 |
EKKELT? Skjellete, brune bein er skiftet ut med
gul plast. For sarte sjeler vil Børges maur absolutt
være å foretrekke.
|
Gutter i tiårsalderen ville utvilsomt fått
stjerner i øynene. Insektbein i gul plast kravler på bordet,
og en elektronisk arm løfter byggeklosser. Oppbygd av mikrochips,
fargerike ledninger og legoklosser sender innretningene
assosiasjoner til Lego Technic. Men dette er alvor. Vi er
på laboratoriet til elektroavdelingen på Høgskolen i Bergen.
Her får studentene roboter til å gjøre nesten hva som helst.
Med litt hjelp fra labingeniør Børge Markussen.
Tassende trappetroll
Børge skrur på strømmen. Mauren våkner fra vinterdvalen
og strekker på beina. Etter noen prøvende skritt slår den
venstre forbein inn i trappetrinnet foran seg. Intuitivt
skyter den rygg og blir stående apatisk noen sekunder. Så
løfter den prøvende beinet opp på trinnet. Trappen forseres
enkelt, i hvert fall relativt. Børge er ikke helt fornøyd.
– Nå bruker jeg deres program. Den synker på ræven, konstaterer
han til de fremmøtte studentene. Protestene lar ikke vente
på seg.
– Der røk veggen
Mona Holme Gundersen forklarer at ingeniørspirene ikke bare
styrer roboter når de er på skolen.
– Vi leker ikke bare med lego. Når vi er ferdig her kan
vi lage roboter til mange formål. For eksempel kan vi programmere
strikkemaskiner på Dale og pakkemaskiner på Toro, sier hun.
Stillheten blir brutt av en liten elektromotor.
– Drrr...bzzz...dunk!
– Oi! Der røk veggen. En liten robot på hjul leter seg fram
i en labyrint. Det blir for mye for de hjemmesnekrete veggene.
Forvirringen er total. Roboten har gått seg vill. Student
Bodvar Duesund kommer til unnsetning og gir roboten en dytt
i riktig retning. Den lille maskinen triller ivrig videre.
– Vi kan jo late som om den klarte det på egen hånd, prøver
Bodvar seg. Det trengs nok fortsatt noen justeringer.
