvis aldri vært plaget med
tannlegeskrekk, skjønt min reguleringstannlege
kan skremme vannet av de
fleste. Og jeg mener virkelig heldigvis, hvis
ikke kunne jeg fortsatt vært utstyrt med
det fascinerende overbittet som vakte stor
glede i barneselskapene når jeg lekte hare.
Riktignok kunne det sikkert vakt litt oppmerksomhet
hvis jeg fortsatt kunne imitere
harer med skremmende naturtrohet, men
det er spørs om jeg nødvendigvis ville dra
så mange gutter mens jeg fremviste mine
kunster.
Om jeg ikke anser meg selv for å være
voksen ennå, føler jeg i hvert fall at jeg er
et stykke forbi barndommen. Trodde jeg.
I det øyeblikket jeg satte meg ned i reguleringstannlegens
stol, ble jeg redusert til
en vanskelig tolvåring som ikke klarte å la
være å spise harde ting.
Nok om det, jeg hadde glemt hvor
ubehagelig slike besøk kan være. En ting
er å bli overkjørt og behandlet som om jeg
bevisst bet over strengen for å irritere
henne. En annen ting er at jeg i et fryktelig
øyeblikk innser, der jeg ligger rett ut,
med kjeften så åpen som overhodet mulig,
at hun har fullstendig makt over meg. Så
fremt jeg ikke gir meg hen til å bite henne,
har jeg ingenting å stille opp med.
At hun er en venn av familien og i de
siste ti årene har spurt hvordan det går
med min mor, MENS hun har hatt hånden
sin og en rekke spisse gjenstander godt
plantet langt inne i munnen min, får være
sin sak, men da er det unødvendig å bli sur
når jeg ikke svarer.
At hun mens hun titter inn i munnen
min med tannlegespeilet og i en befalende,
og langt fra bydende tone sier; Nå må VI
puste gjennom nesen, hvis ikke kan ikke
JEG se noe, er for drøyt. Det er greit at
kongen sier «vi» og mener seg og folket,
men at jeg skal dras inn i hennes personlige
lille kongerike som den relativt forsvarsløse
undersåtten jeg for øyeblikket er,
blir i drøyeste laget for meg.
Det hele topper seg med at jeg får en
limforsterkning som er en virkelig storgnager
verdig. For som hun så nesevist påpeker
«Jeg trenger åpenbart litt ekstra forsterkning
».
Enden på det hele blir at jeg tusler lettere
duknakket hjemover, med en klar følelse
av at jeg kan bli så voksen jeg bare
vil, enkelte barndomsautoriteter vil stadig
kunne forfølge meg, og plassere med i kategorien
«Ekte drittunge».
