Studentboligenes utfordringer
Gjennom det siste halvåret har Studvest gjentatte
ganger annonsert at Studentsamskipnaden i Bergen skal sette
opp husleien med ti prosent. Samtidig har Styret i SiB tydelig
kommunisert at en slik økning ikke er aktuelt.
Bakgrunnen for hele saken om forhøyet husleie går
en tid tilbake: I siste kvartal 2001 fikk Styret tilbake en
tilstandsrapport på SiBs boligmasse. Rapporten inneholdt
også en kostnadsberegnet vedlikeholdsplan for de neste
ti årene. Denne planen hadde blant annet til hensikt
å sikre at studentboligene om 50 år skulle være
i god stand, slik at de kunne stå i ytterligere 50 år.
I tillegg sikrer planen moderate standardhevinger sammen med
det tyngre vedlikeholdet. Det er ikke snakk om store rehabiliteringsprosjekter,
men planlagt vedlikehold for å holde boliger og utrom
i forsvarlig og tidsriktig stand.
Tilstandsrapporten og vedlikeholdsplanen ble utarbeidet av
Sivilingeniør Svein Søvik AS som har svært
gode referanser på området. Det avdekkede behovet
for vedlikehold og opprusting ble kalkulert til 119 millioner
kroner (2001) over en ti års periode. Når Studentboligene
behandler rapporten og sammenstiller den med forskyvningen
i tid, avdekker den en gjennomsnittlig årlig vedlikeholdskostnad
på 11,3 millioner kroner. I tillegg kommer investeringer
i anleggene med 10,3 millioner kroner per år. Av en
total husleieinngang på 70 millioner kroner (2004),
er altså 21,6 millioner kroner behovet for vedlikehold
og investeringer i eiendommene. Dette utgjør i gjennomsnitt
cirka 725 kroner per bolig per måned.
Situasjonen er slik at det ikke finnes dekning for hele vedlikeholdsbehovet
innenfor dagens budsjett. Underdekningen er på omtrent
åtte millioner kroner. Eller sagt på en annen
måte, studentboligene forfaller fortere enn de vedlikeholdes
og blir dermed i gradvis dårligere forfatning. Man kan
spørre seg hvordan dette misforholdet har oppstått.
Det er et betimelig og interessant spørsmål,
men det har til min kunnskap ingen absolutte svar. Det er
imidlertid sikkert at det ikke oppsto fra en dag til neste.
Og det er heller ikke utenkelig at vår egen (studentenes)
dominans i styret er en faktor. Uansett, forklaringen på
problemet kan ikke løse det.
På lederplass hevder Studvest at det er urettferdig
at dagens beboere skal være med å betale for underdekningen.
Man må da spørre seg hva som hadde vært
en rettferdig løsning. Det er naturlig å tenke
seg at kostnaden ved vedlikehold oppstår når noe
blir slitt. Når noen går over gulvet i en hybel
utgjør det en kostnad. Denne kostnaden er synlig i
en vedlikeholdsplan, men blir ikke synlig i regnskapet før
gulvbelegget er utslitt og må skiftes ut. Det blir dermed
litt filosofisk å spørre seg hvem som skal betale
for det nye gulvbelegget. De som har slitt ut det gamle? Eller
de som har glede av det nye?
At SiB oppdaget misforholdet sent og også har brukt
lang tid på å utrede problemet er beklagelig.
Like beklagelig er det at Studentboligene ikke kan hente inntekter
fra andre enn sine egne beboere. SiB har ingen eiere og er
styrt av studentene som betaler semesteravgift. Halve styret
er valgt av og blant disse. Og ingen kan ta utbytte fra samskipnadens
eventuelle overskudd. Det er selvfølgelig mulig å
tenke seg at SiB skal omdisponere inntekter slik at for eksempel
et eventuelt overskudd fra kafédriften kan pløyes
inn i vedlikeholdet. Men styret vurderer slike løsninger
som lite aktuelle. Det bør ikke være slik at
du også betaler litt husleie når du kjøper
en kopp kaffe. Styret undersøker derimot effektivisering
av boligdriften og mulighetene for å aktivisere avsetninger.
Men det er ikke realistisk at disse tiltakene alene skal klare
å finansiere underdekningen.
Styret i studentsamskipnaden har mange hensyn å ivareta,
både til nåværende og fremtidige beboere.
