Den lattermilde Franz Kafka
 Det
er ofte blitt hevdet at Franz Kafka ikke hadde det så
kult. Men det stemmer ikke, skriver Helge Rossebø,
dramaturg i Immaturus’ oppsetning av Prosessen.
Franz Kafka skrev om subbende funksjonærer
og gjenstridige byråkrater, sult, sex, fysisk forvandling,
frykt og skyld, forbrytelse og straff, blodsbånd, ensomhet,
fremmede steder og fremmede mennesker. Derfor er det blitt
hevdet at han ikke hadde det så kult.
Dette er nok riktig et stykke på vei, med tanke på
det vi vet om Kafkas liv. Kafka har fått den tvilsomme
ære å bli opphav til et eget adjektiv. Når
noe omtales som kafkask, ledes tankene gjerne mot utilgjengelig
og ugjennomtrengelig byråkrati. Men har Kafka kanskje
fått et litt ufortjent rykte som en mørk, dyster,
fremmed forfatter, hvis store selvforakt gjorde at han ville
la alle sine arbeider tilintetgjøre etter sin død?
Hva er årsaken til at inntrykket av en forfatter som
hadde det umåtelig kjipt, er det som får lov til
å stå sterkest?
En frustrerende side ved Kafka, er at det er nærmest
umulig å få andre til å gå med på
at Kafka er morsom. Heller ikke at humor er nært knyttet
til den usedvanlige kraften i hans historier. Gode historier,
gode korttekster og vitser har mye felles. De er alle avhengige
av at kommunikasjonen skaper en form for eksplosjon av assosiative
sammenhenger hos mottakeren. Dette er sannsynligvis hvorfor
effekten til både korttekster og vitser føles
brå og slående, som når man åpner
en ventil som har stått under trykk. Det er nok ikke
tilfeldig at handlingen i en novelle blir betegnet som komprimert,
både trykket og utløsningen ligger allerede hos
leseren. Kafka er dyktigere enn noen som helst annen til å
arrangere trykkoppbyggingen på en sånn måte
at den blir uutholdelig nøyaktig på samme tid
som den blir utløst.
Kafka hadde et ambivalent forhold til nær sagt alt.
I dette ligger det absurde, et misforhold mellom personen
og den situasjonen han befinner seg i, som gjerne følges
av en lakonisk eller svart humor. I forholdet til jødene,
skrev Kafka i dagboken sin: «Hva har jeg felles med
jødene? Jeg har ikke engang noe felles med meg selv.»
Men det var nettopp en slik ambivalent galgenhumoristisk selvnedvurdering
han hadde felles med jødene.
Vitsens psykologi kan forklare noe av problemene ved å
lese og forstå Kafka. Det finnes ingen bedre måte
å tømme en vits for magi, enn ved å forklare
den. For eksempel ved å fortelle at grunnen til at det
fortsatt er to fallskjermer igjen, er fordi
svensken tok ryggsekken. Vi kjenner alle den motviljen en
slik forklaring reiser i oss; fornærmelse mer enn kjedsomhet,
som om noen har vært blasfemisk mot vårt gudsbilde.
Hvorfor blir ikke Kafka oppfattet slik, når han, tydeligvis,
er ustyrtelig morsom? Forklaringen kan ligge i at Kafkas humor
er fremmed for lesere med en norsk, vestlig kulturbakgrunn.
Kafkas humor er ikke av samme format og inneholder få
av de samme kodene som vår norske forlystelse. Ingen
ordspill eller verbale krumspring; ingen kroppslige eller
seksuelle poenger for å krysse konvensjonenes grenser.
Kanskje aller mest fremmed, er Kafkas autoritetsfigurer som
ikke er latterlig tomme, men som er absurde, skremmende og
triste samtidig. Det er dette som gjør Kafkas humor
vanskelig tilgjengelig for lesere hvis kultur har lært
dem opp til å se vitser og morsomheter som underholdning
man bare passivt mottar, ikke noe
man aktivt søker.
Humor var et forsvar ikke bare mot de ytre påkjenninger
Kafka var utsatt for, men også mot de indre som han
påførte seg selv. Han lo meget når han
leste fra skribleriene sine, og det sies at han, en gang han
leste fragmenter fra det vi i dag kjenner som Prosessen, måtte
bryte av fordi han lo så han datt av stolen.
Forvandlingen inneholder også mengder av subtil humor.
Hvor ellers enn hos Kafka kan man finne en mann forvandlet
til kakerlakk, men som samtidig handler og oppfører
seg som om ingen forandring har skjedd. Lignende absurd komedie
skal man lete lenge etter i moderne litteratur.
Mengden og variasjonen av kritikk, viser både tvetydigheten
og kvaliteten på Kafkas diktning. I verkene finner vi
både det groteske og det humoristiske, absurditet og
surrealisme. Hans humor er ikke vaudevilleaktig eller noen
form for slapstickhumor man finner i hvilken som helst revy.
Den er ofte tvetydig og kan bli oversett. Jeg vil ikke hevde
at Kafka er for spissfindig for den norske leser av 2004.
Kafkas historier er ikke prinsipielt vitser. Den heller enkle
galgenhumoren så mange av Kafkas personlige utsagn er
preget av, er ikke hva historiene bygger på. Hva historiene
har, er heller en praktfull grotesk moderne kompleksitet.
Se for deg en dør. Se for deg leserne som kommer til
døren og hamrer og banker for å slippe inn. Ikke
bare fordi de vil ha adgang, men fordi adgangen er livsnødvendig.
Vi vet ikke hva det er, men vi kan føle det, denne
desperasjonen etter å komme inn. Til sist åpnes
døren, men den åpner ikke inn til noe, men ut:
vi har hele tiden vært på innsiden av det vi søkte.
17.03.04
|
