 Den
17. februar I år reiste 12 studenter og arbeidere fra Norge
til Brasil. Hensikten var å arbeide sammen med noen småbønder
på bygda, beretter Ståle Holgersen fra Bergen Boligaksjon,
for tiden jordokkupant i Brasil.
I dag deg, i morgen meg
Frem til juli skal vi bo, arbeide og bli kjent
med de jordløses bevegelse i Brasil, Movimento dos Trabalhadores
Rurais Sem Terra (www.mst.org.br). I disse dager bor vi i
fem forskjellige bosetninger i delstaten Pernambuco, nordøst
i landet. To av oss bor i Preguiça, en liten, rolig bosetning
med 13 familier.
Preguiça ble okkupert 29. mars 1998. Det var
folk fra storbyen Caruaru, som heller ville leve et liv som
småbønder enn et liv i fattigkvartalene i byen. Men et drøyt
år etter okkupasjonen kom 60 menn fra «policia militar» og
kastet dem ut. Bare to dager senere reokkuperte de derimot
jordflekken på ny, denne gangen med bedre hell. Brasiliansk
lov sier at jordområder på over 200 hektar, hvor mer enn 50
prosent ligger brakk, kan eksproprieres og refordeles av myndighetene.
Det kalles jordreform, en reform de store godseierene er lite
glade for. Selv om MST har en ikkevoldelig linje i sine okkupasjoner,
har kampen for jord de siste ti årene kostet rundt 1000 menneskeliv.
Den 7. februar i fjor, fikk endelig de 13 familiene i Preguiça
råderett over jorda.
Men folkene i Preguiça er ikke de eneste som har okkupert
jord her nede. MST organiserer i dag 1.5 millioner mennesker,
og man regner med at rundt 380 000 familier bor i MST-landsbyer
som følge av utallige okkupasjoner. Men fremdeles okkuperes
det, og siden midten av april alltid er «okkupasjonstid»,
planlegges det i disse dager nye okkupasjoner over hele landet.
I Brasil eier én prosent av befolkningen over 50 prosent av
all dyrkbar jord, samtidig som 60 prosent av all dyrkbar jord
ligger brakk. I det samme landet er det fem millioner jordløse,
og enda flere fattige, sesongarbeidere og arbeidsledige. Regnestykket
går opp, og svaret er okkupasjon.
I Preguiça hjelper vi til med å plukke bønner, sette opp gjerder,
luke, skrelle bønnene, plante og så videre. Hvorfor? lurer
du kanskje. Solidaritet, svarer jeg. Men er det å svette sammen
som er solidaritet? For hvorfor ikke bare dra det gamle trikset
med å samle inn penger? Er det ikke det de fattige trenger?
Hvorfor skal vi absolutt svette?
Høyresidas greie er veldedighet. Det handler
om å lindre verdens fattigdom ved hjelp av plaster. Et plaster
man skaffer til veie ved hjelp av pengeinnsamling og salg
av god samvittighet. (merk: Plasteret kan fjernes omgående)
Den norske stats greie er u-hjelp. Denne bandasjen fungerer
bedre enn det overnevnte plaster, men det som begynte som
Indiahjelpen, utvikler seg i dag mer og mer til å bli en sponsor
for norsk næringsliv i de fattige landene. (merk: Bandasjen
kan fjernes etter litt byråkrati) Både et plaster og en bandasje
kan lindre smerte. Men det leger ikke såret, og det forhindrer
ikke nye.
Venstresidas greie er solidaritet. Og nei, solidaritet handler
ikke bare om å svette sammen på bønnemarkene. Også i land
med mye fattigdom, som her i Brasil, finnes det folk som vil
forandre verden. Solidaritet handler om å kjempe sammen med
disse; å velge deres side. Det handler om å vise folk som
kjemper for et samfunn uten urettferdighet, hvor enn de er
i verden, at de ikke er alene. Den folkelige solidariteten
blir med dette det åpenbare svaret på makthaverenes økonomiske
globalisering.
Også her, som i Norge, står privatisering på
dagsordenen. I Norge (Bonde og småbrukarlaget), som i Brasil
(MST), kjemper småbønder mot kommersialiseringen av landbruket.
Her vil makthaverene opprette en stor frihandelsone, ALCA,
som skal inkludere såvel hele Nord- som Sør-Amerika, men også
her er den folkelige motkampanjen mot den «frie» handelen
enorm. For noen måneder siden deltok 70 000 på verdens sosiale
forum i sør-Brasil. For noen uker siden kunne vi se på nyhetene
også her nede at mellom 3- 500 000 møtte opp i Barcelona for
å demonstrere mot kapitalens europeiske union.
MST kjemper for en jordreform nedenfra. En jordreform
hvor de fremtidige småbøndene skal bestemme mest mulig selv.
Dette liker blant annet Verdensbanken dårlig, som har lansert
sin egen modell for jordreform. En modell basert på markedets
og kapitalens premisser, ikke vanlige folks. Og i juni i år
skal Verdensbanken ha møte i Holmenkollåsen. Solidaritet handler
om å møte opp i Oslo for å fortelle topplederene det samme
som tusener forteller dem her nede i Brasil: Deres politikk
er dessverre ikke ønsket.
17.04.02
|
