Sprøyterom - et viktig tilbud til de narkomane!
I en kronikk i Studvest 6.03.02. hevder politisk nestleder
i Hordaland KrFU, Kjell Sørbø, at sprøyterom ikke er noen
god løsning for de narkomane. Sørbø skriver blant annet at
hensiktsmessigheten av sprøyterom må vurderes ut i fra hensynet
til de narkomane og ikke ut i fra at det er «ubehagelig» for
eksempel for studenter å finne blodige sprøyter på Studentsenteret.
Unge Venstre er helt enig i at hensynet til de narkomane helt
og holdent er det mest vesentlige, men når toalettene på Student-senteret
er så tilgriset med blod at de må risikosaneres flere ganger
for dagen styrkes argumentene for sprøyterom betraktelig,
også med tanke på hensynet til studentene og andre som benytter
Universitetets lokaler. De narkomane sier selv at de ikke
ønsker å benytte studentsenteret, men at de ikke har noen
alternativ. Sørbø hevder videre at det ikke finnes «evidens»
for at sprøyterom kan redde liv, og at det ikke er dokumentert
at sprøyterom har noen dødsfallsforebyggende effekt.
Når menneskeliv står på spill gjør vi alt vi kan for å forhindre
at liv går tapt, vi går ikke rundt og leter etter bevis for
hvor mange menneskeliv vi kan redde. Det er ikke slik at man
statistisk måler hvor mange som ikke dør av overdose årlig,
så påstanden om manglende dokumentasjon for hvor mange liv
sprøyterom kan redde er i beste fall meningsløs.
Sørbø hevder også at sprøyterom ikke nødvendigvis kan forebygge
overdoser, ettersom en overdose kan inntreffe hele 12 timer
etter injeksjon. Helsepersonellet som skal bemanne sprøyterommet
skal kontrollere at dosene de narkomane injekterer ikke er
så høye at overdose kan inntreffe, verken etter fem minutter
eller 12 timer. Således vil sprøyterommet ha en forebyggende
effekt også med tanke på overdoser som kan inntreffe flere
timer etter injeksjon. Sørbøs påstander om at sprøyterom ikke
vil gi de narkomane økt verdighet fordi sprøytesettingen er
en «privat situasjon» er heller ikke riktig. Husk at de narkomane
selv ønsker sprøyterom fordi de mener at det gir dem mer verdighet
og fordi de ikke ønsker å bruke offentlige toaletter til sprøytesetting.
Sørbø påstår videre at sprøyterom vil bygge opp om «den uheldige
injeksjonskulturen». Sprøyterom skal være et tilbud til tunge
«etablerte» heroinister og mye av poenget med å bemanne sprøyterommene
med helsepersonell er at disse skal kunne gripe inn overfor
mennesker som ikke tilhører denne gruppen. Helsepersonellet
vil også kunne drive rådgivning for å motivere de narkomane
til å gå over i mer etablert behandling. Tilværelsen som sliten
narkoman kan forøvrig tvilsomt virke «oppbyggende» eller forlokkende
på noen. Sørbø prøver seg til slutt på det destruktive trikset
med å avvise sprøyterom ved å sette det opp mot andre behandlingstilbud
til de narkomane. Vi må se dette i en sammenheng og finne
flere måter å redde de narkomane ut av sitt misbruk på. Det
er ingen konflikt mellom sprøyterom og andre lavterskel/behandlingstilbud.
Det er trist å se at KrF og KrFUs engasjement for et «varmere
samfunn» stort sett gjelder alle andre enn de narkomane.
Julie Andersland
Leder Bergen Unge Venstre
Diskriminert eller ikke?
Kari Henriksen har et viktig poeng når hun tar opp Eva Lundgrens
særdeles vide definisjon av «vold» (mot kvinner). Hvordan
feminister underbygger sine påstander om diskriminering blir
merkelig lite debattert. Det virker som om feministisk resonering
ofte foregår omtrent slik: Jeg er overbevist om at kvinner
undertrykkes, la meg se hvordan jeg kan bevise det. Dette
er et dårlig utgangspunkt, særlig for forskning.
