Hva er biologisk mangfold?
Biologisk mangfold - er definert som «variasjonen hos levende organismer av alt opphav, herunder bl.a. terrestriske, marine eller andre akvatiske økosystemer og de økologiske komplekser som de er en del av: dette omfatter mangfold innenfor arter, på artsnivå og på økosystemnivå» (Riokonvensjonen, artikkel 2).
Av de antatt 13 millioner arter, dyr, planter, sopp og mikroorganismer, som lever på jorden i dag, er bare ca 1,8 millioner arter vitenskapelig beskrevet og gitt navn. I Norge finnes det ca 60 000 arter hvor vi kjenner til bare 2/3 av disse.
Det er variasjon innen arter, mellom arter og mellom økosystemer , og biologisk mangfold er en fellesbetegnelse for alle disse formene for variasjon. Bildene under illustrerer disse tre formene for variasjon.
|
Variasjon mellom artene i høstskogen.
Foto: Kari Merete Andersen
|
|
Variasjon mellom naturtyper og økosystemer,
her ser vi elv, myr og skog.
Foto Kari Merete Andersen
Variasjon innen arten. Lomvi med
og uten ring rundt øyet.
Foto: Lars Løfaldli.
|
Kommunenes rolle
Kommunene har en svært viktig rolle- i arbeidet med å nå Norges nasjonale miljømål og internasjonale forpliktelser. Kommunene må derfor legge de nasjonale miljømålene for biologisk mangfold inn som et grunnlag for sin arealforvaltning. I tillegg skal kommunene ivareta biologisk mangfold som er av regional og lokal verdi. Kommunene må derfor sikre hensynet til biologisk mangfold på alle nivå.
Kommunene har myndighet- til å treffe avgjørelser etter plan- og bygningsloven og ulike sektorlover. En god og helhetlig forvaltning av biologisk mangfold er avhengig av samarbeid både på tvers av fagmiljø, og også ofte på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Ved langsiktig planlegging og aktiv bruk av virkemidlene i plan- og bygningsloven har kommunene mulighet til å redusere konflikter mellom bruk og vern av arealer og styre utviklingen i større grad enn det som gjøres i dag. Kommunene har gjennom det nasjonale kommunale programmet om kartlegging av biologisk mangfold hatt muligheten til å skaffe seg en oversikt over viktige lokaliteter for bla truede arter og viktige naturtyper enn de hadde før. Kartene over kommunens mest verdifulle områder for biologisk mangfold vil være et viktig verktøy/bidrag for å gjennomføre en mer presis og forutsigbar arealplanlegging i kommunen.
Flere kommuner har lagt ut kart og informasjon om kartlegging av biologisk mangfold på sine hjemmesider, bl.a.:
Kommunene kan søke tilskuddsmidler i arbeidet med bevaring av biologisk mangfold.
Utfordringer for kommunene
Kartlegge og overvåke biologisk mangfold i kommunen
Gjøre kunnskapen tilgjengelig- eksisterende kunnskap om biologisk mangfold må gjøres lett tilgjengelig gjennom digitale kart og beskrivelse til disse. I tillegg til at dataene legges inn i kommunens egne databaser, legges de også inn i Naturbasen der de tilgjengeliggjøres for alle interesser. Opplysninger om kommunens biologiske mangfold bør også legges ut på kommunens hjemmeside.
Videreføre kartleggingsarbeidet - selv om kommunene har kommet godt i gang med å kartlegge sitt biologiske mangfold, har de fleste ikke hatt mulighet til å foreta en fullstendig kartlegging med hjelp av de begrensede midlene de har hatt til rådighet. Det er derfor svært viktig at kartleggingsarbeidet videreføres gjennom kommunens egen prioritering.
Ta vare på og overvåke endringer: Endringer i de kartlagte lokalitetene må registreres, f.eks. fysiske inngrep, gjengroing, m.m. Detter er viktig for å kunne planlegge på sikt og sette inn tiltak i tide.
Innarbeide hensyn til BM i kommunal planlegging og arealforvaltning:
Dette innebærer:
- å ivareta nasjonale miljømål
- å utarbeide kommunale mål og strategier for ivaretakelse av biologisk mangfold
Innarbeiding i kommunedelplanens arealdel, reguleringsplan og bebyggelsesplaner - helhetlig forvaltning, unngå bit for bit-utbygging.
