Olaug Nilssen og Staale Nataas har vidt
forskjellige tilnærminger til skrivekunsten, men på ett
punkt er de enige: Forfatter vil ingen av dem kalle seg.
 |
ILLUSJONSLØSE. De tror ikke forfatteryrket er
noen dans på roser. «Dårlig betalt slit», mener
Olaug Nilssen. «Folk leser ikke lenger», sier Staale
Nataas.
|
Et skrivende menneske
– Jeg vil ikke kalle meg forfatter. Olaug
Nilssen setter ned kaffekoppen og blir fast i blikket,
som for å understreke det hun skal si:
- Jeg ser på meg selv som et skrivende menneske. Dersom
man et øyeblikk ser bort fra denne begrepsavklaringen,
vil man likevel kunne påstå at 24-åringen fra Førde på
sett og vis har utdannet seg til å bli forfatter. Grunnfag
i nordisk og litteraturvitenskap, et halvt år ved Forfatterskolen
Heimly og nylig et år ved Skrivekunstakademiet i Bergen,
en institusjon som av enkelte betegnes som en forfatterfabrikk.
Den oppfatningen deles derimot ikke av Olaug Nilssen.
– Skrivekunstakademiet var et veldig positivt år for meg.
Vi lærte om ulike litterære genre og problematisering
av disse, men ble på ingen måte styrt i en spesiell retning.
Det var individuell oppfølging, utveksling av tekster
og en genuin oppmuntring til å bli kjent med vår egen
måte å skrive på. Jeg synes det var helt fabelaktig!
Redd for å gå i bokhandeler
Debutboken var imidlertid utgitt allerede. Høsten
1998 var Innestengt i udyr å finne i bokhandelene, men
prosessen frem mot utgivelsen startet et drøyt år i forveien.
Olaug Nilssen hadde sendt inn et 65 siders manus av en
fragmentert roman til Det Norske Samlaget og fikk positiv
respons, men det gjenstod en del bearbeidelse før teksten
ville bli klar til utgivelse.
– Manuset mitt var for kort, og for å få det lengre, satte
jeg meg ned og skrev igjennom den samme teksten tre ganger.
Det var min måte å gjøre det på, forteller Olaug Nilssen
og understreker at en utgivelsesprosess selvsagt varierer
fra forfatter til forfatter.
– Hvordan opplevdes det å få utgitt en bok?
– Det var veldig stort og veldig flott. Jeg deltok på
en felles lansering fra forlaget med opplesning av boken
min sammen med flere kjente og etablerte forfattere. Dessuten
fikk boken gode anmeldelser, med unntak av i Natt&Dag.
Nå kan jeg le av det, men den gangen opplevdes kritikken
som grusom.
– Hvilke forventninger hadde du i forkant?
– Det var nok litt diffust, men jeg tenkte at nå ville
alle kunne se hva jeg hadde skrevet. Dermed ble jeg litt
redd for å gå i bokhandeler.
– Åh?
– Ja, du skjønner, det var et lite bilde av meg på bokens
bakside. Derfor innbilte jeg meg at folk i bokhandelen
ville vite hvem jeg var og kanskje tenke at «der kommer
hun for å se om noen har kjøpt boka hennes.»
Litteratur som verktøy
Olaug Nilssen flirer oppgitt av sin egen naivitet.
– Det er jo selvfølgelig ikke sånn. Jeg ble ganske fort
desillusjonert, men det var ikke negativt. Man skal ikke
regne med å bli noe overmenneske eller en kjendis bare
fordi man gir ut en bok. Selvsagt vil jeg jo bli lest,
men det er ikke direkte trist å ikke bli bestselger.
– Betyr det at du bare skriver for din egen del?
– Nei, jeg har et budskap jeg vil nå ut med. Selv om det
er litt skummelt å si at det jeg har på hjertet er viktig.
– Og hva er så det?
Olaug Nilssen nøler litt.
– Det er vanskelig å konkretisere, og derfor trenger jeg
skjønnlitteraturen - nettopp for å kunne uttrykke budskapet.
– Er det derfor du skriver?
– Både og. Det er en blanding av noe jeg vil si og den
genuine gleden over å bruke språket.
Ingen yrkesforfatter
I begynnelsen av mai foreligger bok nummer to, Vi
har så korte armar, av forlaget karakterisert som
«en av de mest spennende bøkene i vår». Likevel ser ikke
hovedfagsstudenten ved allmenn litteraturvitenskap for
seg en yrkes- karriere som forfatter. Dette til tross
for at flere muligheter har åpnet seg etter bokutgivelsen,
og at hun for tiden er medredaktør av det litterære tidsskriftet
Vagant. Olaug Nilssen tenner en røyk og forklarer
problemstillingen:
– Det norske markedet er så lite at det er svært få forfattere
som kan leve av å skrive. Dermed er vi tilbake til utgangspunktet:
diskusjonen om forfatterbegrepet.
