Fagkritikk vil nok aldri bli pensum, men vil den kommende
kvalitetsreformen gjøre den mer synlig?
 |
KRITISK RØST. – Problemet er ikke mangel
på fagkritikk, men at den ikke manifesterer seg,
sier professor Arild Linneberg.
|
Arild Linneberg, professor i litteraturvitenskap, er
kjent for å ha meninger om mye. Da vi spurte om han hadde
noen tanker om fagkritikk han ville dele med oss, nølte
han ikke. Likevel vil han ikke bli utpekt som talsmann
for en systemkritikk. Dette mener han studentene selv
må finne ut av.
– Jeg har et prinsipp om ikke å klage på studentene. På
gymnaset hadde jeg en lærer som gjorde nettopp det, men
selv kunne han ingenting, sier professoren og trekker
litt på det før han utbryter:
– Studentene bør selv ta ansvar for sin egen dannelse.
Mer vil han ikke si om det. Fagkritikkens grunnlag er
han derimot mer interessert i å snakke om.
Kritikk uten brodd
Professor Linneberg savner en aktiv og synlig fagkritikk,
men understreker samtidig at det finnes fagkritisk aktivitet
ved universitetet. Ett eksempel er en hovedfagsoppgave
i litteraturvitenskap som ble levert i fjor. I den ble
litteraturvitenskapen som fag kritisert, samtidig fremholdt
den fagets mange ubrukte muligheter. Et annet eksempel
er Rosso og deres publikasjon, Brodd.
– Dette er bra virksomhet, selv om jeg er uenig i mye
av innholdet. Blant annet synes jeg begrepsbruken blir
litt for tradisjonell, sier Linneberg, før han legger
til:
– Problemet er ikke mangel på fagkritikk, men at den ikke
manifesterer seg. Det diskuteres nok mye i kantinen og
andre steder, men hvor blir denne kritikken av? Linneberg
mener mange tar det faglige innhold for gitt. Slik må
det ikke være. Det skal være lov å stille spørsmål.
– En foreleser jeg hadde på 70-tallet opplevde store protester
mot omtrent alt han sa. Ti år senere var alt annerledes.
Da han kom inn i auditoriet og sa «god dag», skrev studentene
det ned. Omtrent slik føles det fremdeles. Litteraturprofessoren
mener dette handler om noe mer enn å stille forberedt
til forelesning og stille spørsmål til det som blir sagt.
Det er ikke noe likhetstegn mellom det å ikke stille forberedt
og det å være useriøs. Han er likevel kritisk til deler
av den organiserte faglige evalueringen.
– Studentene kan ikke evaluere et fag uten å være forberedt.
Et minimum må være at de har kjennskap til det faglige
innholdet. Imidlertid er det ofte de faglig svakeste som
klager mest.
Systemkritiker
Som student på 70-tallet var Linneberg selv del av et
aktivt fagkritisk miljø, som drev egen undervisning og
bidro til faglig fornyelse.
– Vi kalte oss Fagkritisk Forum, og et år var jeg også
formann. Vi brakte inn nye elementer i fagene og etablerte
egne undervisningstilbud alle de årene jeg studerte. Eksempelvis
eksisterte ikke medievitenskap som fag den gangen, men
vi drev med det. Ved å hente inn eksterne lærekrefter
bidro vi, slik sett, til et mykt studentopprør. Mange
av dem som drev slik fagkritikk er i dag også ansatt ved
universitetene. Studentene bør slik ta tak og alliere
seg med progressive lærekrefter. I dag har Linneberg en
litt annen innflytelse, men bidrar fortsatt til faglig
fornyelse. Som eksempel nevner han et nytt fagområde i
spenningsfeltet mellom juss og litteratur.
Kvalitet uten innhold
Kvalitetsreformen ser professor Linneberg frem til
med blandede følelser.
– Det positive med reformen er oppløsningen av fagenhetene
og dét resulterende større tverrfaglige samarbeidet, samt
gode nye studietilbud – faktisk. Det negative er det instrumentelle
preget denne reformen har fått. Det viktigste virker å
være å få flest mulig gjennom studiene på kortest mulig
tid. Men hva studentene skal gjøre etterpå er myndighetene
mindre opptatt av. Dette er imidlertid ikke et ukjent
fenomen. Over hele den vestlige verden ser vi et nytt
intellektuelt proletariat vokse fram. Dette gir også muligheter
på sikt med tanke på samfunnsforandringer. De humanistiske
fagene mener han derimot er sterkt undervurdert i kvalitetsreformens
prosess.
– Humanistiske fag tar tid. Årevis. Dette er modningsfag
som krever fordypning og de kan ikke behandles instrumentelt,
utbryter han oppgitt. Professoren er heller ikke optimistisk
med hensyn til fagkritikkens kår under den kommende kvalitetsreformen.
– Kvalitetsreformen kan komme til å kneble kreativiteten
og anledningen til selvstendig fordypning hos den enkelte
student. Dette er en del av systemets iboende faenskap.
Det er ikke nødvendigvis hensikten fra toppen, men slik
blir det. Det er nesten en form for det den svenske poeten
Göran Sonnevi kaller «strukturell fascisme» – en udemokratisk
overstyring ovenfra, gjennomsyret av instrumentalitet.
Denne instrumentaliteten vil bare bli forsterket av kvalitetsreformen.
– Hvordan kan denne utviklingen motarbeides?
– Det finnes komponenter i de humanistiske fag som har
en avlastende funksjon. Ta for eksempel det å beskjeftige
seg med kunst. For å si det med Oscar Wildes ord: dette
er fullstendig unyttig og forgjeves virksomhet – instrumentelt
sett. Nettopp derfor er det nyttig og viktig som kritikk
av den instrumentelle fornuft.
Masseuniversitetets grep
Det er et faktum at studentene selv har tatt lite
del i den faglige utformingen av de nye bachelor-gradene.
Det skorter både på invitasjon fra faglig ledelse, og
på aktiv deltagelse fra studentenes side. Linneberg etterlyser
et mer deltakende demokrati.
– Universitetet er blitt stadig mindre demokratisk, og
fremstår nærmest som et skinndemokrati. Jeg skjønner ikke
hvorfor vi finner oss i det. Mulighet for fri tenkning
blir strukturelt motarbeidet og resultatet er at den instrumentelle
fornuft besetter seg. Professor Linneberg er likevel ikke
enig i beskrivelser om at masseuniversitetet har skyld
i kneblingen av fagkritikken.
– Masseuniversitetet som bevegelse er en utvikling som
har pågått lenge, helt fra 60- tallet da arbeiderklassen
trengte seg inn, så selv er jeg også en del av den. Da
jeg var student på 70-tallet, og del av et sterkt fagkritisk
miljø, hadde de fleste bakgrunn fra andre lag enn de tradisjonelt
akademiske. Vi var første generasjons studerende og følte
vi hadde mye å bevise.
– Siden dagens studenter ofte er andre generasjons
studenter er vel kanskje ikke «kampviljen» tilsvarende
tilstede lenger?
– Nei, kanskje ikke.
