Befriende hjemmerunker

Du er moderne. Dette betyr jo at du er frigjort,
ikke sant. For ukebladene du leser forteller deg ikke annet.
I Lars Ramslies siste roman Fatso står hovedperson
Rino Hansen i køen på Mega og skuer drømmende
på kassadama Cathrine.
Cathrine er moderne. Moderne betyr frigjort.
Frigjort betyr at hun puler. Hele tiden.
Men Rino puler ikke. Rino er en av tidsåndens største
tapere. Han er tjukk, han er ensom og han runker mens han
drømmer om alle orgiene han aldri får være
med på. Trettifireåringen ønsker å
oppleve kjærlighet, men han føler seg så
mistilpass, så mislykket og så veldig, veldig
unormal.
Allikevel finnes det mange Rino Hansen’er i norsk kulturliv.
I forrige måneds utgave av Natt og Dag klager musikkjournalist
og idol-dommer Thomas Strzelecki over alle «desillusjonerte
unge mennesker med kassegitar som ikke får pult».
Samtidsmusikken preges altså av seksuelt fortvilte ungdommers
unisone klagesang. Det er liksom noe tidstypisk over den ensomme
misantropiske outsideren med utilfredsstilte seksualdrifter.
Men det er ikke slik vi skal være.
For vi skal være så frigjorte og forelsket, vi
skal finne noen å elske og elske med, vi skal utfordre
og eksperimentere og vi skal snakke åpent og naturlig
om ting våre foreldre knapt turte tenke på. Det
er dette man kaller suksess. Det motsatte er Rino.
I følge hovedfagsstudent i sosiologi, Ingunn Hegstad
Ottersen, skrives det stadig mer om sex i norske ukeblader.
I sin hovedfagsoppgave undersøkte Ottersen to årganger
av ukebladet Det Nye fra 1991 og 2001, og fant ut at antallet
reportasjer om sex og kjærlighet var mer enn fordoblet
i løpet av disse ti årene.
Forskjellene mellom 1991 og 2001 er også tematiske.
Ikke bare blir smalere sex-temaer stadig viktigere, men fokuset
er også rettet mot det å være singel. I
dag kan også singellivet være et gode. Enslighet
er både uforpliktende og utfordrende. I dagens Norge
har vi rett og slett sluppet fri.
Men har denne fordoblingen av intimitetsstoff noen betydning
for oss? Påvirker det vår hverdag? Ja.
For det er forskjell på å være enslig og
å være ensom.
Man puler ikke nødvendigvis mer av å prate om
det, vi får ikke flere kjærester av å lese
kjærlighetshistorier og vi blir ikke nødvendigvis
noe mer eksperimentelle av å lese om alle fetisjene
som praktiseres der ute. Det vi snarere gjør er å
skape et skyhøyt forventningspress. Vi endrer normalitetsbegrepet.
Vi lager Rinoer, og kanskje Ritaer, som føler seg mislykket
i en verden som har bedratt dem.
For Rinos misere uttrykker en samfunnstrend. Det er ikke
Rino selv som er problemet, men snarere Rinos hode og alle
mindreverdighetskompleksene som fyller det.
Så selv om idol-Strzelecki er lei av alle som ikke
er lykkelige, moderne og frigjorte, tror jeg disse desillusjonerte
unge menneskene spiller en stadig viktigere rolle.
Hvem skal ellers fortelle morgendagens Rino at han ikke er
så unormal.
PÅL HAUFF HVATTUM / pal@studvest.no
Pål er tilknytta Studvests
kulturredaksjon.
Illustrasjon: MONICA TRONSTAD
10.03.04
|