Den ultimate skildrer –
eller alkoholikernes formidler
 Bukowski
kom aldri i nærheten av det «litterære etablissement»,
til det var han for råbarka, vulgær, sexistisk,
kompromissløs og rett og slett for truende i litterær
og utagerende oppførsel. Likevel fungerte han som en
av vårt århundres mest innflytelsesrike forfattere,
skriver Willy Bjørndal. 9. mars er det ti år
siden Charles Bukowski døde, 74 år gammel.
Kulturaspekter, så utvannet som det enn
er, har en tendens til å forme forfattere, artister,
filmskapere, musikere og diktere. Intet kan holde det tilbake,
og det skal vi være glade for. Bukowski var et levende
eksempel på dette, ettersom hans forfatterskap bisto
i den eldgamle overlevelsestaktikk – et effektivt alkoholkonsum.
Siden han skildret det han opplevde eller fantaserte fram
i fylla, er mannen i dag innhyllet i en mytologi det stadig
fyres opp under. Filmatiseringen av
Barfly er et av mange eksempler på hvordan Bukowski
ble oppfattet, nemlig som en forfylla bråkmaker som
frekventerte de aller bruneste barene i byen – der neonlyset
var grellest, tapeten gulest og stolene mest slitte…
Henry Charles Bukowski ble født den 16. august 1920.
Både hans far og mor var tyske emigranter som slo seg
ned i Los Angeles. Han hadde få venner, og en hudsykdom
i tenårene gjorde ikke saken bedre. Charles fikk byller
i ansiktet og på kroppen, og i boka Nedenom og hjem
beskriver han kuren han fikk ved det statlige sykehus. Om
hvordan legene så på ham som en forsøkskanin,
om hvordan de ved hjelp av en elektrisk nål drenerte
byllene – uten noen form for bedøvelse, kuttet
dem opp igjen, for så å utprøve nye salver
og medikamenter. Dette vedvarte gjennom ungdomsårene,
og Charles
isolerte seg totalt.
Bukowski hadde funnet sin levemåte på skyggesiden
av den etablerte livsstil – blant horer og alkoholikere,
i byens absolutte rennestein, på små lugubre hotellrom
med skrivemaskinen og spritflaskene som eneste tilfeldige
møbler. Men han hadde også ballasten av det han
fant i bibliotekene. Han leste Celine, Hemingway og Fante.
Sistnevnte skulle bli en av hans store litterære inspirasjonskilde.
Fante skrev på en skildrende måte, med en jevn
flyt av detaljer, svart humor og med et usedvanlig realistisk
blikk på verden, medmenneskene og seg selv. Særlig
det siste dro Bukowski nytte av i sin egen diktning, bruken
av seg selv som hovedperson og framstillingen av seg selv
som den han var, beskrevet med innsikt og varme, men samtidig
med en skarp klo og et humørfylt avsky.
Bukowski begynte å sende inn dikt til tidsskrifter
og magasiner, for det meste undergrunnsmagasiner. Tilfeldighetene
ville at han sendte noen dikt til et lite poesimagasin som
het Harlequin – drevet av rikmannsdatteren Barbara Frye.
Hun tente umiddelbart på Bukowskis tekster, og beskrev
ham som et geni.
Skrivingen ble satt mer i system, og det som begynte i Barbara
Frye’s Harlequin, hvor han også ble medredaktør,
fortsatte i andre undergrunnsmagasiner som Hearse og ikke
minst Open Cit, hvor hans Notes of a Dirty Old Man fikk et
slags gjennombrudd.
Bukowski ble etter hvert et navn i disse kretsene, og nå
begynte det å dukke opp små samlinger av diktene
hans. Gjennom magasinet The Outsider, ble han presentert for
Beat-generasjonen. Dette var på begynnelsen av 60-tallet,
og poeter som Jack Kerouac og Allen Ginsberg var blant de
store litterære navnene i tiden. Bukowski kunne ikke
fordra å bli sammenlignet med Beat-forfatterene, ettersom
hans formening om deres politiske standpunkt ikke lot seg
forene med hans eget. Han foretrakk å være uavhengig.
Det var nettopp på denne tiden mytene begynte å
vokse seg større enn mannen selv, og Bukowski ble et
navn forbundet med piss, blod, sæd, spy og stupfyll.
Diktsamlingene og antologiene kom tett. 49 år gammel
debuterte han ved å gi ut sin første roman,
Post Office. Den ble starten til den virkelige berømmelsen,
som gjorde at blant andre rockere og freakere tok ham til
sitt bryst.
Universitetene både i USA og Europa ville ha ham til
å lese og holde foredrag. Han fortsatte å drikke,
og levde på mange måter opp til sitt rykte og
renommé. Selv om livet hans på mange måter
ble klarere og renere, vedvarte skrivingen hans å handle
om de samme temaene; horer, drankere og så videre. Det
fantes ikke sminke i Bukowskis forfatterskap. Det fantes ikke
kjærlighet – bare gjensidige avhengighetsforhold
og lystfylte nødvendigheter. Dette svartsynet fratok
imidlertid ikke Bukowski evnen til å skildre med varme
det vemod som foregikk i hans indre.
Det han skildret var et Amerika i forfall, eller rettere
sagt, en del av USA som aldri hadde vært med på
utviklingen, noe vi ser konturene av i dag.
Han ble outsidernes forfatter, en kamerat som forstod å
nyansere deres eget språk og tanker. Han ble en myte
for den oppvoksende rockegenerasjonen, som så på
Bukowskis levesett som den ultimate personifiseringen av begrepene,
og han fortsatte å provosere med rå makt og uskjønne
bilder helt til det siste.
10.03.04
|
