Minner fra kjøkkenet
Da jeg var liten hendte det at jeg hjalp til hjemme. Jeg
dekket bordet til middag, eller tok ut av oppvaskmaskinen.
Da laget jeg ofte min egen lille lek. En lek på ramme alvor.
Jeg fikk et nært og personlig forhold til kopper, fat, kniver
og gafler. De var vennene mine. Alle glass av samme type
måtte stå ved siden av hverandre i hylla, ellers kunne de
føle seg ensomme. Stakkar lille gule tekoppen, helt alene
innimellom alle de fremmede blå kaffekoppene. Alle måtte
stå med hanken samme vei, på rad og rekke. Knivene vi hadde
var stort sett hvite eller svarte. De svarte var finest.
Derfor valgte jeg ofte heller de hvite når jeg dekket på,
slik at de skulle føle seg litt bedre. Det verste var én
hvit kniv innimellom alle de svarte. Stakkar lille stygge,
hvite kniven.
Jeg fortalte det aldri til noen, min hemmelige omsorg
for de svake og utstøtte i kjøkkenhylla. Siden ballet det
på seg. Jeg er glad i rødbeter på leverposteiskiva. Rødbeter
er ikke alltid så lette å få tak på, særlig ikke med kniv.
De glipper lett unna. Ikke rart, siden de snart skal dø.
Jeg peker meg ut en liten rødbete. Den faller ned igjen
i glasset i siste liten. Jeg prøver å få opp en annen, en
som er større. Denne klarer ikke å stå imot, jeg har spiddet
den med kniven. Men vent litt... Den store rødbeten skulle
jo egentlig leve litt lenger! Den trodde for noen sekunder
siden at jeg hadde valgt en annen. Det var stygt gjort.
Bump nedi glasset igjen, unnskyld. Jeg må finne den lille
rødbeten igjen. Det tar litt tid, jeg roter rundt blant
30 rødbeter. Men det var jo meningen fra begynnelsen av.
Noen ganger klarer jeg ikke å rette opp igjen mine feiltrinn.
Da har jeg en utvei, en kriseløsning. Jeg teller til tre,
tre ganger. Det blir ni til sammen. En to tre, en to tre,
en to tre. Det kan ikke bøte skaden fullstendig, men det
hjelper litt. Eller jeg tar noen strafferunder rundt spisebordet.
Tre eller ni runder. Aldri fire eller seks. Å stoppe midt
i er verre enn alt. Da må straffen dobles, til tre ganger
ni eller noe. Jeg gikk en del rundt spisebordet som barn.
De siste årene har jeg blitt litt slapp. Kanskje har jeg
det for travelt. Tankene flyr så lett bort fra det jeg driver
med. Da er det lettere utendørs. På vei fra et sted til
et annet trenger jeg ikke å tenke på stort annet enn å gå,
å bevege beina framover. Da har jeg overskudd til å konsentrere
meg. Enda godt. Bare gå på strek, bare gå på strek, bare
gå på strek... Sabla store steinheller her. Men det går
akkurat med store steg. Strek, strek, strek, strek, rute...
Neijj!
22.01.03
