Brød og sirkus
Aller helst vil de være kreative på heltid.
Inntil videre må de spe på økonomien med jobber som ligger
langt fra kulturelle sysler.
Potetflimmer
Eivind Tolås serverer bakte poteter til
fulle bergensere, men snart skal han spise kanapéer og
drikke sjampanje med filmfiffen i Cannes.
Er du en av de mange som har sunget Portveien
2-sangen «Ta en potet» i påvente av en bakt potet med
bearnaise en sen natt i Bergens gater, er det ikke sikkert
Eivind Tolås synes du er så innmari festlig. Han har nemlig
hørt slike som deg en million ganger før. Fra Potettrikken
ved Den Blå Stenen har den 29-årige sunnmøringen servert
bakte poteter til fulle bergensere på helgerangel siden
oktober i fjor. Det har gitt gode penger og en praktisk
arbeidstid. Allikevel håper han potetlivet snart tar slutt.
For Eivind Tolås driver også med film. Eller rettere sagt,
det er det han virkelig gjør. Som en av de fire grunnleggerene
av Flimmer film, er han virkelig i vinden om dagen. Forrige
torsdag ble det klart at kortfilmen «Love is the law»,
som eneste norske bidrag, er nominert til beste debut-kortfilm
ved kritikerukas program i Cannes. Det har Eivind virkelig
fått merke.
Mediekjør
– Torsdag var det litt av et kjør. Det startet med at
NRK Stereo og TV2s Absolutt Underholdning tidlig på formiddagen
banket på døra i studio. Deretter ga vi gjennomsnittlig
et avisintervju i timen. Det er morsomt med medieomtale,
men også veldig slitsomt, sier han. Fram til nå har det
tre år gamle filmselskapet gitt lite penger i kassa. Med
et stort studielån på nakken har sunnmøringen vært nødt
til å ta seg jobb ved siden av filmingen. Her kom Potettrikken
inn i bildet.
– Jeg trengte en jobb som passet til livet i Flimmer.
Derfor tenkte jeg at nattarbeid i helgene var praktisk,
forklarer Eivind. Etter at masteroppgaven i screenwriting
var levert i fjor høst, begynte han i Potettrikken. Et
par ganger i måneden møter han opp i basen i Magnus Barfotsgate,
pakker vogna full av poteter og humper av sted ned til
den blå stenen. I løpet av natten må han tilbake og fylle
vogna flere ganger. Med vasking og opptelling av penger,
er ikke vaktene ferdig før klokka seks. Da er det ikke
alltid fulle, munnrappe bergensere, eller løpeturer etter
potettyver, som står høyest på ønskelisten.
– Det blir mye dritt. Og du får en stadig lavere terskel
etter hvert. Noen ganger orker du rett og slett ikke flere
morsomheter. Selv om vi skal ha en serviceinnstilling,
hender det at jeg virkelig må si ifra, eller nekte servering.
Heldigvis husker de færreste det dagen etter, humrer Eivind.
Lovende framtid
– Helt ærlig tror jeg Flimmer kommer til å lykkes. Vi
har mange prosjekter på gang, og framtiden ser lovende
ut. Selv om lommeboka ikke bugner nå, håper jeg at jeg
kan leve av Flimmer om et par år, sier Eivind. Da blir
det slutt på potetjobbingen. For det er film han lever
og ånder for. I Flimmer er visjonen å lage de filmene
man har lyst til å lage. Det kan være musikkfilmer og
dokumentarer, reklamesnutter eller kortfilm. Og selv om
selskapet har base i Bergen, drives prosjektene på en
langt større arena. Flimmer har filmet i Sri Lanka, Panama,
USA, England og India. Og i midten av mai går turen til
Cannes. Da skal bakt potet erstattes med kanapéer og sjampanje.
Pultator-rock
Sgt. Petter gjør ikke bare suksess på scenen.
Offstage bærer han tittelen pultator.
– Søren, vi mangler en skrue! Dette kommer
jo til å bli storskandale. Nei, forresten, den er her!
Flatpakkede, ennå umonterte møbler, ligger strødd utover
et lite kontor i bydelsavdelingen på Engen. Sgt. Petter,
alias Petter Folkedal, finner et lite drops festet til
bruksanvisningen, og motivasjonen når nye høyder. Petter
og kollega Bjarte Hundvin skrider til pultatorverket med
mottoet «Møbler til undervisning er vårt fag». Etter få
minutter har de montert en svær arbeidspult. Som til og
med er blitt helt bein, uten vater.
– Jada, vi er jo drevne pultatorer. Vi har gjort det før.
Men noen ganger går det til helsike. Da er det best å
komme seg av gårde før inspeksjonen dukker opp, helst
med taustige ut vinduet. Særlig hvis vi ikke har tatt
bosset med oss. Hehe.
Makelig fulltreffer
Etter at en Oslo-avis utropte Sgt. Petter til årets musikknavn
for 2003, og etter at plata «It's a Record» ble sluppet
på nyåret til strålende kritikker, har det ikke vært mye
stillhet rundt 27-årigen fra Fyllingsdalen. Petter selv
tar livet med ro, trekker beskjedent på skuldrene.
– Publisitet? Nei, det er helt greit. Er sånn som må til.
