Paradigmestormerne

Selv akademiske tullinger har rett til å bli hørt.

Du må være noe sånt som forskningens Rambo for å fortsette å pukke på upopulære og latterliggjorte teorier etter å ha blitt sablet ned for n-te gang av et samlet kollegium.

Vitenskap er darwinisme for ideer: De sterke hypotesene overlever og utvikler seg, de svake dør ut. Se bare på flotte konsepter som eter, phlogiston og den marxistiske tesen om historiens ufravikelige marsj mot proletariatets diktatur - de var fine i gamle dager, i dag ser de litt mindre blanke og imponerende ut.

Samtidig er det vanskelig å ikke la seg rive litt med når noen faktisk velger å gå motstrøms i vitenskapens verden. Få mennesker kan være staere enn en gammel akademiker. Du må være noe sånt som forskningens Rambo for å fortsette å pukke på upopulære og latterliggjorte teorier etter å ha blitt sablet ned for n-te gang av et samlet kollegium.

Og det ligger litt i ryggraden på folk av i dag å heie på underhunden. Vi husker da alle myten om Galileo Galilei, som måtte spise i seg ordene sine om astronomi etter at Paven selv tok dem ille opp. Eller om Ignaz Semmelweis, som nærmest ble flerret fra hverandre etter å ha våget å hevde at leger burde vaske hendene sine grundigere for å forhindre sykdommer. Historien har gitt dem rett. Nå er de helter.

Det er derfor jeg blir forvirret, skremt og på en forskrudd måte nesten litt kåt av Intelligent Design. Greit, det kan godt hende det er en kryptokristen femtekolonne som på snedig vis prøver å underminere grunnlaget for vestlig vitenskap. Men likevel, det er snakk om en organisert og slagkraftig utfordring av grunnleggende sannheter. Det er ikke SÅ ofte sannheten forandres, selv i våre dager, og når noen kommer og utfordrer den, er det verdt litt oppmerksomhet. Ikke minst fordi det ved første øyekast er umulig å vite sikkert om man synes teoriene deres er latterlige fordi de faktisk er latterlige, eller fordi man selv er en inngrodd lakei av et utdatert system.

Selv om forskjellene ellers er grunnleggende, er det sånn sett liten forskjell på måten «Intelligent Design» ofte møtes i naturvitenskapene, og måten for eksempel radikal feministisk teori har blitt møtt i mange fag, særlig i starten. Det avfeies som tull. Den som driver med det, er enten en ubetydelig tulling som holder på med perifere greier, eller i verste fall en kronisk kverulant som helst bør overses. Og det er heller liten grunn til å tro at de nye teoriene ville vært særlig mer rundhåndet overfor de gamle teoriene når de kom til makta.

Men likevel: Den som sitter med makta i vitenskapen har en plikt til å ta «tullingene» på alvor. Greit nok at det er grenser for hvor etterprøvbart abstrakte teorier om tyngdekraft som Guds kjærlighet eller New Age-spekulasjoner i energi som ikke lar seg måle er. Men i den grad en ny teori lar seg teste ut, bør den testes ut, og testes ut grundig, før den avfeies som tøv. Det er dette som fører vitenskapen videre, og vi har ikke råd til å avfeie ting bare fordi vi ikke liker den som sier det. Ikke for deres skyld, men for vår skyld.

Michael Brøndbo, redaktør i Universitas