At de nåværende beboerne ikke synes godt om at
husleien skal økes har alle stor forståelse for,
men det er dessverre nødvendig for å sikre at
morgendagens beboere skal kunne flytte inn i en godt holdt
bolig når de en dag skal starte sine studier. Når
det er sagt er det viktig for styret å understreke at
årets justering av husleien er ment å være
et engangstiltak for å sette inntektene i forhold til
kostnadene. Husleiekontrakten som skal gjelde fra første
august i år åpner ikke for årlige justeringer
av nettoleien ut over konsumprisindeksen.
Jeg håper at jeg gjennom denne kronikken har lykkes
i å forklare hva som er sakens realiteter. Og at SiBs
nåværende beboere kan føle trygghet mot
galopperende husleier, og fremtidige beboere kan føle
seg trygge på at bygningene blir godt vedlikeholdt.
Studentsamskipnaden i Bergen skal også i fremtiden gjøre
det godt å være student i Bergen.
EIVIND KILDAL STYRELEDER I SIB
Likestilling i vår tid!
3. januar 2003 fall dommen i EFTAdomstolen som forbyr øyremerking
av professorat til kvinner ved norske universitet, fordi dette
var i strid med EØS-avtalen. No eit år seinare
ser ein resultatet av denne fjerninga. I 2002, medan ein enno
hadde øyremerking, var 30 prosent av nytilsette kvinner.
I 2003, når dette var forbode, var berre ei av 20 nytilsette
kvinner, altså berre fem prosent. Dette meiner me gjev
ein indikasjon på at slike virkemidel trengs.
Fleire har oppfordra regjeringa til å trossa dommen,
dette er Kristin Clemet ueinig i. Ho vil heller satsa på
andre tiltak som moderat kjønnskvotering, handlingsplan
for likestilling, kompetanseutviklingstiltak, mentorordning
og gode velferdstilbod. Dette er sjølvsagt viktige
tiltak, men fleire av desse har blitt brukt lenge, utan særlege
resultat å visa til: I dag er framleis berre 13 prosent
av professorane kvinner. Trenden viser at det går i
positiv retning, men det går veldig seint. I fylgje
berekningar gjort ved NTNU vil det ta 76 år på
dei humanistiske faga for å få like stor kvinneandel
blant professorane som blant studentane, 115 år på
dei samfunnsvitskaplege faga, 234 år på realfag,
796 på medisin, og på dei tekniske faga vil det
ta heile 2280 år før kvinneandelen blant professorar
er 23 prosent.
Er det her godt nok? Alle me so studerer i dag vil være
daude for lengst. Har me ikkje rett til å forvente å
oppnå likestilling i vår levetid? Me synst tala
talar sitt tydlege språk, dei avslører myten
om «det likestilla Noreg», og stadfestar behovet
for sterke verkemiddel i kampen mot det patriarkalske samfunnet!
GURO, LISA OG MARRY-ANNE
ROSSO
Gratulerer med kvinnedagen!
Unge Venstre håper at årets markering av kvinnedagen
vil være med på å sette fokus på de
viktige kjønnsrelaterte utfordringene. Det er særlig
to problemområder som vi liberale feminister håper
vil prege årets markering: De økonomiske forskjellene
mellom kvinner og menn i Norge i dag, og aksept for hver enkelt
kvinnes valg av hvordan hun vil leve sitt liv.
Fortsatt tjener menn betydelig mer enn kvinner for sin arbeidsinnsats
i Norge. Det er mange grunner til dette, men de viktigste
er at de yrker som har stor overvekt av kvinner er lavere
lønnet enn gjennomsnittet, og at kvinner gjennom graviditet
og omsorg for barn lett mister framdriften i karrieren. Posisjonen
på lønnsstigen har nok noe av sin årsak
i at kvinner alltid har ligget under gjennomsnittet i lønn,
og ikke har hentet inn forskjellen ennå. En annen viktig
grunn er at arbeidsgiveren her vanligvis er stat eller kommune,
der det er vanskelig å få økt lønn
på grunnlag av innsats. Blant annet fordi fagbevegelsen
fortsatt stritter imot. Det er vanskelig å forstå
at de som tradisjonelt har vært mest opptatt av å
arbeide for likestilling og lik lønn også er
dem som går kraftigst mot privatisering og konkurranseutsetting.
I det private marked konkurrerer bedriftene ikke bare om markedsandeler,
men også om de beste menneskene til den jobben som skal
gjøres - noe som gjør at det er lettere å
få den lønnen man fortjener.
