Case 1 - fullt forløp
Hensikten med de to casestudiene er å vise to eksempler på tenkte programforløp, ett fullt forløp over fem år med halv frigjøring, altså 2 1/2 års innsats og et minimumsforløp (2 år).
Case 1 - fullt forløp: Kari
Kari-caset beskriver en tenkt person som tok hovedfag for ett år siden og har arbeidet ett år ved HiO. Hun deltar i førstelektorprogrammet over fem år, altså fullt program. Her er det lagt vekt på å beskrive bl.a. arbeidet med å etablere prosjekt, forankre det i institusjonene, etablere samarbeidsrelasjoner, og skrive søknad. I tillegg beskrives en situasjon der Kari møter problemer, blir frustrert og må ta et nytt grep om arbeidet.
Kari (33 år) er utdannet sykepleier med videreutdanning i intensiv sykepleie og noen års praksis fra intensivavdelingen ved et større sykehus. Hun var ferdig med hovedfaget i sykepleievitenskap for ett år siden, der hun skrev hovedoppgave om et spesifikt problem innen intensiv sykepleie.
Det siste året har hun arbeidet som høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo, og har vært spesielt opptatt av sammenhengen mellom teorien hun jobbet med i hovedfaget og den praktiske situasjonen som sykepleierutdanningen sikter inn mot. Hun er både interessert i å gå lenger inn i teorien, og hun vil gjerne arbeide med de praktiske sidene ved sykepleiefaget, som hun opplevde var svært utfordrende da hun jobbet som sykepleier. Helst vil hun utvikle seg faglig i samspill med praksisfeltet.
I førstelektorprogrammet så hun en mulighet til å kombinere faglig fordypning og mer praktisk rettet arbeid. Hun tok raskt kontakt med sykehusposten som hun arbeidet ved tidligere og foreslo et utviklingsprosjekt der søkelyset settes på forebygging av sårinfeksjoner etter operasjoner. Her så hun et vesentlig utviklingspotensial. Forslaget fikk støtte fra tilsatte ved posten, som foreslo at hun også tok kontakt med en post ved et annet sykehus, hvor de hadde vært opptatt av den samme problematikken. I de neste ukene hadde hun møter med ledelsen på de to postene og sykehusene. Hun var spesielt opptatt av å vise at prosjektet ikke bare var noe hun gjorde for sin egen del - det skulle komme sykehuset til gode i form av noen konkrete resultater. Derfor var det viktig for henne at også noen som var i den praktiske arbeidssituasjonen kunne få tid til å delta. Til slutt fikk hun godkjenning for å gjennomføre prosjektet. Sykehusene ble så interessert i problemstillingen (det hadde oppstått en ganske intens diskusjon om forebygging av postoperative sårinfeksjoner), og de besluttet å bevilget penger til prosjektet, slik at en sykepleier og en lege ved hver av postene kunne gå inn i en prosjektgruppe sammen med Kari.
Mens denne prosessen med å etablere prosjektet i praksissituasjonen pågikk skrev Kari på en prosjektbeskrivelse der hun redegjorde for problemkomplekset, utdypet problemstilling, samlet litteratur om emnet og jobbet med å utvikle en konkret framgangsmåte eller metode. Hun hadde også jevnlig kontakt med studieleder og FoU-leder ved avdelingen for å diskutere prosjektet, og hvordan prosjektet kunne forankres i utdanningen. Etter at ulike ideer var kastet fram, drøftet, og mange kastet ut igjen, endte de opp med at som en del av prosjektet kunne Kari, sammen med noen andre fra utdanningen, utvikle et to vekttallskurs i forebygging av sykehusinfeksjoner. Helst så de at et slikt tilbud var nasjonalt, og at det kunne tas parallelt med at folk var i arbeid - altså et desentralisert tilbud. Mette, som også arbeidet ved sykepleierutdanningen, siktet også inn mot å delta på førstelektorprogrammet. Hun var interessert i IT i utdanningen, hvordan man kunne bruke ny teknologi i utviklingen av studietilbudene. Sammen med studieleder og FoU-leder kom de fram til at de kunne samarbeide om utviklingen av tovekttalls studietilbudet. Kari kunne ha hovedansvaret for det faglige innholdet, og Mette kunne ha hovedansvaret for tilretteleggingen av materialet i en digital form. De var klar over at her måtte de sørge for noe overlapp i kompetanse, slik at Kari skjønte hva Mette drev på med, og omvendt. Det første året med utprøving av kurset skulle også inngå i prosjektet.
