3 Norges Banks inflasjonsanslag
3.1 Inflasjonsutsiktene neste to år
3.2 Inflasjonsforventningene
3.3 Internasjonale forhold
3.4 Innenlandske forhold
Utdyping - Underliggende konsumprisvekst
- Fortsatt lav pris- og kostnadsvekst i euroområdet
Norges Bank anslår veksten i konsumprisene til 3 prosent i år og 2½ prosent neste år. Det er en oppjustering fra forrige rapport på ¼ prosentpoeng for 2000 og ½ prosentpoeng for 2001. For 2002 anslås veksten i konsumprisene nå til 2½ prosent, ¼ prosentpoeng høyere enn i forrige inflasjonsrapport.
Anslagene innebærer en nedgang i prisveksten fra i år til neste år. Prisveksten inneværende år er trukket opp av økte avgifter. Dessuten forutsetter vi at oljeprisen i løpet av de neste to årene går gradvis ned til rundt 18 dollar per fat. Samtidig venter vi at veksten i utenlandske produsentpriser avtar noe.
Vi har oppjustert anslaget for veksten i bedriftenes og offentlig sektors lønnskostnader inneværende år og neste år. Vi venter nå en vekst i lønnskostnadene på nærmere 5 prosent inneværende år. I 2001 og 2002 venter vi en vekst i lønnskostnadene på henholdsvis 4½ og 4¼ prosent.
Anslagene for produsentprisveksten hos handelspartnerne er oppjustert for i år. I tillegg har den importveide kronekursen svekket seg med over 4 prosent hittil i år. Det bidrar til å øke den importerte prisveksten målt i norske kroner.
Prisutviklingen kan bli påvirket av plutselige eller tilfeldige variasjoner i prisene på varer eller tjenester. Noen av disse variasjonene blir borte når vi måler den underliggende prisveksten, se egen ramme. Inneværende år er prisutviklingen sterkt påvirket av økningen i oljeprisen.
Over tid vil mer grunnleggende faktorer dominere prisutviklingen. Det internasjonale bildet, utformingen av den økonomiske politikken og situasjonen på arbeidsmarkedet er slike faktorer. Anslagene i inflasjonsrapporten er basert på sentrale forutsetninger om blant annet renten, valutakursen, finanspolitikken, den internasjonale prisutviklingen og veksten i arbeidsstyrken. I avsnittene 3.2-3.4 drøftes noen av de drivkreftene og usikkerhetsmomentene vi mener vil være av særlig betydning for prisveksten de nærmeste 2-3 årene.
Figur 3.1
Rente- og valutakursforutsetningene
Det fremtidige kortsiktige rentenivået er beregningsteknisk forutsatt å utvikle seg i samsvar med implisitte terminrenter beregnet på grunnlag av avkastningskurven i penge- og obligasjonsmarkedet 15. juni. På kort og mellomlang sikt kan terminrentene tolkes som aktørenes forventninger om konjunkturutviklingen og innretningen av pengepolitikken. Anslagene i inflasjonsrapporten er betinget av at rentene utvikler seg i samsvar med disse forventningene.
Norges Banks styringsrenter ble satt opp med 0,25 prosentpoeng 13. april og med ytterligere 0,5 prosentpoeng 15. juni. Foliorenten er nå 6,25 prosent. Tremåneders pengemarkedsrenter var i midten av juni 6,7 prosent. Terminrentene og prisingen av fremtidige renteavtaler (FRA-renter) tyder på at den norske tremånedersrenten ventes å stige med om lag ¼-½ prosentpoeng i løpet av inneværende år. De norske terminrentene ligger noe høyere enn ved forrige inflasjonsrapport. Renteforutsetningen innebærer at det kortsiktige rentenivået ved utgangen av 2000 ligger om lag ¾ prosentpoeng høyere enn vi la til grunn i mars, se figur 3.2. Også i euroområdet og USA indikerer FRA-renter forventninger om høyere renter det kommende året. Differansen mot pengemarkedsrentene i eurolandene vil ifølge terminrentene avta fra dagens nivå på 2 prosentpoeng til rundt 1 prosentpoeng ved utgangen av 2002. Sentrale tekniske forutsetninger om penge- og finanspolitikken er gjengitt i tabell 3.1
Siden forrige rapport har kronekursen målt mot euro variert mellom 8,05 og 8,34. Den 15. juni var kursen 8,22 kroner mot euro. Kronen har svekket seg mot amerikanske dollar og andre europeiske valutaer som britiske pund og svenske kroner. Målt ved den importveide valutakursindeksen (I-44) har kronen svekket seg med nærmere 2,5 prosent siden forrige inflasjonsrapport, se figur 3.4. Anslagene i rapporten er basert på en beregningsteknisk forutsetning om at gjennomsnittlig kursnivå de første fire månedene i år, målt mot importveid valutakurs, holdes uendret ut fremskrivningsperioden. Kursforutsetningen innebærer en svekkelse av kronen på nærmere 2 prosent fra 1999 til 2000. Dette gir isolert sett et bidrag til prisstigningen på om lag 0,2 prosentpoeng i hvert av de to neste årene.