Hvordan hensynet til biologisk mangfold kan ivaretas i kommunal planlegging og arealforvaltning er også omtalt innenfor hvert av temaene som omfattes av dette nettstedet.
Informasjon
Bevisstgjøring av andre sektorer og institusjoner: Kommunen må bevisstgjøre og tilgjengeliggjøre informasjon om biologisk mangfold i kommunene til andre sektorer (landbruk, vegvesen, NVE m.fl.) slik at de nødvendige hensynene blir innarbeidet i deres virksomhet.
Videreformidling av kunnskap: Kunnskap om verdifull natur i kommunen må bringes videre til beslutningstakere, skoler, barnehager og innbyggere generelt i kommunen, for å skape forståelse for å ta vare på verdifulle naturområder.
Det er viktig at kommunen innser, og påtar seg ansvar for bevaring av biologisk mangfold, og at dette gjøres til en felles utfordring og et felleseie for hele kommunen, ikke bare for miljøvernsektoren. Nasjonalt og internasjonalt verdifulle naturtyper og arte, eks "rødlisterarter" og verneverdige område, er også kommunens rolle.
Tilskudd
Kommunene kan benytte seg av relevante tilskuddsordninger.
Nasjonale miljømål
For å kunne møte miljøutfordringene er det fastsatt nasjonale resultatmål for ulike miljøvernpolitiske områder, herunder resultatområde 1;
Resultatområde 1 ”Bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold ”
Strategisk målsetning:
|
”Naturen skal forvaltes slik at arter som fins naturlig blir sikret i levedyktige bestander, og slik at variasjonen av naturtyper og landskap blir opprettholdt og gjør det mulig å sikre at det biologiske mangfoldet får utvikle seg. I likhet med EU har Norge som målsetting å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010”. |
Nasjonale miljømålene under Resultatområde 1 er som følger:
- Et representativt utvalg av norsk natur skal vernes for kommende generasjoner.
- I truede naturtyper skal inngrep unngås, og i hensynskrevende naturtyper skal viktige økologiske funksjoner opprettholdes.
- Kulturlandskapet skal forvaltes slik at kulturhistoriske og estetiske verdier , biologisk mangfold og tilgjengelighet opprettholdes.
- Høsting og annen bruk av levende ressurser skal ikke føre til at arter eller bestander trues eller utryddes
- Menneskeskapt spredning av organismer som ikke hører naturlig hjemme i økosystemene, skal ikke skade eller begrense økosystemenes funksjon
- Truede arter skal opprettholdes på eller gjennoppbygges til livskraftige nivåer
- De jordressurser som har potensiale for matkornproduksjon, skal disponeres slik at en tar hensyn til framtidige generasjoners behov.
Miljøvernforvaltningen har ansvar for å samordne arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet i Norge. Forvaltningen av det biologisk mangfold angår imidlertid en rekke sektorer. Sektorenes ansvar for å integrere hensynet til biologisk mangfold i sin forvaltning og stimulere til at de nasjonale målene om biologisk mangfold nås er sist nedfelt i St. meld nr. 42 (2000-2001) Biologisk mangfold- sektoransvar og samordning.
Nøkkeltall
I tilknytning til de nasjonale miljømålene er det utviklet nøkkeltall som skal vise hvordan vi ligger an i forhold til miljømålene.
Eksempel på nøkkeltall: Eggeskallfortynning hos dvergfalk.
Figur: Utviklingen i eggskallfortynning hos dvergfalk etter den andre verdenskrig. Eggskall målt på egg fra perioden fra 1885-1946 har 0 prosent fortynning. Kilde: NINA
Internasjonale forpliktelser
Globale biodiversitetskonvensjoner:
Konvensjonen om biologisk mangfold (Convention on Biodiversity – CBD) er den første globale avtale om vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold. På mange måter kan avtalen ses som en rammekonvensjon som tar sikte på å oppnå videre oppfølging gjennom forhandlinger om oppfølgende forpliktelser for partene.
Cartagenaprotokollen på biosikkerhet ble ferdigforhandlet og vedtatt på det sjette partsmøtet under Biodiversitetskonvensjonen i 2000, men trådde formelt i kraft høsten 2003. Protokollen er juridisk bindende og skal bidra til å beskytte biologisk mangfold fra de potensielle trusler fra levende modifiserte organismer som er resultat fra moderne bioteknologi
Washingtonkonvensjonen (Convention on International Trade in Endangered Species – CITES), dvs. den globale konvensjon om internasjonal handel og transport med truete arter og deres produkter, har som målsetting å regulere handelen slik at ikke ukontrollert etterstrebelse fører til utryddelse eller sterk desimering av ville bestander. CITES omfatter i dag omkring 5.000 dyrearter og 28.000 plantearter.
