(nesten) Advokatene
|
 |
HEKTISK PÅ JUSSFORMIDLINGEN. Vi tar kroner null,
sier Gisle Hauge (foran) og Åshild Øverland (bakerst).
|
| |
 |
| |
|
| |
 |
| |
GRATIS HJELP. Marie Selrod og Svanur Larusson
(t.h.) får råd av Ingvild Bartels.
|
| |
 |
| |
TRANGE KÅR. Med lite plass må bibliotek og spiserom
kombineres.
|
– Da tar jeg og skriver deg et brev og sender
det rekommandert til hjemmeadressen, så får vi se hva
som skjer videre. Saksbehandler Ingvild Lovise Bartels
er nettopp ferdig med et klientmøte og har planen klar
for den videre utviklingen av en av de 30 sakene som hun
skal gjennom dette semesteret. Studentparet som er innom
for hjelp syns det høres bra ut. Men før brevet blir sendt
må det innom en kommisjon for godkjennelse.
– Denne består av andre saksbehandlere og en ansatt fra
fakultetet, forteller Ingvild, og fortsetter:
– Alle løsningsforslag som sendes til motparten og klienten
må godkjennes her, for å kunne garantere en korrekt juridisk
behandling av saken. Med andre ord blir det en del brev
i løpet av ett semester på Jussformidlingen i Bergen.
Noe som er naturlig når 28 saksbehandlere skal behandle
over 3000 saker i året. Ikke alle saker trenger møte med
saksbehandler.
– Er det relativt enkle spørsmål kan vi gi hurtig svar
over telefonen, forteller daglig leder Kjell-Andre Johannessen.
– Men er det mer komplekse saker så avtaler telefonvakten
møte med en saksbehandler.
Lov og Rett på Dragefjellet
Klokken er rett over 10 på en onsdagsmorgen, og det
er allerede hektisk aktivitet på Jussformidlingens knøttsmå
kontorer, lokalisert i Jusbygget på Dragefjellet. De har
egen inngang fra gateplanet på nedsiden av Magnus Lagabøtes
Plass. Vi blir etter hvert tatt imot av daglig leder som
står opptatt i mer enn én telefonsamtale i resepsjonen.
Flere telefoner ringer, og sivilarbeidere pluss saksbehandlere
har korte spørsmål. Etter hvert får vi kommet oss inn
på ett av to klientkontorer, men først etter å ha signert
en taushetserklæring.
– Jussformidlingen består i hovedsak av studenter på 4.avdeling
ved juridisk institutt, men minimumskravet er at man har
fullført første semester på 3.avdeling, kan daglig leder
fortelle oss.
– Vi har mange søkere til jobbene, men foretar ikke intervju
av kandidatene. Da tror jeg det ville bli for mye kompistilstander.
Vi ser på ansiennitet ved ansettelse og foretar loddtrekning
hvis søkere har lik ansiennitet. Hver saksbehandler blir
ansatt for tre semester og får litt lønn for arbeidet.
De to første semestrene behandler hver saksbehandler cirka
60 saker, og det siste semesteret går med til å avslutte
sakene så langt det lar seg gjøre, forteller Johannessen
videre.
– Vil dere være med på en kort omvisning av lokalene?
spør han så, med et lite forbehold:
– Men som dere ser så er det ikke så god plass. Og det
har han helt rett i. Klientkontorene er store og fine
med vindu og god sitteplass, men det er bare to av dem.
I resepsjonen sitter telefonvakten og sivilarbeideren.
Lenger inne i den trange kontorarmen finner vi et pauserom
som også gjør tjeneste som bibliotek, og helt innerst
et arbeidsrom med seks plasser. Vi følger med ut av kontorene
og inn en dør over gangen.
– Her nede har vi tre kontorer med syv pc-er til, viser
Johannessen oss.
– Det er nesten slik, forteller han oss, at plassmangelen
går ut over saksbehandlingen. Og ikke får de ta med seg
sakspapirer hjem heller.
– Vi kan ikke ta dem med oss hjem på grunn av taushetsplikten,
sier Ingvild.
– Men det hindrer oss ikke i å arbeide med de juridiske
problemstillingene til sakene utenfor kontoret, og å spørre
om hjelp til det rent juridiske.