Figur 3.2 Figur 3.3 Figur 3.4 Tabell 3.1
Indikatorer for underliggende konsumprisvekst skiller ut midlertidige svingninger i prisene for å måle varige impulser til prisutviklingen. Det er ikke opplagt hva som er en hensiktsmessig indikator for den underliggende inflasjonen. Særlig kan det reises spørsmål om hvordan svingninger i oljeprisen skal oppfattes. De mest brukte metodene1 for å beregne underliggende prisvekst kan deles inn i tre hovedgrupper:
- Skjønnsmessig justering av konsumprisindeksen (KPI) for midlertidige sjokk.
- Permanent utelatelse av delindekser hvor prisene svinger sterkt, særlig som følge av variasjoner i tilfeldige forhold, for eksempel været.
- Teknisk justering for de største prisendringene, for eksempel ved vektet median eller trimmet gjennomsnitt.
Internasjonalt brukes i hovedsak metoder basert på permanent utelatelse av delindekser. Hvilke delindekser som utelates varierer noe fra land til land. Det vanligste er å utelate avgifter og rentekostnader for boliglån. I noen land utelates også energi- og matvareprisene.
Norges Bank publiserer i sine inflasjonsrapporter en indikator for underliggende konsumprisvekst som er korrigert for elektrisitetspriser og endringer i avgifter.2 I tillegg har vi i år korrigert for en teknisk omlegging av husleieindeksen. Metoden er enkel og i stor grad i samsvar med internasjonal praksis. Vi utelukker imidlertid færre faktorer enn de fleste andre land i vår indeks for underliggende prisvekst. Andre aktuelle korreksjonsfaktorer kan være:
- Rentekostnader
- Matvarepriser
- Andre energipriser enn elektrisitetsprisen.
I mange land utelates rentekostnader enten fordi renten inngår direkte i KPI eller påvirker KPI på en misvisende måte. I Norge er ikke rentekostnader direkte inkludert i totalindeksen for konsumprisveksten, men inngår som en av faktorene som påvirker husleieindeksen. Det foreligger derfor ikke det samme behovet for korreksjon som i enkelte andre land. Andre komponenter som påvirker husleieindeksen er boligpriser, kommunale avgifter, priser på vaktmestertjenester og reparasjoner og vedlikehold.
Internasjonalt utelukkes matvarepriser hovedsakelig på grunn av store sesongmessige svingninger og fordi det ofte er tilfeldige forhold (for eksempel været) og ikke etterspørselspress som driver prisutviklingen. I Norge fører offentlige reguleringer til at de fleste matvareprisene er mer stabile. Det er først og fremst for importerte matvarer, som for eksempel kaffe og sukker, at verdensmarkedsprisene slår inn i konsumprisene. Disse matvarene utgjør en liten andel av konsumprisindeksen.
Elektrisitetsprisene utelates på grunn av store tilfeldige svingninger, som blant annet avhenger av værforhold. Ved å utelate strømpriser utelukker vi imidlertid også effekten av de strukturendringer som skjer i markedet for elektrisk kraft, der blant annet effektivitetsgevinster av økt konkurranse har bidratt til lavere priser og dermed isolert til å dempe prispresset i økonomien. Med et stadig større felles marked for elektrisitet i Europa kan det i løpet av noen år være andre faktorer enn været som blir dominerende for utviklingen i elektrisitetsprisene.