Bonnkonvensjonen (Convention on Migratory Species – CMS) - Det primære hovedmål for Bonnkonvensjonen er en global avtale om beskyttelse av trekkende arter av ville dyr. Gjennom et internasjonalt samarbeide skal disse sikres bærekraftig forvaltning. CMS hjemler også spesifikke avtaler som gjelder utvalgte artsgrupper som landene kan ratifisere, eksempelvis flaggermusavtalen.
Ramsarkonvensjonens (Convention on Wetlands - CW) siktemål er vern av våtmark (inkludert myr), og da med spesiell fokus på våtmarksområder av internasjonal betydning bl.a. for våtmarksfugler. I tillegg legger konvensjonen stor vekt på vern av annen flora og fauna knyttet til våtmarker og at våtmarksressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte. Norge har pr. 2006, 37 Ramsarområder
Konvensjonen om verdens kultur- og naturarv (Convention for the protection of the world cultural and natural heritage – WHC) har som formål å sikre unike natur og kulturområder mot ødeleggelse. Norge har i dag 7 verdensarvområder; Urnes stavkirke, Røros, bryggen i Bergen og helleristningene i Alta, Vegaøyene, Struves Meridianbue og det vestlandske fjordlandskap
Regionale biodiversitetskonvensjoner:
Bern-konvensjonens (Convention on the Conservation of European Wildlife and Natural Habitats) primære hovedmål er å verne om europeiske planter og dyr og deres livsmiljø. Konvensjonen legger særlig vekt på beskyttelse av truete og sårbare arter og truete naturtyper. I tillegg er det opprettet et eget nettverk av spesielt viktige lokaliteter som ivaretar Bern-konvensjonens arter og naturtyper, som kalles ”Emerald-network”. Norge har pr. i dag ingen slike områder.
Natura 2000 forplikter EU-landene seg til å ta vare på truete naturtyper og arter. Natura 2000 legges også til grunn for naturtyper og arter som skal ivaretas gjennom vanndirektivet og Emerald-network (Bernkonvensjonene). Rapporten Natura 2000 i Norge gir en oversikt over Natura 2000 enheter i Norge, og jevnfører disse med naturtypene i DN-håndbok nr. 13, vegetasjonstyper i Norge og med truete vegetasjonstyper i Norge (Fremstad og Moen 2001).
Konvensjonen til vern av laks i det nordlige Atlanterhav (Convention for the conservation of salmon in the North Atlantic Ocean- NASCO) ble utarbeidet i 1983. Konvensjonen gjelder for laksebestander som vandrer utover kyststatenes fiskerijurisdiksjons-områder. Den forbyr fiske utenfor slike områder og utenfor 12 nautiske mil i områdene.
Konvensjon om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav (Convention for the Protection of the Marine Environment of the North East Atlantic- OSPAR) har forpliktelser om bevaring av marine økosystemer og biologisk mangfold. Det legges opp til at nærmere identifiserte områder skal meldes inn i et felles nettverk, og beskyttes på tilfredsstillende måte gjennom nasjonale tiltak.
Den europeiske landskapskonvensjonen (European Landscape Convention) har som viktig formål å arbeide for at offentlige myndigheter på lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt nivå har strategier og virkemidler for vern, forvaltning og planlegging av landskap. Dekker alle landskapstyper.
Annet:
EUs Rammedirektiv for vann (Europaparlamentets og Rådets direktiv 2000/60/EF av 23. oktober 2000 om fastsettelse av rammer for fellesskapstiltak for vannpolitikk) danner en overbygning over det øvrige regelverket og gir føringer om en helhetlig forvaltning av vann i det enkelte land. Både vassdrag, grunnvann og kystvann omfattes av rammedirektivet. Hovedformålet er å beskytte og, om nødvendig, forbedre vannkvaliteten innen 2015. All utnyttelse skal være bærekraftig over tid.
