Universitetet makulerte deler av Ingunn Eidhamars hovedfagsnotater.
Her forteller hun om useriøse og arrogante holdninger
hun møtte ved UiB etter fadesen.
 |
Provosert. Ingunn Eidhamar mener Universitetet
i Bergen ikke har tatt til seg kritikken hennes.
|
| |
DETTE ER SAKEN
|
– 6. august 2001 forsvant store deler
av spanskstudenten Ingunn Eidhamars hovedfagsmateriale
under flytting av lesesalen i Øisteinsgate.
Materialet var historiske data hun hadde gravd
frem i statsarkivene i Paraguay.
– Universitet tilbød henne først et
forlik på 70 000 kroner. Eidhamar avslo og
saken ble videresendt Utdannings- og forsknings-departementet.
– 13. februar skulle saken gått i Oslo
tingrett.
– I forrige uke inngikk Eidhamar et
hemmelig forlik med departementet.
|
|
I forrige uke skrev Studvest om Ingunn Eidhamar som mistet
hovedfagsmaterialet sitt da Universitetet flyttet leseplassen
hennes. Saken ble løst med forlik mellom henne og Utdannings-
og forskningsdepartementet. Hun avslo det første forliket,
og mener deler av Universitetet i Bergen (UiB) har håndtert
saken på en svært arrogant måte.
– Hadde jeg blitt møtt med en annen holdning, hadde jeg
kanskje akseptert det første forliket som UiB tilbød.
Høsten 2001 var jeg og min advokat i møte med fakultetsdirektør
Asbjørn Bjørnset, førstekonsulent Per Gunnar Hillesøy
og assisterende universitetsdirektør Sverre Spildo. Mens
de to førstnevne hele tiden har møtt meg på en ordentlig
måte, kom Spildo uforberedt til møtet og vi brukte mye
av tiden på å sette han inn i hva saken gjaldt, sier Eidhammer.
«See you in court»
Hun forteller videre at Spildo kom med dårlige vitser
og ufine kommentarer.
– Når det var snakk om at jeg måtte gjøre store deler
av arbeidet om igjen, sa han blant annet at «man har godt
av å lese ting to ganger». Dette er utrolig upassende
og respektløst ovenfor studenters arbeid. «See you in
court», uttalte han også. Det sømmer seg ikke for en assisterende
direktør å oppføre seg slik. Møtet gjorde meg provosert
nok til å gå videre med saken, forteller hun. Eidhamar
har kun ønsket å få dekket de økonomiske tapene hun har
blitt påført, og har prøvd å sette fokus på de useriøse
og respektløse holdningene hun har møtt. Hun opplever
at UiB ikke har tatt innover seg denne kritikken. Spildo
på sin side mener at de tok problemstillingen på alvor,
og beklager dersom Eidhamar opplevde hans oppførsel på
møtet som ufin.
Bortforklaringer
Også IT-seksjonen ved fakultetet og transportseksjonen
har vært lite samarbeidsvillig, ifølge Eidhamar. Hun måtte
mase mye før hun fikk hjelp, og bortforklaringene var
mange. Først ble det hevdet at notatene var stjålet, men
Eidhamar bortviser dette. Notatene var uten verdi for
noen andre enn henne selv, og hverken verdifulle bøker
eller ordbøker var rørt. Senere fikk renholdspersonalet
skylden. Etter to uker med møysommelig leting og rundspørring,
dannet Eidhamer seg et bilde av hva som trolig hadde skjedd.
IT-seksjonen brukte returpapirkartonger og søppelbøtter
da de ryddet lesesalen, før transportseksjonen skulle
utføre selve flyttingen. Sannsynligvis er det her Eidhamars
notater har blitt lagt, og notatene ble uforvarende flyttet
og makulert. Ansvarlig for flyttingen, transportleder
Svein Langvad, forsvarte seg med at studentene legger
igjen utrolig mye rot, og at en ikke kan forvente at avdelingen
kan ta vare på alt dette.
– Det forsvunne materialet lå i bunker ved siden av datamaskinen.
Det kunne vanskelig forveksles med tilfeldig rot, sier
Eidhamar. Hun kan også fortelle at da hovedfagsstudentene
kom til den nye lesesalen, lå materialet deres slengt
rundt på gulvet.
Manglende informasjon
IT-seksjonen har innrømmet at det ble gitt dårlig informasjon
om flyttingen. Tidligere hevdet de at det var gitt muntlige
beskjeder, noe de fire brukerne av lesesalen kunne tilbakevise.
IT-seksjonen har også i ettertid uttalt at de ikke kunne
ta seg tid til å sende en e-post til de fire brukerne
av lesesalen. En student møtte tilfeldigvis en av de IT-ansatte
da hun var innom lesesalen lørdag kveld. Hun ble fortalt
at det lå beskjed om flyttingen på internettsidenene til
IT-seksjonen. I ettertid har det vist seg at denne beskjeden
først ble lagt ut mandag, samme dag som flyttingen skjedde.
UiB har ment at en burde lagre materialet sitt på en forsvarlig
måte, men Eidhamar kan fortelle at det ikke finnes bokskap
eller andre muligheter for sikker lagring på lesesalen.
Og hun påpeker at dette ikke er en ordinær lesesal, men
en lukket lesesal for sistesemesterstudenter. – Det ville
vært uholdbart å måtte bære med seg alle bøker og materiell
hjem hver dag, i tilfelle noen skulle finne ut at de ville
flytte, sier hun. Eidhamar har nå tatt opp igjen hovedfagsarbeidet,
og regner med at hun blir ferdig i september. Det hadde
vært umulig å finne igjen det forsvunne materialet i de
uoversiktlige statsarkivene i Paraguay, og problemstillingen
i oppgaven har blitt endret. Hun tviler på at oppgaven
blir så god som den kunne ha blitt. – En er jo ikke like
inspirert som for to år siden, forteller hun.