Hvis jeg tenker nøye etter kan jeg ikke utelukke at jeg selv
har blitt utsatt for vold fra det annet kjønn. Har riktignok
få minner om voldelige kvinner, men jeg er ganske sikker på
at jeg har blitt «knuffa». Og en uønsket klem på en seksuell
måte (hva nå det skal bety) har jeg nok opplevd. For uønsket
seksuell oppmerksomhet har jeg helt klart fått. Kanskje var
det til og med seksuell trakassering. Jeg har blitt kløpet
i rumpa, blitt ledd av for å stirre på noens pupper når jeg
egentlig så på noe helt annet, og fulle kvinner har ropt etter
meg og kameratene mine hvem som har finest rumpe. Uskyldig
tullball eller bevis på kvinners aggressive seksualitet og
objektivering av menn? Verden er såpass stor og kompleks at
det er det er umulig å forholde seg til «alt». Man foretar
bevisst og ubevisst et utvalg, både av hvilke hendelser man
velger å fokusere på og hva slags mening man tillegger disse.
Vårt info-søk starter mye med utgangspunkt i de holdninger
vi allerede har. Ofte er «data» såpass tvetydige at man lett
kan se det man forventer å se. Man risikerer dermed å bli
slave av sine vante tenkemåter. Er kanskje grunnen til at
jeg ikke oppfatter meg som seksuelt trakassert at jeg er mann
(som ikke trakasseres, men trakasserer), og derfor tenker
lite på de nevnte hendelsene?
Viktigheten av en nyansert og kritisk holdning kan ikke understrekes
nok. Jeg mener selvsagt ikke at all kritikk mot manglende
likestilling er uberettiget, særlig ikke når man ser på kjønnsfordelingen
i ulike viktige stillinger. Men med litt velvilje er jeg sikker
på at vi kan finne mange eksempler på mannsdiskriminering
også, særlig hvis vi hadde hatt et eget maskulint teoretisk
fundament å bygge på.
Per M Nilsen
Psykologi
NSU er ikke mot kjønnskvotering!
Jeg ble veldig overrasket da jeg leste forrige Studvest.
Der uttalte NSU-leder Torstein Fjeldet Lunde at kjønnskvotering
ved opptak til mannsdominerte fag er kritikkverdig og ikke
bør brukes. Dette kan selvsagt NSU-lederen få mene så mye
han vil, men det representerer ikke NSU-Bergen sitt syn. På
unionsmøtet 5. mars vedtok NSU-Bergen prinsipprogrammet for
de neste to årene. På møtet ble det foreslått flere formuleringer
der man prinsippielt var mot kjønnskvotering. Alle disse forslagene
ble nedstemt, også forslaget om å være mot kjønnskvotering
ved opptak til fag. NSU-Bergen har altså ikke tatt et standpunkt
mot kjønnskvotering ved opptak. Tvert om, forslaget om å ta
et slikt standpunkt ble nedstemt. Torstein Fjeldet Lundes
uttalelser i forrige Studvest representerer altså hans eget,
ikke NSU-Bergen sitt syn på kjønnskvotering.
Elisabeth Koren
Representant i Unionsmøtet
En levende by?
«Hei, tegner du bygget mitt?» spør en mann. «Ja, jeg skal
bruke det til et prosjekt på skolen. Er det greit?» «Det er
klart, men tegn fort! For snart skal det skrues ned og flyttes
ut av byen. Dekkservice ut, leilighetskompleks inn.» Jeg og
mannen møttes i en tverrgate til Nygårdsgaten. Mannen fortalte
meg om gamle dager. At det var badestrand her for veldig lenge
siden. Og at kirken lå på en øy. Så ble Store Lungegårdsvann
fylt delvis igjen. Gater og hus ble bygget. I gatene ble det
liv og i husene skjedde det masse forskjellige aktiviteter.
Det ble bygget pianoer, laget kaffe og sjokolade og overalt
var det små butikker. Så for noen år siden kom gravemaskinene
og menn i dress som skjønte at her kan vi bygge kjempestore
hus med små leiligheter og tjene masse penger. «Kjør på»,
sa Bergen Kommune. Gamle trivelige hus ble jevnet med jorden,
og flere skal det bli. På deres grunn blir de nye bygningene
reist, uten næringslokaler på gateplan og med søyler og gitterporter.
Lukkede og dominerende bygg som viser ryggen til gatene. Som
gjør gatene til gå-og-kjør-fort-gjennom-gater. Jeg og mannen
synes det er trist, for vi ønsker en levende by der folk bor
og der folk møtes.
Anne-Kathrine Vabø
student ved Bergen Arkitekt Skole
20.03.02
|