Nå mente Kari at hun hadde et prosjekt som var tilstrekkelig for å formulere en søknad om opptak på førstelektorprogrammet. Hun satte seg grundig inn i hva programmet ville inneholde. Bl.a. så hun nøye på de kursmodulene som var foreslått og tenkte gjennom hvordan hun kunne knytte deltakelsen i disse opp mot prosjektet. Hun understreket i søknaden at dette var et prosjekt som hun var godt kvalifisert til å gjennomføre, og at både sykehusene og avdelingen prioriterte prosjektet høgt. Hun hadde også forslag til en veileder. Dessuten foreslo hun to fagpersoner med spesiell kompetanse innen området, som eventuelt kunne brukes som forelesere på noen av kursene. Med disse prosjektene, og kursmodulene som lå i prosjektet, mente hun at hun hadde arbeid nok i fem år, med halv frigjøring til å arbeide med prosjektene.
Kari var en av de første som begynte på programmet - det var i 2002. Det første kurset hun tok var i organisasjonsutvikling og læring. Dette kurset var obligatorisk, og alle som hadde begynt på programmet var med der. Det hadde en intensiv samling over to dager i midten av januar, og samlinger hver andre uke fram til påske. Kurset var lagt opp med en omfattende leseliste, og mens kurset pågikk skulle deltakerne også gjøre konkrete undersøkelser ved egen utdanning. Det var et dokumentasjonskrav til kurset, og Kari skrev et essay på 10 sider, der hun både gikk inn på teori og presenterte data fra den lille undersøkelsen hun hadde gjort.
Fordi Kari var ny ved HiO, og ikke hadde tatt det obligatoriske kurset i høgskolepedagogikk, tok hun dette som det andre obligatoriske kurset. Det gikk fra september 2002 til mars 2003, med samlinger ca. hver andre uke, og med deltakerkrav som måtte gjennomføres mellom samlingene. Kurset i vitenskapsteori og metode tok hun som deltaker, men uten å dokumentere med essay. Ellers valgte Kari å dokumentere to andre kurs. Det ene var arrangert av Senter for profesjonsstudier i begynnelsen av mai 2002. Det var et intensivseminar over tre dager. Her var deltakerne både folk som holdt på med doktorgrad, noen var på førstelektorprogrammet, og dessuten var det en del andre fra HiO og andre steder. Kari skrev et essay i forbindelse med dette seminaret, og knyttet det tett opp mot sitt eget prosjekt. Hun brukte mye av tiden de neste to månedene til det. Essayet ble ikke godkjent i første omgang, og Kari måtte bruke en del tid på sommeren til å forbedre det.
Nå mente Kari at hun hadde hatt nok arbeid med kurs, og hun prioriterer arbeidet med prosjektet ved de to sykehuspostene fra høsten 2003. Fram til nå har hun jobbet med å legge til rette for prosjektet, og hun har samlet en god del data i form av videoopptak, loggnotater fra ansatte og intervju med pasienter. Mye av dette arbeidet har vært utført av den sykepleieren ved posten som er inne i prosjektet. Høsten 2003 bruker hun mye tid på postene, analyserer materialet, diskuterer med de tilsatte og jobber med i å utvikle prosjektet videre. Hun legger stor vekt på å jobbe tett opp mot miljøene og trekke folk med i diskusjoner, men i perioder må hun trekke seg tilbake for å tenke og jobbe i fred. Denne høsten og våren 2004 går stort sett med til å jobbe med prosjektet ute på sykehusene, men Kari tar et kurs i tverrfaglig samarbeid på våren, riktig nok uten dokumentasjon.
