Et vitne er et viktig bevis i så vel sivile tvister som i straffesaker, og en vitneforklaring kan i enkelte tilfeller avgjøre en sak. Det påhviler derfor et vitne en streng plikt til å snakke sant. Før vitnet forklarer seg, må det i de fleste tilfeller avgi en formell forsikring om at det vil snakke sant. Vitner innkalles oftest etter anmodning fra en part i saken. Vitnet er imidlertid ikke ”vitne for parten”, men for retten. Et vitne får ordinært ikke anledning til å følge forhandlingene før hun eller han har forklart seg for retten. Når vitnet kommer inn i rettssalen, blir det henvist plass i vitneboksen. Etter å ha opplyst sine personalia og forholdet til sakens parter med mer, får vitnet spørsmål fra prosessfullmektigene – i straffesaker av aktor og forsvarer – og av rettens medlemmer.

Et vitne har også plikt til å opplyse om forhold som han eller hun skjønner har betydning for saken, selv om vitnet ikke blir spurt.

Enkelte vitner har taushetsplikt som forbyr dem å gi forklaring, eller kan være helt eller delvis fritatt for vitneplikt på grunn av slektskap eller lignende. Et vitne som er i tvil om sin forklaringsplikt, kan be rettens formann om nærmere veiledning om disse spørsmål.

Retten og de øvrige aktører i saken forsøker å tilpasse programmet slik at det blir minst mulig ventetid for vitnene, men ventetid kan dessverre ikke alltid unngås.

Vitner har krav på dekning av tapt arbeidsfortjeneste, som i tilfelle må dokumenteres, samt dekning av reiseutgifter og kostgodtgjørelse. Vitner må henvende seg til tingrettens personale for oppgjør.