FNs rammekonvensjon om klimaendringer (The United Nations Framework Convention on Climate Change – UNFCCC). Hovedmålsetningen for konvensjonen er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre skadelige, menneskeskapte inngrep i klimasystemet. Kyotoprotokollen ble ferdigforhandlet og vedtatt på det tredje partsmøtet under Klimakonvensjonen (COP3) i Kyoto i Japan i desember 1997. Protokollen er juridisk bindende og omfatter tallfestede, tidsbestemte utslippsreduksjoner for industrilandene.
Århus-konvensjonen (The Aarhus Convention) av 1998 omhandler retten til miljøinformasjon, allmennhetens deltagelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet. Norge har fulgt opp denne ved å lage en egen lov om miljøinformasjon som ble vedtatt i 2003.
Virkemidler for å ta vare på biologisk mangfold.
Dette avsnittet omhandler juridiske, økonomiske og administrative virkemidler for ivaretakelse av biologisk mangfold. Det finne ulike virkemidler for bevaring av biologisk mangfold på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Nordisk ministerråd har illustrert dette i tre nivåer med en gradering av biologisk mangfold avhengig av verdi og virkemiddelbruk.
En helhetlig forvaltningsmodell for ”bærekraftig bruk” på 3 nivåer illustrerer behov for flere ulike forvaltningsregimer. Juridiske, økonomiske og administrative virkemidler er aktuelle på alle nivå. Se figur 1.
Figur 1.
Forklaring figur:
Nivå 1: De mest ”verdifulle” områdene og artene, med store biologiske/økologiske verdier (eks. områder og arter vernet etter naturvernloven, viltloven eller Plan- og bygningsloven, og andre A-områder i den kommunale kartleggingen)
Nivå 2: Områder og arter med spesielle økologiske funksjoner og verdier, som trenger klare retningslinjer for å opprettholdes i (eks. B- og C-områder i den kommunale kartleggingen)
Nivå 3: ”Allmennatur” eller ”hverdagslandskap” hvor det er stort rom for skjønn, men hvor noen prinsipper/kriterier for ”bærekraftig bruk” gis.
Pyramiden viser også til at naturen kan deles i uberørt natur og kulturbetinget natur. For å ta vare på den kulturbetingete naturen er det først og fremst nødvendig med bruk og/eller skjøtsel, som derfor stiller særlige krav til økonomiske virkemidler.
Juridiske virkemidler
Juridiske virkemidler
Det er satt opp en oversikt over lover som har betydning for bevaring og utvikling av biologisk mangfold. Listen omfatter både lover som miljømyndighetene har ansvar for og andre sektorers lover. Lovtekstene finnes på lovdata og ” Veiviser i miljølovverket”.
Under følger en oversikt over lovverk som har betydning for bevaring av biologisk mangfold. Lovverkene er plassert under det departementet som har ansvar for loven.
Lover under Miljøverndepartementet:
• Naturvernloven - omfatter vern av spesielt verdifull norsk natur.
• Kulturminneloven - omfatter vern av spesielt verdifulle kulturminner og kulturmiljøer. Kulturbetingete naturtyper kan inngå som del av kulturmiljøer.
• Viltloven - omfatter forvaltning av vilt (landlevende pattedyr, fugler, krypdyr og amfibier). I tillegg til ulike tiltak som omfatter alt vilt, gir loven også hjemmel til biotopvern av spesielt verdifulle lokaliteter.
• Lakse- og innlandsfiskeloven - omfatter forvaltning av naturlige bestander av anadrome laksefisk, ferskvannsfisk og deres leveområder, samt andre ferskvannsorganismer, både gjennom biotopvern av spesielt verdifulle områder, og gjennom ulike tiltak som omfatter alle ferskvannsforekomster.
• Naturoppsynsloven - skal ivareta nasjonale miljøverdier og forebygge miljøkriminalitet.
• Plan og bygningsloven - legger til rette for samordning av statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser, utbygging, samt å sikre estetiske hensyn. Loven gjelder alt areal utenfor verneområdene, og gir også hjemmel for å regulere spesielt verdifulle lokaliteter til spesialområder.
• Forurensingsloven - regulerer nasjonal, regional og lokal forurensing i form av utslipp til vann, grunn og luft.
• Produktkontrolloven - har som formål å forebygge at et produkt fører til helseskade eller miljøforstyrrelse.
• Motorferdselloven - regulerer motorferdsel i utmark og vassdrag med sikte på å verne naturmiljø og fremme trivsel. Motorferdsel i utmark er i utgangspunktet forbudt, med mindre annet følger av loven selv eller vedtak med hjemme i loven.