Dette studieåret har hun jevnlig kontakt med veileder for å diskutere gjennomføringen av prosjektet og de informasjonene hun har samlet. I løpet av året opplever hun en voksende frustrasjon. Hun opplever at prosjektet tar mer tid enn hun hadde forventet. I perioder står hun i stampe og føler at hun ikke kommer noen vei. Spørsmålet om hun egentlig er i stand til å gjøre ferdig dette arbeidet melder seg. Dessuten opplever hun en konflikt mellom undervisningsoppgavene hun har og arbeidet i førstelektorprogrammet. Hun føler at hun ikke greier å gjøre noen av oppgavene sine skikkelig. Hun føler at folkene ved Pedagogisk utviklingssenter presser henne til å jobbe i førstelektorprogrammet, og at undervisningsoppgavene er påtrengende. Hun er på en måte under "dobbel ild". Hun er sliten, irritabel overfor de to barna sine, og forholdet til mannen skranter. Hun bestemmer seg for at i en periode må hun prioritere seg selv. I stedet for å sykemelde seg avtaler hun med veileder og samarbeidspartnerne ved sykehuset at hun må ta en pause fra prosjektet i mai og juni. Studieleder er også informert om dette. I denne tiden jobber hun halv tid, ivaretar undervisningsoppgavene sine, og bruker mye tid sammen med familien. Innimellom får hun skrevet litt også - noen ganger er det rett og slett vanskelig å la være å tenke på prosjektet. Etter ferien føler hun seg igjen klar for å gå løs på prosjektet. Hun har også brukt disse to månedene til å diskutere med studieleder hvordan hun kan få en arbeidssituasjon som er holdbar for henne. Presset i forhold til undervisning og veiledning av studenter er stort, og kan sluke omtrent all hennes tid, hvis hun ikke passer på. Studieleder, som ser prosjektet som viktig både for helsesektoren generelt og for utdanningen, er en god støtte nå. FoU-leder er også inne. Hun kjenner godt igjen problematikken. Det er ikke uvanlig at det oppstår konflikt mellom FoU-arbeidet og undervisningen. At man får problemer på hjemmebane er heller ikke uvanlig. For Kari oppleves det godt at dette ikke er noe særegent for henne.
Høsten 2004 tar samarbeidet mellom Kari og Mette mer konkret form. Mette har begynt å få tak på IT-problematikken og har lyst til å sette i gang med utviklingen av kurstilbudet. Kari opplever at dette er litt for tidlig for henne. Hun skulle gjerne ha gjort mer på prosjektet først, men samtidig ser hun at de ikke har mer enn tiden og veien til å utvikle kurset.
Kari blir mer og mer klar over at perioden har en slutt. Sluttdagen blir mer konkret som orienteringspunkt. Det er ikke lenger først og fremst snakk om å hva hun bør eller kan gjøre, men hvordan hun skal bli ferdig. Kravene til dokumentasjon blir viktigere og mer påtrengende. Kari knytter seg nå mer opp mot veileder. Behovet for faglig hjelp og støtte er påtrengende. Dessuten har hun ikke nok kurspoeng enda. Ett kurs til skal dokumenteres, bl.a..
La oss forlate Kari her. Hun greier å gjennomføre programmet. Hun er på to internasjonale konferanser og legger fram prosjektet og det melder seg mange interesserte etterpå som vil snakke med henne og få en kopi av paperet. Kurset kommer i gang og blir rimelig vellykket. I løpet av de fem årene har Kari publisert en artikkel i et internasjonalt tidsskrift, to i nasjonale tidsskrifter og hatt en kronikk i Aftenposten. I tillegge er hun godt i gang med en HiO-rapport. Kurset er etablert. Hun og hennes samarbeidsparter ved sykehusene har vært intervjuet i fagpressen, og sykehusene er fornøyd med gjennomføringen av prosjektene, selv om ikke alt som var planlagt ble gjennomført. Kari sitter igjen med en portfolie der virksomheten er godt dokumentert. Den danner grunnlaget for søknaden hun nå skal skrive om opprykk til førstelektor. Høgskolen vil sette ned en kommisjon som vurderes Karis kompetanse i forhold til kriteriene for opprykk til førstelektor.
Noen refleksjoner til Kari-caset:
Det mest kritiske med førstelektorprogrammet vil sannsynligvis ikke være å komme i gang, men å avslutte. Her trengs det noen klare kriterier, klare arbeidsavtaler, et godt veiledningsforhold og faglig støtte i hverdagen fra kolleger. Denne typen intellektuelt arbeid er krevende, og ofte opplever en at det er en selv som stilles på prøve, mer enn det man presenterer. Mange vil ganske sikkert oppleve at undervisningssituasjonen er påtrengende, og at behovet for støtte til å verne tiden til FoU er avgjørende. Det kan være en kamp med studieleder, kolleger og studenter, men det er også en kamp man fører med seg selv. Førstelektorprogrammet vil i denne sammenhengen både representere et sett med høge krav og forventninger, men også et vern mot andre krav og forventninger.