Profesjonelle amatører

Prosessen er en vanskelig bok å bringe til scenen, men Immaturus har gjort en glimrende jobb.

Etter å ha sett Prosessen på Teatergarasjen, sitter man igjen med hodet fylt av spørsmål. Skal det tolkes politisk eller metafysisk? Hva mente Kafka selv med dette klaustrofobiske verket? Og var det virkelig et amatørteater som stod for denne oppsetningen? Det siste spørsmålet er kanskje det mest påtrengende, for dette er en av de mest vellykkede produksjonene Immaturus har stått bak på lenge.

Kafkas bok forteller om Josef K, som en dag finner seg selv tiltalt for noe han ikke får vite hva er. Skal han bare blåse i det? Eller bør han ta det alvorlig? Samme hva Josef K gjør, kan det synes at Prosessen bare kan få ett utfall.

MINIMALISTISK

Selve scenen er preget av intens minimalisme. Stykket utspilles på en stor flate, men kreativ bruk av lys gjør at stemningen kan bli like trykkende og innestengt som i boken. Også rekvisittene holdes på et minimum. En telefon og et fruktfat er nesten det eneste som blir brukt, og mangelen på møbler og lignende gjør at handlingen kan flyte uforstyrret fra «rom» til «rom», fra scene til scene.

Skuespillerne går også opp i denne flytende, krypende paranoiaen som vokser etterhvert i stykket. Alle birollene er kledd i samme «uniform»; brune bukser og tilhørende hvit t-skjorte for guttene, hvit nattkjole for jentene. Det kan gjerne være mange forskjellige skuespillere som portretterer samme person. Maleren Titorelli dukker opp i ikke mindre enn tre forskjellige skikkelser, noe som igjen fører til den samme avstandsfølelsen og umenneskeliggjøringen som er symptomatisk for Kafkas figurer.

STRÅLENDE JOSEF K

Andre Hageseter som Josef K kan også kalles for et av stykkets høydepunkt. Kledd som han er i sort dress skiller han seg øyeblikkelig ut fra mengden, og han balanserer akkurat så hårfint som nødvendig, mellom å være sympatisk og arrogant. Det er faktisk interessant å bare sitte og følge med på ansiktet hans gjennom de to aktene, hvor han går fra hånende overmot via usikker harme til resignasjon. Politimannen som dukker opp på slutten er også et godt og nødvendig grep for å gjøre Kafkas mening klarere. Det er ikke staten som fører Prosessen mot Josef K. Hvem er det da? Overraskende grep, Bugge Wesseltofts musikk og så godt som lytefri fremførelse gjør (i tillegg til det ovennevnte) at Prosessen er stykket du må se denne uken.

Tekst: WALTER N. WEHUS / walter@studvest.no
Foto: ANNIKEN MOHR / anniken@studvest.no

Studvest
følger saken:

Kvalitets-
reformen

Siste artikkel:
20. august 2003
Antall artikler: 36

Lånekassen

Siste artikkel:
11. september 2002
Antall artikler: 11