Når de gamle våkner...
...kan en forelesning fort ende med en
tur i ambulanse.
 |
Seniorsjefen. – Av og til må vi beskytte foreleseren
i pausen slik at han eller hun får drikke teen sin
i fred og ro, sier Jakob Skarstein, leder for Senioruniversitetet.
|
Det vrimler. Grå hoder, blanke isser, høyt
hårfeste, køen er flere meter lang, semesterkortene går
som varmt hvetebrød, den gangen hvetebrød var noe å trakte
etter. Med stokker, krykker og rynkete smil stavrer de
seg opp trappene.
– Åh, jeg visste virkelig ikke at jeg måtte komme hit
halv ti for å være i tide! Joda, ja, jeg fikk semesterkort.
Godt nytt år! Damen kaver forbi oss, henvendt til Jakob
Skarstein som nikker og smiler til de fleste som surrer
rundt i Logen teater, lykkelige over å ha fått tak i den
lille røde lappen med det viktige nummeret på. Klokken
er rundt halv elleve og en halv time senere er det slutt
på lapper og lykke. Semesterkortene er utsolgt, noen har
stått i kø siden åtte. Sjelden har vel utdanning vært
mer populært.
En hel generasjon
– Jeg tror det skyldes utilfredsstillet kunnskapstørst
og vitebegjær. Mange av de eldre som har vært yrkesaktive
har ikke hatt mulighet til å ta utdanning eller drive
med slikt som dette. En del mennesker tar igjen det de
ikke fikk gjort i ungdommen nå, når de har tid og anledning
til det. Noe som er ekstra artig er at her finnes det
folk som sier at de «bare har folkeskolen» og mennesker
som har vært professorer ved universitetet. Det er aldeles
utmerket, synes jeg. Jakob Skarstein er leder for Senioruniversitetet.
En veltalende, elegant herre med en uforglemmelig sløyfe
som det krever mot å bære. Skarstein var i sin tid journalist
i NRK og BBC. Han hadde grublet lenge på å få i gang et
universitet for eldre i Bergen, men rakk aldri å gjøre
noe med det før han ble pensjonist.
– I starten var jeg litt tvilrådig, det er så mange gode
tilbud i Bergen fra før, synes jeg. Vi hadde først en
prøveforelesning i 1997 i auditoriet på Bryggens Museum.
Oppslutningen var kolossal, vi måtte avvise folk ved døren.
I dag tar det halvannen time å selge 500 semesterkort.
Det eneste studentene har til felles er ifølge Skarstein
at de er ikke-yrkesaktive. Man spør ikke en dame om hennes
alder må vite.
– Nei, vi spør aldri om alder, men vi har nok hele skalaen
her, fra i underkant av 60 år og opp i 90-årene. Det er
snakk om en hel generasjon.
 |
Samfunnsengasjert. - Jeg er her fordi det er mange
interessante foredrag som tar opp aktuelle ting
og samfunnsmessige temaer, dessuten er programmet
svært variert, forteller Odd Lossius i køen foran
Logen teater.
|
Må beskytte foreleseren
Praten går høylytt rundt runde bord, og i en krok sitter
Ingrid Owren og strikker sammen med venninen Møyfrid Døskeland.
De to har fem års jubileum i år.
– I høst sto jeg i kø i en og en halv time, men fikk ikke
billett. I dag har jeg fått nummer 387, forklarer Døskeland.
Nummerlappene skal byttes i semesterkort. Tidligere har
de eldre måttet stå i kø i kulda for å stille kunnskapstørsten,
nå kan de strikke og drikke kaffe inne i varmen, mens
nummerrekker blir ropt opp og man henter semesterkort
mot 200 kroner.
– Hvorfor er dere her?
– Hvis du hadde sett professorene, da skulle det være
selvsagt, sier Owren, som har fysikkutdanning fra Oslo.
– Det er et forsøk på å lære og tenke, selv om man har
blitt gammel, fortsetter hun:
– Og jeg er eldre enn du tror...
«Pensum» er trykket på et rosa A4-ark. Mye å glede seg
til og noe for enhver smak, med titler som «Slik ble Vetlandet
til. Glimt fra den geologiske historien» og «Ibsen og
Kina». Blant foreleserne er generalsekretær i Norges Røde
Kors, Jan Egeland, og tidligere kringkastingssjef Einar
Førde. Senioruniversitetet satser på en variert og bred
profil.
– Hva som gjør forelesningene populære kan være like mye
forelesere som tema. Det er jo noen som er mer kjente
enn andre, eller så er det forelesere som har vært her
tidligere og som folk vet at er flinke, forklarer Skarstein.
Men det er ikke bare dyktighet og kompetanse som verdsettes
på et senioruniversitet, like viktig er at man snakker
høyt og tydelig og skriver på «lysarkene» med så stor
skrift at de på bakerste benk kan lese.