• Friluftslivsloven - skal verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmennhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen. Hensynet til miljø kom inn i formålsparagrafen ved en lovendring i 1966, og miljøvennlighet er definert som en del av en hensynsfull ferdselskutur.
Lover under landbruksdepartementet
• Skogloven - skal fremme skogproduksjon, skogreising og skogvern. Skogbruket skal gi et tilfredsstillende resultat for næringen, og sikre råstoff til industrien. Det skal også legges vekt på skogens betydning som rekreasjonskilde for befolkningen, som viktig del av landskapsbildet, som livsmiljø for planter og dyr og som områder for jakt og fiske. I tillegg til å gi generelle retningslinjer for ivaretakelse av miljøet, gir loven også mulighet for å innføre egne forskrifter med restriksjoner på skogbruket av hensyn til friluftsvern og naturvern (§ 17 b, som er brukt i Oslomarka og i et område inntil Vestfjella naturreservat i Østfold.) Loven er under revisjon.
• Jordloven - er en lov for disponering av landbruksareal (jord, skog og fjell). Sentralt i loven står vern av dyrka og dyrkbar jord. Forvaltningen av arealressursene skal være miljøforsvarlig, og bl.a. ta vare på kulturlandskapet. Med hjemmel i loven er det gitt en forskrift om nydyrking, som bl.a. tar spesielt hensyn til biologisk mangfold.
• Reindriftsloven - legger forholdene til rette for økologisk bærekraftig utnyttelse av reinbeiteressursene, til gagn for reindriftsbefolkningen og samfunnet for øvrig”.
• Beiteloven - regulerer beite i utmark på privat grunn. Det kan settes begrensninger for beite i skogsmark eller utmark.
• Fjell-loven - regulerer høstings- og bruksrettigheter i statsallmenninger – dvs. jakt, fiske, vedsanking, beite og setring, samt tilleggsjord.
Lover under Olje- og energidepartementet:
• Vannressursloven - trådte i kraft 1. januar 2001, og avløste den gamle vassdragsloven. Loven skal sikre en samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann. Verneplan for vassdrag er hjemlet i vannressursloven. Formålet er å sikre spesielt verdifulle vassdrag mot inngrep som kan redusere deres verdi for naturvern- og friluftsformål og vitenskap. Det ble innført rikspolitiske retningslinjer for vernete vassdrag 10.11.94.
• Med Vassdragsreguleringsloven - menes anlegg eller forvaltninger som regulerer et vassdrags vannføring, herunder økning av vannføringen
• Petroleumsloven - har regler om ansvar og erstatning ved forurensing fra petroleumsvirksomhet. Forurensing fra virksomhet på kontinentalsokkelen reguleres i forurensingsloven.
• Energiloven - regulerer arealinngrep som bl.a. etablering av vindmøller, bølgekraftverk, kraftlinjer og gasskraftverk som alle kan påvirke det biologiske mangfoldet på ulike måter.
Lover under Fiskeridepartementet:
• Saltvannsfiskeloven - gjelder for fiske i sjøen med unntak av fiske etter anadrome laksefisk. Med fisk forstås her også pigghuder og skall- og bløtdyr (krepsdyr og skjell). Med hjemmel i saltvannsfiskeloven er det innført vern av spesielt verdifulle korallforekomster på Sularevet, Iverryggen og Røstrevet.
• Fiskeoppdrettsloven - skal bidra til at oppdrettsnæringen kan få en balansert og bærekraftig utvikling og bli en lønnsom og livskraftig distriktsnæring. Ett av tre vilkår for å få konsesjon etter oppdrettsloven er at anlegget ikke må ”volde fare for forurensing”.
• Havbeiteloven - skal bidra til at havbeite kan få ei balansert og bærekraftig utvikling og bli ei lønsam kystnæring, og er en helt ny lov som trådte i kraft fra 01.01.2001. Den regulerer utsetting og gjenfangst av krepsdyr, bløtdyr og pigghuder til næringsformål (havbeite).
• Sjødyktighetsloven - dumping og forurensing fra skip reguleres i sjødyktighetsloven kap. 11, som forvaltes av Miljøverndepartementet. (Myndigheten er delegert til Sjøfartsdirektoratet).