Høye avgifter på bensin begrenser utslagene på KPI av endringer i oljeprisen. I utgangspunktet svekkes da argumentet for å korrigere for oljeprissjokk. Veksten i oljeprisen det siste året har imidlertid vært så kraftig at utslagene i totalindeksen har vært betydelige. I den grad den høye oljeprisen er et midlertidig fenomen, er det gode argumenter for å korrigere KPI for oljeprisutviklingen. Figur 1 viser utviklingen i konsumprisene med og uten korreksjon for bensinprisene.
Hvis oljeprisen skulle holde seg høy over noe tid, vil en undervurdere prispresset i økonomien ved en slik korreksjon. Norges Bank har derfor i stedet valgt å ta eksplisitt stilling til oljeprisen når anslagene for inflasjonen utarbeides. Det fremgår dermed klart hvilken oljepris som ligger til grunn for anslagene.
Figur 1
1 For en nærmere drøfting av ulike metoder for beregning av underliggende inflasjon se Bråten, Arne og Kjetil Olsen (1997) "Ulike metoder for beregning av underliggende inflasjon", rapport 97/9, Statistisk Sentralbyrå
2 For en nærmere redegjøring av begrepet underliggende inflasjon se utdyping om temaet i Inflasjonsrapport 97/2
Forventningene til fremtidig inflasjon og graden av tillit til pengepolitikken vil ha betydning for hvilken virkemiddelbruk som er nødvendig for å nå målene i pengepolitikken. Vi har ingen direkte mål på inflasjonsforventningene i Norge, og det er usikkert hvordan forventningene påvirkes av endringer i pengepolitikken.
Langsiktige renter kan gi informasjon om tilliten til den samlede økonomiske politikken og inflasjonsforventningene på lang sikt. I tillegg gjenspeiler de det langsiktige globale rentenivået. Renten på statsobligasjoner med ti års løpetid er om lag uendret fra fremleggelsen av forrige rapport. Amerikanske og tyske langsiktige renter har falt noe. Renteforskjellen mot tilsvarende tyske obligasjoner er om lag 0,9 prosentpoeng. Langsiktige norske terminrenter har endret seg lite fra forrige rapport. Differansen mot tyske langsiktige terminrenter har imidlertid økt noe, og den er litt høyere for Norge enn for de øvrige nordiske land, se figur 3.5.
Oversikten fra «Consensus Forecasts» i juni over anslag for norsk økonomi viser at markedsobservatørene har oppjustert sine prisforventninger for i år og neste år. I gjennomsnitt venter utvalget av markedsaktører en vekst i konsumprisindeksen på 2,7 prosent i år og 2,2 prosent neste år, se tabell 3.2. Det innebærer en oppjustering fra mars på 0,3 prosentpoeng for i år og 0,2 prosentpoeng for neste år.
Figur 3.5 Tabell 3.2
Sterkere internasjonale prisimpulser
Den importerte prisveksten har tiltatt. Samlet venter vi at prisene på tradisjonelle importvarer vil øke med 3 prosent i år, 1¾ prosent i 2001 og 1½ prosent i 2002. Anslagene er oppjustert fra forrige rapport, særlig for i år. Oppjusteringen henger sammen med de siste månedenes svekkelse av kronen og økte produsentpriser internasjonalt. I tillegg vil høyere kostnadsvekst her hjemme kunne påvirke prismarginene i importleddet noe.
Anslagene for veksten i de internasjonale produsentprisene er oppjustert til 3¾ prosent inneværende år. Neste år er anslaget uendret på 2 prosent. Økningen i oljeprisen og høyere økonomisk vekst internasjonalt har bidratt til sterk vekst også i internasjonale produsentpriser. Til nå har vi bare sett få tegn til at de høye energiprisene slår ut i den underliggende prisveksten. Lønnsveksten både i euroområdet og i USA ser for eksempel ikke ut til å ha blitt påvirket. Dette kan skyldes at oljeprisen forventes å falle igjen, se nærmere drøfting nedenfor.