Vi ønsker et samfunn der det er aksept for alle måter
å leve på så lenge man ikke skader andre.
Beklageligvis er fastgrodde kjønnsroller med på
å begrense kvinners muligheter til å leve slik
de selv ønsker. Det er ikke alle som makter å
kjempe mot andres fordommer, og da ender det lett med at en
tilpasser seg. Så lenge fordommer og kjønnsroller
er med på å bestemme hva kvinner kan og ikke kan
gjøre har vi ikke et samfunn der det er like muligheter.
Hvert år arrangeres det 8.marstog med paroler som «nei
til porno» og «kriminaliser horekunder».
En skulle tro at 8.marsarrangørene ikke ønsket
at de prostituerte skulle få et verre liv å leve.
Og en skulle tro at opplyste, norske kvinner ville arbeide
spesielt hardt for de mange kvinner som ikke kan ta ytringsfriheten
for gitt rundt om i verden. Dette mens liberalfeministene
støtter opp om Amnesty Internationals kampanje for
å utrydde vold mot kvinner. Kvinnesak i andre deler
av verden kan for eksempel bety kampen mot heksebrenning i
Afrika. Det kan også bety kampen mot tvangsekteskap
og tvangsomskjæring som dessverre ennå lever i
beste velgående. Hva om også sosialistfeministene
kunne konsentrert seg litt om disse problemene i stedet for
den allerede tapte kampen mot pornografi?
INGAR ROSTVÅG ULLTVEIT-MOE
POLITISK NESTLEDER I HORDALAND UNGE VENSTRE (INNLEGGET ER
FORKORTET)
Blåskjorte eller Palestina-skjerf?
For meg er det akkurat det samme, jeg går ikke med
noen av delene likevel. Og jeg både snakker med og har
venner av begge kaliber. Skjønt kaliber? Hvem er det
som setter oss, studentene på Høyden og studentene
på NHH, i hver vår bås? Bergensstudenter
er vi alle sammen, og den tilsynelatende grøften mellom
oss er kun vår egen fortjeneste.
Her om dagen fikk jeg høre: «Jeg vet at dere
på NHH har et bra program under UKEN, men av prinsipp
gidder jeg ikke dra ut dit.» På samme måte
er mange her ute skeptiske til plakater for Kvarterets arrangementer,
himler med øynene over Studentersamfunnets blekker
og leser Studvest for å kunne harselere. Vi er ofte
uenige med andre studenter av prinsipp, starter egne organisasjoner
og vil helst være for oss selv fordi vi tror et eget
sololøp gagner oss mer enn samarbeid. Er vi redde for
å forsvinne i mengden?
Hvis alle fordommene mot NHH hadde vært sanne, ville
jeg levd etter min venns prinsipp. Hadde vi alle vært
pappagutter oppflasket med champagne i gulltåteflasken
og aksjemegling som valgfag på barneskolen, CV-ryttere
med dollartegn på netthinnen og en evig drøm
om å bli Norges neste Røkke, da hadde jeg nikket
samtykkende. Jeg hadde heller aldri vært student på
NHH, og iallfall aldri engasjert meg i en studentforening
som skulle være diktert av pengesterke bedrifter med
ønske om å støtte den påståtte
nye eliten.
Nå er det ikke slik situasjonen er. Vi er vanlige studenter
med enhver students bekymringer. Vi tenker på om studielånet
rekker til en grandis også neste uke. Vil neste strømregning
tvinge oss til en dårlig betalt deltidsjobb? Øker
SiB husleien? Vil byrådet vise at de setter pris på
de over ti prosent av byens befolkning som faktisk er studenter?
Nettopp der ligger sakens kjerne. Studentene utgjør
en stor andel av innbyggerne i Norges nest største
by. En by som skal være kulturby, musikkby, studentby
og en hel rekke andre beskrivelser som alle angår oss
studenter. Hadde vi stått sammen om et bredt tilbud
som omfavner alle, istedenfor å knive innbyrdes, kunne
vi dratt nytte av hverandres fordeler og utrettet mye. Både
Bergens politikere og Studentsamskipnaden, for å nevne
de mest selvsagte, ville møtt en sterkere og mer samlet
røst. Vi kunne gitt et bedre tilbud til alle Bergens
studenter. Slik situasjonen er i dag utnytter vi langt fra
alle muligheter og det må vi ta på felles kappe.
