Tre personar, ei stemme
Tre jenter speler ut dei inkonsekvente haldningane ein
person kan ha til verda. Stykket er Pepper - den heilt ferske
og eigenkomponerte oppsetjinga til Immaturus.
|
 |
ULIKE HALDNINGAR. Ann Christin Jenssen, Liv Ulvik
og Ingrid Granum Ellestad uttrykker ulike haldningar
ein person kan ha til nyhendebiletet og samfunnet elles.
|
Gjengen bak Pepper har sørga for at Storelosjen på Kvarteret
er totalt forandra. Estetikken i scena er tydelegvis vektlagt
og gjennomført; det ser reint og stilig ut. Lange svarte stoff
heng frå taket i diverse posisjonar, og raude gjenstandar,
deriblant raude barstolar og raud chili gir scena sjel. Ti
kilo chilipepper er kjøpt inn for å pynte med, som er litt
av grunnen til tittelen på stykket.
Kompleks tankeverd
I ein kombinasjon av performance og tradisjonelt teater
formidlar Pepper ein slags stemningsrapport av tilstanden
i verda. Inspirasjonen er henta frå nyhendebiletet det siste
halvåret og folk sine oppfatningar av samfunnet. Målet har
vore å lage kritisk teater, og vise ulike haldningar ein kan
ha til den komplekse verda. Desse haldningane blir spelt ut
gjennom tre jenter, som regissøren seier kan tolkast som å
vere ein og same person. Førsteinntrykket av sjølve spelet
er kanskje litt forvirrande, og det er mykje som blir sagt
på ein gong. I byrjinga er dei tre jentene ueinige om kva
som er godt og vondt, rett og gale, fint og stygt. Men alt
blir lettare å forstå om ein tolkar det heile som dei indre
konfliktene til ein person. Desse indre tankane og kjenslene
i høve det som skjer rundt personen, ser ut til å vere ambivalente
og dissonante. Det verker litt som om det handlar om å søke
etter noko å måle ting etter. Kanskje det handlar om å prøve
å finne sitt eige tempo i forhold til det som skjer, og å
finne sin eigen balanse i ein stressa kvardag. I det heile;
ein kan tolke og identifisere seg på mange ulike måtar.
|
 |
SURREELT. Pepper er både teater og performance.
|
Kreativt og vittig
Om ein med ope sinn ser stykket og klarer å fantasere
litt om kva det kan handle om, blir dette ei spanande, litt
surrealistisk og til tider veldig komisk dramatisering. Jentene
smiler og flørter med publikum. Dei har mange rare, poetiske
utleggingar om ulike tema, og viser ein kreativ måte å formulere
seg på. Nokre scener er spesielt vittige; eg nemner berre
egg og blindebukk, maurtue og spyflue. Den raude fargen mot
det svarte livnar opp. Raudt og pepper assosierer til styrke,
kraft, mot og sjølvtillit, og det svarte til pausar og usikkerheit.
Dette korresponderar med dramatikken i stykket.
24.04.02
|