Konsumprisveksten hos handelspartnerne anslås til 1¾ prosent i år og 2 prosent i 2001 og 2002. Anslagene er uendret fra forrige inflasjonsrapport, se tabell 3.3. Vi venter at sterk internasjonal konkurranse og høy produktivitetsvekst, også andre steder enn i USA, vil moderere prisveksten på internasjonale varer. Ifølge utenrikshandelstatistikken for første kvartal falt prisene på importerte matvarer og diverse ferdigvarer målt over de siste fire kvartalene. Sterkere internasjonal konkurranse øker muligheten for importører til å skifte leverandører blant annet som følge av informasjonsteknologi. Det kan bidra til å trekke ned prisveksten på importerte konsumvarer. Prisnivået i Norge er i utgangspunktet høyere enn hos de fleste av våre handelspartnere. Det innebærer at potensialet for lavere prisvekst på importerte varer kan være betydelig.
Vi venter nå lavere prisvekst inneværende år i Tyskland og Frankrike enn i forrige rapport, mens anslagene for en rekke av de mindre landene i euroområdet er oppjustert. Svekkelsen av euro ser ikke ut til å ha blitt veltet over i økte konsumpriser så langt. Norges Bank legger til grunn at pris- og kostnadsveksten i euroområdet vil holde seg moderat, se egen ramme. Det er moderate inflasjonsforventninger også i land med stramme arbeidsmarkeder, som Storbritannia og Sverige.
For USA har vi oppjustert prisanslaget inneværende år. Det er først og fremst energiprisene som har bidratt til å trekke prisveksten opp. Fremover vil trolig prisveksten dempes som følge av lavere energipriser. Sterk vekst i amerikansk økonomi vil imidlertid kunne presse prisene høyere.
Det har vært tegn til en viss korreksjon i det amerikanske aksjemarkedet for teknologiaksjer (Nasdaq), se figur 3.6, men det ser foreløpig ikke ut til å få store ringvirkninger. Det er en risiko for ytterligere korreksjon i aksjemarkedet. Et eventuelt kraftig omslag i USA, med påfølgende fall i etterspørselen, vil kunne trekke prisveksten internasjonalt betydelig ned.
Figur 3.6 Tabell 3.3
Virkninger av endret kronekurs
Utviklingen i kronekursen vil påvirke prisstigningen i Norge. Dersom kronekursen svekker seg ytterligere fra dagens nivå, vil prisene på importerte varer og tjenester vokse mer enn ventet. Hvis kronekursen styrker seg, kan konsumprisveksten bli lavere enn vi nå anslår. Figur 3.7 viser anslag på de isolerte virkningene på konsumprisveksten av en endring i den importveide kronekursen på 5 prosent fra og med tredje kvartal 2000. Dette gir ifølge RIMINI-modellen et bidrag til konsumprisveksten på om lag 0,6 prosentpoeng både i 2001 og 2002. RIMINI-modellen er basert på historiske sammenhenger. Det er mulig at modellen overvurderer gjennomslaget fra valutakursen til importprisene. De tre siste årene har kronekursen svingt mer enn tidlig på 1990-tallet. Disse svingningene kan på kort sikt også slå ut i marginene i omsetningsleddet.
Figur 3.7
Virkninger av høyere oljepris
Den videre utviklingen i oljeprisen vil virke sterkt inn på konsumprisveksten de neste 6 til 18 månedene. Som en teknisk forutsetning har vi lagt til grunn en oljepris i 2000 om lag som gjennomsnittet hittil i år, rundt 26 dollar eller 220 kroner per fat. Oljeprisen forutsettes deretter å falle gradvis til om lag 18 dollar (160 kroner) per fat i 2002, se tabell 3.1. Anslaget for oljeprisen er noe oppjustert fra forrige rapport.
Derivatpriser sier noe om oljeprisen i fremtiden. Futuresprisen på olje avtar til 23 dollar per fat i løpet av det neste året og videre ned til 21 dollar på to års sikt, se figur 3.8. Priser på futures- og forwardkontrakter vil gjenspeile markedets (risikonøytrale) forventninger til fremtidig prisutvikling, men vil ikke gi informasjon om usikkerheten. Under gitte forutsetninger kan sannsynlighetsfordelinger for fremtidig oljepris avledes fra observerte opsjonspriser, se figur 3.9. Figuren indikerer at det er rundt 50 prosent sjanse for at oljeprisen vil ligge mellom 22-29 dollar per fat ved utgangen av året.