På NHH har vi frivillige studenter, brennende engasjement,
alt av aktiviteter fra skolebygging i Eritrea, via Vestlandets
nest største kulturfestival med UKEN til, ja vi har
det også,
- aksjelaug.
Et sted må vi starte. Vi har valgt å starte med
UKEN for å motbevise fordommene. Og ja – du vil
bli ønsket velkommen enten skjorten er blå eller
brun, skjerfet rosa eller av typen Palestina. Jeg vet at hun
du møtte over ølen i Klubben like gjerne kunne
vært en student fra Høyden som en lokal uansett
hva antrekket var.
LENE ELTVIK
PR-SJEF FOR UKEN 04
Nei til narkomane?
Jeg svarer med dette på Ola Johan Settems leserinnlegg
«Ja til bedre omsorg enn sprøyterom» i
Studvest nummer fem. I innlegget legger Settem frem egne og
KrFus argumenter mot etablering av såkalte sprøyterom.
Han skriver at det i høringsuttalelsen «erkjennes
at etablering av sprøyterom ikke vil ha noen særlig
dødsfallforebyggende effekt», og at etablering
av et slikt tilbud «minner mer om en kapitulasjon overfor
rusmisbruk enn et reelt ønske om å jobbe for
økt verdighet og bedrede livsvilkår for de som
sitter nederst ved bordet». Videre ytrer han bekymring
over at fokus flyttes bort fra forebygging og behandling.
Han frykter at tiltaket kan føre til at omsetning og
bruk av narkotiske stoffer vil bli ansett som mer akseptabelt,
og at tiltaket ikke vil løse problemet. Settems forslag
til tiltak for rusavhengige går utelukkende på
styrking av behandlingstiltak; han vil tydeligvis ikke gjøre
noe for dem som ikke til en hver tid er under tavrusning eller
rehabilitering. Om KrFu sitt ønske om å ha behandlingsplasser
til alle trengende skriver han «kanskje ikke like lett
som å stue problemene vekk til et sprøyterom,
men i følge vår mening en mye bedre måte
å vise nestekjærlighet på».
Det er usikkerhet knyttet til hvor mange liv som vil bli
reddet som følge av innføring av sprøyterom.
Men at liv vil bli spart er eksperter på området
ikke i tvil om. Utsagnet «ikke noen særlig dødsfallforebyggende
effekt» vitner om at Settem ikke setter rusmisbrukernes
liv spesielt høyt, og jeg er rystet over uttalelsen.
Hvert liv teller uavhengig av hvilket stigma det enkelte mennesket
skulle bære. Argumentet om kapitulasjon stiller jeg
meg også uforstående til. Det viser at KrFU nekter
å ta innover seg virkeligheten, og at de ikke ser at
det går an å gjøre flere ting samtidig.
Ungdomspartiet er selvsagt ikke alene om å ønske
seg bedre behandlingstilbud for rusavhengige, og sprøyterom
er heller ikke ment å erstatte dette, men tvert i mot
være et supplement. Det er mange og komplekse grunner
til at folk ruser seg, og alle er ikke sterke nok til å
ta opp kampen med misbruket på et nåværende
tidspunkt. Disse må vi verne om. Rusavhengige burde
kunne få leve i samme samfunn som oss andre, i stedet
blir de utestengt. Innføring av sprøyterom må
sees som et av mange små, viktige skritt i retning et
humant liv for rusavhengige.
Lovforslaget om straffeunnlatelse for besittelse og bruk
av èn brukerdose heroin på sprøyterom
er formulert som den er nettopp for at det ikke skal være
snakk om noen form for legalisering. Jeg kan ikke se hvordan
dette tilbudet skal kunne gjøre det mer attraktivt
å begynne å injisere rusmidler. Til slutt kan
det virke som at Settem forsøker å latterliggjøre
sine meningsmotstandere ved å indirekte hevde at man
vil «stue problemene vekk til et sprøyterom».
At dette ikke er intensjonen til forkjemperne for et slikt
tiltak, bør være hevet over en hver tvil. Jeg
ønsker sprøyterom velkommen, med håp for
et velfungerende tilbud som kan videreutvikles og sikre en
tryggere tilværelse for våre mest slitne medborgere.
KJETIL G. LUNDBERG
SOSIOLOGISTUDENT
10.03.04
|
