Forrige onsdag var det landskamp i fotball
mellom Norge og Sverige i anledning fotballforbundets 100-årsjubileum.
Til stede for å kaste glans over begivenheten var kongen,
generalsekretærer fra internasjonale fotballforbund, statsminister
Bondevik og kultur- og kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland.
Mens herrene i dress var oppriktig interessert i det som
foregikk nede på banen, virket kulturministeren i det hele
tatt svært malplassert.
Nå er ikke denne kommentaren ment som et harselas
over Svarstad Haugland spesielt, noe som i og for seg er
en takknemlig oppgave. Derimot ble nevnte landskamp nok
en påminnelse om at Norge mangler ekte kulturpolitikere.
Her i landet har vi hatt to typer kulturministre det siste
ti-året: På den ene siden såkalte kulturpersonligheter som
hentes inn i politikken først når en regjering skal dannes,
slike som Åse Kleveland og Ellen Horn. På den annen side
har vi yrkespolitikerne som velger seg kultur for å få et
lett departement i regjeringen, slik som først Anne Enger
Lahnstein og nå Valgerd Svarstad Haugland har gjort.
Fordelen til førstnevnte gruppe er at de gjerne
har følere ute samt visjoner og prosjekter for å styrke
norsk kulturliv. Derimot blir disse som lettvektere å regne
innad i en regjering når de skal slåss mot garvede politikere
i kampen om budsjettbevilgninger. Nettopp det er styrken
til yrkespolitikerne: de kan kjempe om økonomiske bevilgninger.
Derimot mangler de til gjengjeld visjoner for arbeidet.
Mens vi venter på at en solid og gjennomført kulturpolitiker
dukker opp, får vi være fornøyde med at vi tross alt har
hatt kulturministre som ikke gir etter for håpløst populistiske
krav om å skrinlegge nye kulturprosjekter til fordel for
enda flere tarmslyngs-operasjoner.
Einar Bjørshol
Er Studvest sin kulturredaktør