Figur 3.10 viser isolerte virkninger på konsumprisveksten i Norge av at oljeprisen holder seg på nivået hittil i andre kvartal ut fremskrivningsperioden, dvs rundt 26 dollar per fat. I forhold til referansebanen innebærer det om lag 15 prosent høyere oljepris i 2001 og 35 prosent høyere i 2002. I beregningene er det blant annet tatt hensyn til virkningene av økt oljepris på utenlandske produsentpriser og importpriser til Norge. Konsumprisveksten kan med en slik oljepris anslås til 2¾ prosent i både 2001 og 2002.
Disse beregningene er ment å illustrere isolerte virkninger av høyere oljepris. Skulle oljeprisen holde seg så høy, vil det kunne føre til en betydelig høyere importert prisvekst på kort sikt enn anslått. På lengre sikt ville en høy oljepris og tiltakende prisvekst trolig bli motvirket av en strammere pengepolitikk i de enkelte landene. Forutsetningen om utviklingen i oljeprisen har dermed neppe vesentlig betydning for veksttakten i konsumprisene over tid.
Figur 3.8 Figur 3.9 Figur 3.10 Tabell 3.1
Det er for tiden tiltakende prisvekst i verdensøkonomien. Også i euroområdet har konsumprisveksten tatt seg opp. Siden den ble innført har euroen svekket seg med om lag 23 prosent mot dollar, mens den nominelle effektive kursen har depresiert med 13 prosent. Dette bidrar til økte priser på importen. I tillegg har vekstutsiktene bedret seg betydelig både i verdensøkonomien og i euroområdet. Selv om prisveksten på kort sikt kan bli noe høyere enn ventet, er det ikke tegn til at inflasjonen i euroområdet vil tilta over tid.
Figur 1 viser at prisveksten nå er drevet av kraftig økning i energiprisene. Oljeprisen målt i USD er nå nesten tre ganger så høy som i februar 1999. Prisutviklingen for varer utenom energi er fortsatt moderat. Det er store forskjeller i prisveksten mellom de ulike eurolandene.
Over tid er det pengepolitikken som avgjør hvor høy prisstigningen blir. Endringer i relative priser og lønninger påvirker tilbuds- og etterspørselsforholdene i økonomiene, men ikke i lengden den samlede prisutviklingen.
Økt konkurranse på verdensmarkedet kan bidra til å lette belastningen på pengepolitikken. De seneste årene er en rekke markeder blitt deregulert i euro-området, særlig i telekommunikasjon, energi- og finansmarkedene. Økt konkurranse kan bidra til redusert prisvekst.
Krisen i Asia medførte en sterk svekkelse av flere asiatiske valutaer. Dette har redusert prisene på importerte konsumvarer til Europa, også i Norge (jamfør egen ramme om importveid kronekurs i Inflasjonsrapport 99/1).Virkningen forsterkes av at utstrakt bruk av informasjonsteknologi medfører at importørene nå lettere kan finne fram til de billigste leverandørene. I euroområdet kan de prisdempende effektene av økt konkurranse og globalisering ha blitt forsterket ved innføringen av felles valuta.
De siste tre årene har timelønningene i industrien i euroområdet steget med om lag 2½ prosent årlig, se figur 2. Lønnsveksten ser ut til å holde seg lav. I Tyskland ventes årets lønnsvekst å bli lavere enn det en tidligere antok. Også i Frankrike har årslønns-veksten holdt seg moderat. Redusert skatt på arbeidskraft har bidratt til å redusere lønnskostnadene i flere av landene. Det er imidlertid klare tegn til økende lønnspress i Irland. Også i Nederland, Portugal og Finland tiltar lønnsveksten.
OECD anslår i vårens Economic Outlook at lønnskostnadene per produsert enhet skal falle i Tyskland i år og stige moderat i Frankrike og Italia. OECD venter at inflasjonen i eurolandene samlet vil holde seg under 2 prosent fram til 2005. OECD anslår at en pengemarkedsrente på om lag 5,3 prosent ved utgangen av 2001 vil være nødvendig for å oppfylle ESBs mål for prisstabilitet.
Norges Bank anslår at inflasjonen i euroområdet vil stabilisere seg på et nivå rundt 1¾ prosent de nærmeste årene.