– Forfatterrollen er blitt mindre entydig nettopp fordi
det har blitt så mange forfattere. Dersom en forfatter
er en som lever av å skrive, er jeg det ikke. Handler
det derimot om å ha utgitt en bok, kan jeg kalle meg forfatter.
Men jeg foretrekker likevel å ikke gjøre det.
En livsstilsbeskrivelse
I en årrekke dreide det meste i Staale Nataas’
tilværelse seg om musikk. Han var bassist og låtskriver
i Cheese Cake Truck, et bergensband som for fire år siden
reiste til London for å finne et avantgardistisk publikum.
Tålmodig og møysommelig klarte de å bygge seg et navn,
men på terskelen til gjennombrudd oppstod det klassiske
problemet: noen av bandmedlemmene krevde pause. Man kan
bli frustrert av mindre, men likevel var det ingen bitter
Staale Nataas som vendte tilbake til Bergen for et halvt
år siden.
– I løpet av tiden med bandet hadde jeg i stor grad neglisjert
skrivingen, og derfor reiste jeg hjem; nettopp for å skrive.
Siden da har identiteten min blitt lagt om fra å dreie
seg om bandet til å handle om skriving. Det føles som
om jeg finner meg selv.
– Betyr det at Cheese Cake Truck var et blindspor?
– Absolutt ikke! Staale Nataas svarer bestemt og understreker
at det kapittelet ennå ikke er avsluttet. - Men jeg opplever
at det er riktig av meg å skrive. Et kall om du vil.
Skriving og søvnrytme
«For å bli flink til å skrive, må man skrive.» Utsagnet
kan virke banalt og selvsagt, men Staale Nataas fremholder
dette som et sentralt moment i utviklingen av sin egen
litterære stemme. Dagene påvirkes deretter: Hver morgen
setter han seg ned og bruker en time til å skrive.
– Jeg drømmer ganske mye og bruker ofte drømmene som inspirasjon.
Likevel handler skrivingen mer om håndverk enn inspirasjon.
Jeg disiplinerer meg selv til å skrive regelmessig, også
de gangene jeg ikke føler for det. I så måte kan man gjerne
betrakte skrivingen som et yrke, men for meg er det mer
som å komme inn i en søvnrytme; man blir vant til det.
– Skriver du med en spesiell hensikt eller dreier det
seg kun om «Art for art’s sake»?
– Jeg tror ikke man kan skrive en tekst uten et budskap.
Meningene vil jo alltid skinne igjennom. For tiden konsentrerer
jeg meg imidlertid ikke så mye om den delen av skrivingen,
men forsøker å lære ulike kriterier og strukturer og hvordan
ting fungerer i litteraturen. Ta forholdet mellom teksten
og ens eget liv, for eksempel: Da jeg laget låter til
bandet, skrev jeg mitt eget liv. Nå bruker jeg det heller
som ett av flere verktøy i utformingen av en tekst.
Selvlært
Staale Nataas trives med å studere ex.phil. Som studium
gir det dagene en viss struktur, samtidig som kollokvieoppgavene
gir anledning til å skrive og bli lært opp i sakprosa.
Utdannelse ved en forfatterskole er derimot uaktuelt:
– Hovedsakelig fordi jeg anser meg selv som selvlært.
Det er jeg som bassist, og det har jeg også tenkt å være
på det litterære området.
– Påvirker den innstillingen skrivingen din også?
– Ja, ved at jeg gjør alt helt selv.
– Hva mener du?
– Jeg har utviklet min kritiske sans og analyserer derfor
selv mine egne tekster. Det er ytterst få som får lese
hva jeg skriver.
– Er ikke det litt sært?
– Kanskje, men for meg fungerer det best på den måten.
Dessuten handler det også om at jeg ikke vil utsette folk
for dårlig kvalitet. Det er flaut og unødvendig.
Vil ikke være forfatter
Ulikt mange andre skrivende studenter og forfatterspirer
har ikke Staale Nataas noen drøm om verken å gi ut bok
eller å kalle seg forfatter. «Folk leser ikke», kommenterer
han tørt. For å kunne nå ut til et publikum, arbeider
han i stedet i retning av performance.
– Jeg forsøker å kombinere ulike kunstformer og uttrykksmåter
til en helhet som egner seg godt til fremførelse: Musikk,
animasjon og andre visuelle virkemidler, men med sterkt
fokus på ordene og teksten.
– Det høres ut som du beveger deg utenfor forfatterbegrepet?
– Jeg bruker aldri det ordet om meg selv. Egentlig er
jeg svært lite opptatt av å skulle kategoriseres eller
ha en spesiell merkelapp. Men det er noen som kaller meg
for en beat-poet på norsk.
