Reality-TVs D-dag
Så var Big Brother to for alvor i gang. På torsdag fikk
vi den første utstemningen, som medfører den vanlige epilogen
med tårevåte scener for åpne tv-skjermer. Jeg har ingen problemer
med å innrømme at jeg til tider ble dratt med i fjor, men
jeg føler nå at dette og de andre realityprogrammene synger
på sitt siste vers. Problemet med seriene er at deltagerne
som er inne nå, er mer bevisst på det de gjør. Jo mer fyll,
sex eller skandaler man lager, jo større er sjansen for at
du kan tjene noen kroner, og noen måneder med trynefaktor
i sladderspaltene. Hvor lenge ønsker vi å hylle disse realitykjendisene,
som det blir flere og flere av? Å være realitykjendis er jo
mer eller mindre blitt et «yrke». Det er alltid noen som er
nysgjerrig på hvordan realityfolket har det. Enten det er
hundre dager, et år, fem år eller kanskje ti år etter eksempelvis
Big Brother. Man vet aldri med det norske folks nysgjerrighet.
Jeg føler nå at vi er mettet med realitykonsepter. Det har
heldigvis vist seg at programmene har begynt å miste den oppslutningen
de hadde i sin fødsel. Hvem husker ikke når folk virkelig
gikk mann av huse for å se Robinson på TV3? Og ikke minst
de voldsomme debattene omkring Big Brother og Temptation Island.
Programmene er nå i full gang, men reaksjonene har stilnet.
Jeg har mistet kontrollen på alle realityseriene som kommer
og går. Man må jo gå tom for ideer til disse programmene?
Det siste jeg har hørt om er programmet hvor man skal spise
geitetestikler, bo med slanger og lignende. Det er kanskje
bra tv i enkelte kretser, men når man kommer så langt, føler
jeg at det ikke er mer å ta av, uten at liv står i fare. Jeg
mener at realitykonseptet nå har spilt sine beste kort - for
en stund.
20.03.02
|