Lover under Nærings- og handelsdepartementet:
• Kontinentalsokkelloven. Nasjonal forskrift om høsting av tang og tare-tråling er hjemlet i denne loven og i saltvannsfiskeloven. Det arbeides nå med regionale forskrifter som skal regulere i hvilke områder taretråling skal være forbudt og i hvilke områder taretråling skal være tillatt.
Lover under Justisdepartementet:
• Sjøloven har regler om ansvar og erstatning ved oljesøl fra skip (sml. Petroleumsloven for forurensing fra petroleumsvirksomhet).
Økonomiske virkemidler
Naturforvaltning
En oversikt over tilskuddsordninger fra Miljøverndepartementet som omfatter naturforvaltning, kulturminnevern, forurensing og byutvikling finnes i rundskriv T-1/05.
Landbruk
Administrative virkemidler
Administrative virkemidler kan omfatte:
- informasjon om miljøtilstand og holdningsskapende arbeid
- kunnskapsoppbygging om biologisk mangfold/kunnskap om sammenhenger i naturen (forskning, miljøovervåking og kartlegging)
- utvikling av faglige verktøy for forvaltningen (rødliste og håndbøker /forvaltningsverktøy) og organisatoriske virkemidler.
Det bør legges opp til et interkommunalt samarbeid, samarbeid med sektorene og på tvers av fylkesgrensene.
Kartlegging og overvåking av biologisk mangfold
Kartleggingen omfatter registreringer etter håndbøker utarbeidet av DN. Kommunene lager temakart etter disse håndbøkene, samt et samlekart der alle de kartlagte områdene er verdiklassifisert etter metoden beskrevet i DN-håndbok 13-1999. Data fra kommunene blir lagt inn i fagsystemene Naturbase og VannInfo. Dataene vil også bli tilgjengelig gjennom Arealis- portalen.
Ansvar:
- Kommunene har ansvaret for kartleggingen og for å lage kart.
- Fylkesmennene har et veilederansvar overfor kommunene.
- Direktoratet for naturforvaltning har et overordnet ansvar for veiledning, samt for Naturbasen.
Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold
Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold er en direkte oppfølging av St.meld.nr.42 (2000-2001) Biologisk mangfold – Sektoransvar og samordning. I alt 7 departement har gått sammen for å samordne all kartlegging og overvåking som er relevant for biologisk mangfold og å etablere nye aktiviteter der kunnskapsgrunnlaget er for dårlig. Programmet går i perioden 2003 – 2007. Første del av programperioden vil bli viet kartlegging, mens overvåking vil komme mer i fokus i siste del av perioden.
Oppsyn
Statens naturoppsyn (SNO) er opprettet med hjemmel i naturoppsynsloven for å ivareta miljøverdier og forebygge miljøkriminalitet. SNO skal samordne og styrke det totale oppsynsarbeidet i Norge.
SNOs viktigste oppgaver er:
- Kontroll i forhold til lover, forskrifter og annet regelverk
- Veiledning og informasjon
- Praktiske skjøtselsoppgaver i verneområder
- Registrerings- og dokumentasjonsarbeid.
- Store rovdyr; dokumentasjon av rovdyrskader, bestandskartlegging og felling.
Litteratur
Under finner du en oversikt over nettsteder som omhandler biologisk mangfold
- Miljøverndepartementet (MD)
- Direktoratet for naturforvaltning (DN)
- Norsk polarinstitutt (NP)
- Miljøstatus i Norge
- Fylkesmenn
- Breheimsenteret, Jostedalsbreen nasjonalpark
- Jostedalsbreen nasjonalparksenter, Jostedalsbreen nasjonalpark
- Norsk bremuseum, bresenteret i Fjærland, Jostedalsbreen nasjonalpark
- Hardangervidda natursenter, Eidfjord, Hardangervidda nasjonalpark
- Hardangervidda nasjonalparksenter, Møsvatn, Hardangervidda nasjonalpark
- Inardo nasjonalparksenter, Rondane- og Dovre nasjonalpark
- Norsk fjellmuseum, Jotunheimen nasjonalpark
- Stabbursnes naturhus og museum, Stabbursdalen nasjonalpark
- Svanhovd miljøsenter, Pasvik nasjonalpark
Miljøsider for barn og unge
Organisasjoner/institusjoner
Annen relevant miljøinformasjon
Tilbake til hovedside Naturforvaltning i kommunene.
Sist oppdatert: 23.02.2007
|
English
Utskrift