Figur 1 Figur 2
Høy innenlandsk kostnadsvekst
Figur 3.11 viser veksten i lønnskostnader og utbetalt lønn i 1990-årene og anslagene for de neste årene. Avtalene som ble inngått ved årets lønnsoppgjør om utvidet ferie fører til at veksten i utbetalt lønn blir lavere enn veksten i lønnskostnadene i år og neste år1. Utbetalt lønn anslås om lag som i forrige inflasjonsrapport, mens anslagene for kostnadsveksten er oppjustert med i overkant av 1 prosentpoeng i år og ½ prosentpoeng neste år.
Norges Bank har tidligere presentert anslag på virkninger av ulike typer skift i arbeidsmarkedet. I vår forrige inflasjonsrapport redegjorde vi for mulige virkninger av en endring i selve lønnsdannelsen, basert på at lønnsveksten i industrien ikke lenger var toneangivende for lønnsoppgjørene i skjermet sektor. I dette skiftet ga økt lønnsvekst en relativt kraftig virkning på konsumprisveksten. Tolkningen av et slikt resultat kan være at skjermet sektor i større grad har muligheter til å velte kostnadsøkninger over på prisene. I Inflasjonsrapport 1999/3 skisserte vi virkningene av en generell økning i lønnsveksten. Beregningene indikerte at en endring av lønnsveksten på 1 prosentpoeng både i 2000 og 2001 ville gi en endring i konsumprisveksten på henholdsvis 0,2 og 0,4 prosentpoeng.
Rammene for årets lønnsoppgjør var i hovedsak basert på oppgjøret i konkurranseutsatt sektor. Vi har ikke holdepunkter for å anta at lønnsdannelsen er endret. Det er derfor trolig mest relevant å sammenholde anslagene for lønnsveksten i år og neste år med de skiftberegningene vi gjennomførte for et snaut år siden.
Lavere ledighet og et stadig strammere arbeidsmarked førte til en økning av lønnsandelene gjennom siste del av 1990-årene, se figur 3.12. Som følge av et fortsatt stramt arbeidsmarked og høy kapasitetsutnyttelse ventet vi i forrige rapport tiltakende vekst i lønnskostnadene gjennom beregningsperioden. Dette medførte en gradvis økning i lønnsandelene.
Noe av økningen i lønnsandelene er nå fremskyndet. Over tid vil lønnsveksten i økonomien måtte tilpasses bedriftenes lønnsevne. Det tilsier isolert sett lavere lønnsvekst mot slutten av fremskrivningsperioden.
På den annen side kan den høye veksten i lønnskostnadene i år og neste år innebære at arbeidsmarkedet faktisk er strammere enn det vi tidligere har lagt til grunn. Beholdningen av ledige stillinger har vært stabil det siste året, til tross for at ledigheten har økt noe, se figur 3.13. Dette kan være et uttrykk for en økende skjevhet i arbeidsmarkedet. Samtidig er det tendenser til at presset i enkelte delmarkeder, særlig i offentlig og privat tjenesteyting, smitter over i den samlede lønnsutviklingen. Gitt våre anslag for utviklingen i arbeidsmarkedet fremover, trekker dette isolert sett i retning av en høyere reallønnsvekst enn i forrige rapport.
Anslagene for lønnsutviklingen i denne rapporten bygger på at lønnsdannelsen i Norge ikke er endret, og at veksten i lønnskostnadene etter hvert avtar som følge av svekket lønnsomhet og høye lønnsandeler i næringslivet. I 2002 anslås den nominelle lønnsveksten til 4¼ prosent og reallønnsveksten til 1¾ prosent. Det er henholdsvis ¼ og ¾ prosentpoeng lavere enn i forrige inflasjonsrapport. Som en følge av den høye kostnadsveksten i år og neste år vil likevel lønnsandelene i næringslivet ligge høyere enn anslått i forrige rapport. Det er forenlig med at arbeidsmarkedet kan være noe strammere enn vi tidligere antok.
Figur 3.11 Figur 3.12 Figur 3.13
1 I Nasjonalregnskapet noteres lønnskostnadene som bokførte verdier og ikke påløpte verdier. Regnskapstall for 2000 vil dermed kunne avvike fra våre anslag for lønnskostnadene av denne grunn. Vi har imidlertid funnet det mest relevant for våre prisanslag å ta hensyn til når kostnadene for bedriftene påløper.
