Midt mellom to stoler

Høst 2002: Velkommen til Universitetet i Bergen! Her kan du ta grunnfag i biologi, nordisk, fransk og så videre, og bygge det videre med mellomfag og hovedfag.

Høst 2003: Velkommen til Universitetet i Bergen! Her kan du velge blant våre mange bachelor- programmer i noe du er interessert i, enten det måtte være molekylærbio- logi, midtøstenkunnskap, utviklings- studier eller litteraturstudier.

Dette er inntrykk fra stu- diebrosjyrene fra UiB med ett års mellomrom. Hva er det som har skjedd?! I alle år har vi fått høre fra eldre søsken, foreldre, rådgivere og lærere om hvordan det er å studere ved universitetet og at man først må begynne med grunnfag, før man går videre til mellomfag og hovedfag. Men det hører fortiden til.

Jeg begynte som forberedende- student høsten 2002 ved HF. Jeg var ikke helt sikker på hvilket fag jeg skulle ta, men jeg regnet med at jeg ville bestemme meg underveis. På en forelesning på høsten en gang, duk- ket det opp en dame som slengte opp en transparent hvor det sto ni flotte navn på noe hun kalte for studiepro- grammer. Vi fulgte med, dog med en viss skepsis. Hun oppfordret alle til å melde seg på ett av programmene så fort som mulig. Jeg tok det hele med en klype salt og gikk til en veileder for å høre hva dette var for noe. Jeg fortalte henne at jeg ikke var klar for å sette av hele studietiden min til et program, og at jeg foretrekker å ta ett skritt av gangen. Det er ikke noe problem, bedyret hun, så derfor satte jeg i gang med litteraturvitenskap «grunnfag». Snikende og umerkelig hadde det havnet to anførselstegn på det før så familiære ordet. De aller fleste på faget havnet i denne ulne kategorien, mens noen få var meldt opp til program. De tok bare en av de to modulene, og jeg er ganske sikker på at de mistet helhetsforstå- elsen av faget. Foreleserne refererte ofte til pensum i den andre modulen, og så ikke ut til å ta videre hensyn til programstudentene. Flere av professorene ga også inntrykk av at de ikke var særlig begeistret for dette nye opplegget, og én kalte det hele relativt krast «kvalitetsreformens regime». Er det rart studentene blir forvirret, med så ulike signaler fra øverste hold?

Vår 2003: Jeg begynner å tenke på veien etter litteraturvitenskap, og tar turen ned til SV-bygget for å besøke en veileder. Sammenliknende politikk høres spennende ut, og jeg spør om jeg må søke gjennom samordna opptak for å få plass etter jul. Å nei, det var helt unødvendig. Det kunne jeg vente med til høsten.

Høst 2003: – Sam.pol. etter jul? Tja, det spørs. Vi må prioritere programstudentene først, så du kan ikke regne med noen plass.

Hvordan har disse overgangs- ordningene fra det gamle til det nye systemet fungert? Finnes de egentlig? Fra uoffisielt hold har jeg fått høre at ledelsen har gitt uttrykk for at de ikke kan prioritere de som allerede var inne i systemet før kvalitetsreformen ble innført. Det har de verken tid eller ressurser til. Men er det greit at noen (det vil si noen tusen) blir nedprioritert fordi et nytt system skal innføres? – Synd for deg, du er havnet i feil kull, og vi kan ikke hjelpe deg!

Universitetet kan fortone seg som et byråkratisk kaos, og som fersk student kan man føle seg som en romanfigur hos Kafka. Du spør om hjelp, og du blir henvist videre, og videre og videre. Er en veileder klar over hvilket ansvar han/hun har, når han/hun strør rundt seg med opplysninger og råd som ikke holder mål? At det har en enorm påvirk- ning på en usikker og uvitende student? De kan mene hva de vil om kvalitetsreformen, men når den først er innført er det vel best å prøve å hjelpe studentene i informasjonskao- set og finne den beste løsningen for hver enkelt?

Jeg fikk min ønskede studie- plass. Men det er ikke alle som er like heldige som meg.

Studvest
følger saken:

Kvalitets-
reformen

Siste artikkel:
20. august 2003
Antall artikler: 36

Lånekassen

Siste artikkel:
11. september 2002
Antall artikler: 11