Gressklipper-massakeren
Da jeg var liten hadde jeg et særdeles anstrengt forhold
til vepser. Ikke bare så de skumle ut, de var òg svært farlige.
En dag var jeg ute i skogen på jakt etter frosker til vennegjengens
store froskekappløp. Etter å ha veivet et par timer nede
i bekken, klarte jeg endelig å fange en liten, rask frosk.
Et lite testløp viste at denne frosken hadde alt som trengtes
for å hale i land seieren. Stolt la jeg den forsiktig ned
i en medbrakt hvit bakebolle med gjennomsiktig plastlokk,
og beveget meg i retning løpsområdet. En bever opptatt med
å tette et hull i bekkens demning fanger min oppmerksomhet.
Dyrets øyne møter mine idet en summelyd spres utover området.
Alarm! I full panikk ser jeg en sort sky omringe bena mine.
Bakebollen glipper, og bena beveger seg som små trommestikker.
Et par kilometer senere (det føltes i hvert fall slik),
er skyen borte, kun en enslig sta veps står mellom meg og
friheten. Han sikter seg inn på genserens høyre erme og
forsvinner. Genseren rives av og summingen stilner. Livredd
ser jeg rundt meg, men han er ikke å se noen steder. Jeg
trekker pusten og gjør meg klar til retrett. Da kjenner
jeg det. Midt oppe på hodet mitt beveger det seg noe. Jeg
stivner. Høyre hand siktes inn og et utyske knuses mot skallen.
Smerte. Vel hjemme igjen, avslører pinsetten en lang brodd
dypt plantet i hodets høyre halvdel.
Senere den sommeren blir jeg satt til å klippe en gigantisk
gressplen med en stor mekanisk gressklipper. Omgitt av dieselos
og pollen oppdager jeg at innimellom alt gresset stikker
det opp løvetannhoder fulle av insekter. Hevnens time er
kommet. Gressklipperen steiler og angriper en liten samling
vepser. Under tilbaketrekningen avsløres restene av det
som engang var lykkelige nektardrikkende insekter. Full
av adrealin farer gressklipperen frem og tilbake over gresset.
Utmattet etter drapene faller jeg ned i en beleilig plassert
solstol. Senere samme kveld blir jeg sittende og tenke på
alle vepsene som forlot livet denne dagen. Det føles ikke
godt, snarere tvert imot. På skolen hadde vi nettopp hatt
om økosystemet, og jeg visste veldig godt at vepsen sto
for en viktig innsats i blomsterverdenens sexliv. Full av
bekymringer la jeg meg den kvelden med visshet om at jeg
hadde insektsblod på mine hender. Da jeg våknet neste morgen
følte jeg meg litt bedre. Planen var utformet, verden skulle
aldri få vite om hvilke grusomheter disse hendene hadde
begått. Idet jeg setter føttene på gulvet, kjenner jeg en
intens smerte spre seg utfra stortåa. Jeg løfter foten og
ser en veps vri seg i dødskrampe. Jeg halter ned til kjøkkenet.
Der står mamma og har funnet frem mel og gjær. Har du sett
bakebollen, spør hun meg. Jeg ser ned, studerer tåa, rød
og hoven. Vepsene vant.
19.02.03