– Mange av foreleserne ser på det som en utfordring å
undervise her, og sier at det er morsomt å møte en forsamling
som dette. Av og til må vi nesten beskytte foreleseren
i pausen så han eller hun kan drikke teen sin i fred og
ro. Studentene er så ivrige etter å prate, sier Skarstein.
|
 |
| |
En tur i ambulansen
Det er tid for første forelesning i vårsemesteret. Professor
Ole Didrik Lærum skal snakke om brødrene Gerhard Armauer
Hansen og Klaus Hanssen. Pionerer innen forskning på spedalskhet
og tuberkulose. Sykdom flere i forsamlingen har et levende
forhold til. Senioruniversitetet har et gjennomgangstema
dette semesteret: Det offentlige helsevesen feirer 400
år, og det må selvsagt markeres. Salen i Logen er stappfull.
Lærum forteller uanstrengt og strukturert, om Edvard Grieg
som nektet å bli tatt bilde av bakfra fordi han hadde
pukkelrygg på grunn av tuberkulose. Lærum har likevel
funnet frem et bilde av Nina og Edvard med ryggen til
kamera, som han viser på storskjerm. Og så var det Alexander
Kielland som var blitt så feit at Klaus Hanssen ble nødt
til å legge han inn, med forbud mot å drikke mer enn en
flaske vin om dagen. Studentene humrer og koser seg over
Kiellands lyst på livet. Men det er likevel historien
om Bergens finere fruer frekt beskuet i et noe uheldig
øyeblikk, som får salen til å gå i oppløsning.
– Det var den gangen det kommunale badet hadde åpnet i
Bergen, da man hadde badedager for kvinner og for menn.
Dette var damenes dag, men så hadde det seg slik at en
20 år gammel gutt hadde klart å åpne luka i taket og satt
og så på de som badet. Damene gjorde anskrik, og en av
de mest driftige løp opp til overlegen som satt i bygget
ved siden av, hun sa forstyrret til han: «Og der sto vi
helt nakne foran denne skittgutten!» Overlegen svarte
behersket: «Ta det helt rolig, De frue, han kommer nok
ikke igjen». Det tar en stund før forsamlingen får samlet
seg etter Lærums levende skildring, og for noen kan påkjenningen
ved å høre morsomme og triste beretninger fra sykdommens
historie bli overveldende. En spinkel mann bæres ut i
ambulansen lenge før Lærum har kommet til sin henrivende
suksesshistorie.
– Han fikk et illebefinnende. Slikt kan skje når gjennomsnittsalderen
er så høy, sier Lilli Hantho i styret.
 |
Ventetid. Praten går høylytt, kaffen glir ned
og strikkepinnene smatter. Venninnene Ingrid Owren
(t.v.) og Møyfrid Døskeland er her for femte år
på rad.
|
Nådeløs mumling
Forelesningen nærmer seg slutten, de som må bæres ut er
båret ut og gode historier har fått synke. Nå er det studentenes
tur. Noen forteller fra egen barndom og noen stiller spørsmål,
men forsamlingen er ikke nådig mot de som ikke presenterer
seg høyt og tydelig. Da sprer en slags unison mumling
seg fra første til bakerste rad: Mumle, mumle, mumle,
«høyere!», mumle, mumle! Engasjementet er elektrisk. Skarstein
tror en slik type motivasjon bør være tilstede hos enhver
student:
|
 |
Dealing. Noen har stått i kø i et par timer for
å skaffe seg disse lappene som sikrer en plass ved
Senioruniversitetet.
|
– Man må gå til et studium fordi man har
lyst. Så lenge man har lyst er det greit. Det jeg er redd
vil skje i dag, på grunn av konkurransen i samfunnet,
er at de unge tar en spesiell type utdanning mer av plikt
enn av lyst, med tanke på jobbutsikter. Det er selvsagt
høyst forståelig, men man bør heller studere noe man har
lyst til å studere. Man kan se på utdanning som intellektuell
trening, nyttig i enhver sammenheng. Jeg har inntrykk
av at det er mer vanlig å velge slik i utlandet. Et godt
ekempel jeg kan trekke frem er fra min tid i BBC i London.
Her jobbet det blant annet en journalist som var utdannet
sivilagronom og en som var utdannet kjemiker. Det var
alminnelig at folk tok den utdannelsen de hadde trang
og lyst til å ta. Jeg har aldri glemt det, hvor forbløffet
jeg ble over disse journalistenes bakgrunn. Lærum har
forlatt podiet, massen løser seg, halter, småløper skravlende
ned trappene. Det er en uke til neste gang de møtes, eller
kanskje ikke helt, myten om den sosiale student blekner
ikke med årene. Det kan Skarstein smilende bekrefte:
– Det er utbredt i denne forsamlingen at man går ut etter
forelesning, drikker te og har det hyggelig!