Ny økonomi eller mer press?
Over tid vil veksten i reallønningene reflektere utviklingen i produktivitet. I anslagene har vi lagt til grunn at produktivitetsveksten i Fastlands-Norge blir om lag som gjennomsnittet for 1990-årene. Vi antar imidlertid at produktivitetsveksten i industrien blir noe høyere enn dette i år og neste år. Det skyldes at nedgangen i industriproduksjonen, blant annet som følge av lavere oljeinvesteringer, må antas å føre til avskalling av de minst produktive bedriftene. I tillegg har vi lagt til grunn at bedriftene kan tilpasse utvidelsen av ferien til sesong og sykliske mønstre i produksjonen. Det kan gi en viss økning i produktiviteten per utført timeverk.
Økt konkurranse i produktmarkedene og innføringen av ny teknologi kan føre til at produktivitetsveksten etter hvert vil ta seg opp. I andre land, blant annet USA, er det tegn til en slik utvikling. Også norsk økonomi har merket slike virkninger, blant annet gjennom prisfall på en del importerte varer og enkelte produkter innenfor telekommunikasjon. Vi har imidlertid foreløpig ikke holdepunkter for å anta at den nye økonomien nå vil slå igjennom på produktivitets-utviklingen generelt. Tvert imot har produktiviteten i næringslivet stagnert de senere årene, i hvert fall slik den måles i nasjonalregnskapet.
Skulle produktivitetsveksten bli høyere enn antatt, vil det kunne føre til lavere prisvekst eller bedre lønnsomhet i næringslivet enn ventet. Også reallønnsveksten vil i så fall kunne bli høyere enn anslått. Virkningene på sysselsetting og produksjon vil avhenge av lønnsdannelsen og utviklingen i samlet etterspørsel.
Den lave lønnsomheten i deler av industrien kan vise seg å dempe lønnsveksten i 2002 mer enn det våre anslag tilsier. Høy kostnadsvekst kan fremtvinge en raskere omstilling. En eventuelt større avskalling i industrien enn anslått vil kunne føre til økende ledighet og dempe lønnsveksten i årene fremover.
På den annen side innebærer utvidet ferie lavere samlet timeverkstilbud. Tiltak som kontantstøtten og AFP-ordningen bidrar også til at flere nå kan velge å trekke seg ut av arbeidsstyrken. I en artikkel fra Statistisk sentralbyrå2 anslås det at kontantstøtten isolert sett har redusert arbeidsstyrken med 3 500 til 4 500 årsverk. Undersøkelsen ble gjennomført kun få måneder etter at reformen ble fullt utbygd. Det kan tenkes at den faktiske effekten vil bli større etter hvert som reformen får virket. Tilgangen til AFP-ordningen har økt de siste årene. I løpet av fjoråret valgte 10 000 personer å gå av med tidligpensjon. Dette er en trend som trolig vil forsterkes i årene fremover, delvis som følge av at det blir flere i den aktuelle aldersgruppen (62-66 år). En kraftig økning i antall uføretrygdede de siste årene har også bidratt til å redusere arbeidsstyrken. I løpet av fjoråret ble det netto 12 000 nye uføretrygdede. Dersom dette ikke motsvares av økt sysselsetting blant unge, kan veksten i arbeidsstyrken komme til å bli lavere.
I anslagene er det lagt til grunn en vekst i arbeidsstyrken om lag på linje med det demografiske forhold tilsier. I figur 3.14 og 3.15 har vi illustrert mulige virkninger av en stagnasjon i arbeidstilbudet om lag på dagens nivå. Arbeidsledigheten blir i så fall liggende ½ prosentpoeng lavere enn i referansebanen. Beregningene indikerer at dette kan øke lønnsveksten med rundt 0,4 prosentpoeng i 2001 og 0,7 prosentpoeng i 2002. Konsumprisveksten vil i så fall kunne bli 0,4 prosentpoeng høyere i 2002 enn anslått. Beregningene kan også illustrere mulige virkninger av at arbeidsmarkedet faktisk er strammere enn det vi har lagt til grunn i denne rapporten.
Figur 3.14 Figur 3.15
© 2000 Norges Bank webmaster@norges-bank.no