Affektartikkel
«Du tenker for mye!» er en kommentar jeg ofte får slengt
etter meg fra folk. Hva i helvete er de de mener? Har du
noen gang forsøkt å tenke mindre enn du gjør? Som om tanker
kom og gikk helt uten grunn. Er det bekymring de snakker
om? Om ikke annet, ville det være noe jeg faktisk kunne
gjøre.
Altså, bekymre meg mindre. Med andre ord lobotomere vekk
absolutte sannheter som plager meg. Flytte på meg, i meg,
og finne ro. Inntil da kommer jeg til å ri på en infernalsk
strøm av fornemmelser. Og jeg er fastbundet til den om jeg
liker det eller ikke. Den fyker avgårde. Hastigheten gjør
de fleste følelser og tanker til noe forgjengelig. Uansett
hvor kjipe de er. De er sannheter om øyeblikket. Gjenfortalt
blir de straks en ufarlig kopi. Like irrelevant som en anekdote.
Så hvorfor bekymrer folk seg når de hører om dem?
Effekten av denne malstrømmen, er en patologisk sakte-film
opplevelse av virkeligheten. Mitt hode. En dings i omløp
om seg selv. Med masse tid til å forutsi fenomenenes bevegelser.
Verden varsler sin ankomst gjennom repetisjon av velkjente
fenomener. Selvfølgeligheter som: politikere, søppelbiler,
forelesere, aviser og offentlig liv. De ser alle ut til
å leve i en evig slow-motion replay. Akkurat som denne tankerekken
er oppgulp. Førsteutgaven bokbundet og utsolgt for lenge
siden. Alt fordi de bakenforliggende og egentlige årsaker
ligger utenfor min rekkevidde. Tilværelsen er stappfull
av symptomer som gir folk muligheten til å skrike over seg
i frustrasjon. Og de benytter enhver sjanse. Finn noen mennesker
du ikke makter å kommunisere med! Få dine fordommer bekreftet!
Junkien i parken er sikkert egentlig et skolelys. Radikale
studenter er sikkert også lei av dogmer. Den «sorte mand»
sikkert tredje generasjons finnmarking. Og den søte jenta
sikkert unnvikende til ethvert forsøk på direkte kontakt
med hennes person. Ingenting er som det synes. Alle vet
det og alle glemmer det.
Jeg er tydeligvis for sliten. I krigstyper ville det stått:
«Verden er irrelevant!» Med ingress: «Fenomenene er uten
vilje til å forklare seg, og jeg er ute av stand til å sanse
at de er virkelige.» Samfunnets virkelighet later til å
være det som media gidder å bry seg med. Denne «virkeligheten»
lever i en vag og uinteressert illusjon om at jeg deltar.
Jeg lever i illusjonen om at jeg kan ekskludere meg selv.
Et anarkimanifest er det allikevel ikke. Føler meg bare
utilstrekkelig. Anarki er for slitsomt og kaos er for dumt.
Jeg takker evolusjonen for underbevisstheten som ikke lar
seg avhøre. Tanker oppstår og forgår. Sånn er det bare.