Gratis hjelp
Driften til Jussformidlingen finansieres gjennom midler
fra Stortinget, men de mottar også betydelig støtte fra
Universitetet i Bergen, studentorganisasjoner og fra fylker
og kommuner. Tjenestene de formidler er gratis. Jussformidlingen
arbeider, på tross av finansieringsformen, uavhengig av
andre instanser, og er ikke underlagt noen instruksjonsmyndighet
i forhold til saksarbeidet.
– Jeg vet at de liknende tiltakene i Oslo og Tromsø har
egne advokatfirmaer som de henviser klienter til, for
at de nyansatte der skal få trening. Vi gjør ikke noe
slikt her hos oss, forklarer Kjell-Andre Johannessen.
– Får firmaene garantert lette saker som de kan vinne,
tror du?
– Jeg tror ikke det er bevisst, men det blir mye det samme
som vi gjør her hos oss. Vi anbefaler ikke en klient å
ta saken videre til en advokat og til retten hvis vi ikke
mener at klienten har en sterk sak. Men forskjellen er
at selv om vi anbefaler klienten å søke advokathjelp,
er det opp til klienten å finne advokaten. Formålet til
Jussformidlingen har siden starten i 1972 vært tredelt:
Et ønske om å yte juridisk bistand til privatpersoner,
gi studentene praktisk erfaring, og å si om det eksisterte
et udekket behov for rettshjelp. Og for dem som tror at
selv om tjenesten er gratis så koster det ikke noe å drive
den, tar de grundig feil. Utgiftene til 3386 saker i 2000
beløp seg til 26.994 kroner på porto, 51.360 kroner til
telefon og faks, 14.657 kroner til kaffe. Og 1,5 millioner
til personalkostnader. Regnet om til timelønn til saksbehandlerne
så sitter de igjen med rundt 30 kroner i timen etter å
ha jobbet i snitt 22 timer per uke.
Ikke akkurat Ally McBeal
Selv om man på Jussformidlingen deler toalett, er
det langt igjen til Ally McBeals frustrerte, men glamorøse
advokatverden.
– Det å jobbe på Jussformidlingen blir et hardt møte med
virkeligheten for dem som tror at juss er glamour, sier
en lattermild Ingvild Bartels. Det er nok ikke like mye
intriger her som i tv-jussen. Vi har et kjempegodt miljø
her, med veldig godt samarbeid mellom ferske og gamle
medarbeidere. Og det er enkelt å spørre om hjelp, sier
hun.
– Hvorfor bestemte du deg for å begynne hos Jussformidlingen?
– Jeg var veldig interessert i å se hvordan jussen fungerer
i praksis. Og når du er ferdig med 3. avdeling så er du
grundig lei av lesesalen, sier hun smilende.
– Og så er det selvfølgelig en fin trening før arbeidslivet.
– Hvordan møter dere klientene? Er det noen likheter?
– Første møtet går stort sett med til å sette seg inn
i saken. Noen ganger får vi saksinformasjonen på møtet,
men andre ganger, som i dag, har klienten sendt over papirer
på forhånd og det gjør det litt enklere. Uansett blir
det en del papir av saken.
– Er det noen saker dere ikke tar?
– Vi tar ikke straffesaker siden vi ikke har advokatbevilling,
og vi tar heller ikke skatteplanleggingssaker. Men ellers
er vi borti det meste, forteller Ingvild. Foruten å sende
mange brev til motparter og til klienter møter saksbehandlerene
også i forliksrådet hvis klienten ønsker det.
- Hvordan reagerer motparten på at dere ikke er «skikkelige»
advokater når dere tar kontakt?
– Det er ikke noe problem, synes jeg. Alle saker går gjennom
kommisjonen, noe som sørger for at alt går juridisk korrekt
for seg i saksbehandlingen. Så vi blir godt mottatt, sier
hun. Det gjenspeiler seg gjerne i de forskjellige sakene
de behandler i løpet av et år med klienter i en alder
fra under 18 år til over 65 år. De har en overvekt av
klienter med lav inntekt, noe som er naturlig når man
tenker på at det å få juridisk bistand hos Jussformidlingen
er gratis. De har heller ingen inntektsbegrensning for
å få hjelp. Ingvild har neste klient klokken 12 og vi
takker pent for oss. Når vi går ut døren klokken 12.15
har det vært cirka 20 telefoner siden åpning, og kaffetrakteren
på pauserommet er kommet til kanne nummer fire. Det blir
sikkert flere utover dagen.