Ingen vits i å stresse. Petter synes dessuten det er glimrende
å jobbe som pultmontør. Det var kompis Bjarte som lurte
han inn i pultatorbransjen for et par år siden, gjennom
farens firma Inventar og Læremidler AS. Før det jobbet
Petter på sykehjem. Det ble fort vanskelig å kombinere
med spilling.
– Pultatorjobben er veldig fleksibel, jeg kan jobbe stort
sett når det passer meg. Det er mest å gjøre i august,
når skolene begynner. Da er vi rundt og setter opp hundrevis
av skolepulter. Da får vi enormt bruk for effektivitetsteori
og sånt. Rekorden er 19 timer i strekk på Nygård skole.
Nå for tiden er det ganske rolig. Denne uka har vi bare
et par oppdrag. Pluss at vi har vasket bilen og «freshet»
ned hagemøblene til sjefen. Men det hadde ikke vært Petter
imot å bare drive med musikk.
– Nei, selvfølgelig. Det hadde vært ideelt. Men musikk
er ikke enkelt å leve av, når det ikke finnes støtteordninger.
På sikt håper jeg det blir mulig. Men jeg klager ikke,
jeg synes egentlig det er helt greit å jobbe.
Ole Blues-race
Etter jobb skal Petter hente Ole Blues-passet sitt. Når
han ikke spiller selv, hører han andre spille. Og drikker
litt øl. Petter har bra med fritid, særlig siden den inkluderer
spilling. Han jobber med musikk stort sett hele tiden,
og har stadig nytt låtmateriale på gang.
– Hva skjer framover på konsertfronten?
– Først skal jeg spille på Ole Blues på Logen onsdag 30.
april. Så blir det noen låter på Mediefestivalen. Etter
det blir det Øyafestivalen og Roskilde. Kanskje Quart.
Og så skal jeg spille med Harmonien i august. Pluss en
del småoppdrag innimellom. Du må stille litt mer på de
der beina, Bjarte! Hehe. Vi skal vel ha et band en dag
som heter Pultator, skal vi ikke? Joda. Pultatorplata
kommer i 2011. Ser bra ut det. Nå var det veldig beint!
Pultatorvenner
Petter og Bjarte er nesten litt sånn to gode naboer. De
har begge studert i bortimot syv år. De traff hverandre
på Hulen for ti år siden, og har spilt sammen siden 1999,
først i bandet Velouria, nå i Sgt. Petter.
– Vi fyrte en del sammen før vi begynte å spille. I motsetning
til nå, haha. Petter omtaler musikermiljøet i Bergen som
en eneste stor familie. Selv spiller han med de fleste.
Mao er det nyeste bandet. Petter gleder seg til de skal
spille på Nattjazz. Pultatorene kikker fornøyd på resultatet,
og trasker ut av Engen-bygget med ti pappkartonger på
slep. Alt går inn i pultomobilen, før det bærer videre
til Damsgård skole og nye pultoppdrag.
Skrivegalopp
120 prosent stilling i skolen, skriblerier
og eget teater på fritida. Men det skal mer til for å
gjøre Eivind Salen schizofren.
– Du Eivind!? E du klar over at eg issje
vil ha nokken prøve no, for eg har så helsikes mye å gjøre!
Eivind Salen er på jobb. Dobbelttimen i norsk, på idyllisk
beliggende Stend Jordbruksskole, går mot slutten. Diktanalyse.
Forberedelse til prøve. Særdeles upopulært blant jentene
i hesteklassen. Eivind må rope for å overdøve, men får
viljen sin til slutt.
– Hestejentene går her bare fordi de vil ri hest, og knapt
nok det. De blir veldig sinte når de får for mye å gjøre,
forklarer Eivind etter timen. Stavangerdialekt i ekspress.
Kroppen er fortsatt i angrepsposisjon bortover gangen.
Ramlende tekster
På arbeidsværelset, etter åtte timer, kan Eivind endelig
senke skuldrene. Fingrene jobber fortsatt, tam tam tam
på skjorteermet, blikket løper. Her ved arbeidspulten
spiste han lunsj i dag. Mens han rettet heldagsprøver
for smådyrklassen. På jobb har Eivind sjelden tid til
å drømme seg bort. På fritida derimot, det lille som finnes
av den, går det i kreative beskjeftigelser. To separate
liv. Eivind driver sitt eget teater, Salen Teater. Han
har nettopp satt opp sitt sjette egenproduserte stykke,
Mygg, på Hordaland Kunstsenter. På kveldstid og utover
nettene skriver han noveller. Modernistiske noveller,
tekster som bare ramler av gårde. I lyset fra én enslig
lampe i stua, midt mellom stabler av kartonger og flytterot.
Eivind har nettopp kjøpt seg leilighet, men alt gikk skeis.
– Jeg så ikke hva jeg skrev under på i kontrakten, sant,
fordi jeg måtte rekke kopibutikken for å ordne plakater
til Mygg. Jeg kunne forhandlet fram et bedre tilbud, men
hadde ikke tid. Det ble dyrt, jada. Nå bor han i en midlertidig
leilighet, uten varmt vann i dusjen. Komfyren er kaputt.
Pytt, sånne ting ordner seg ofte av seg selv. Eivind vil
heller skrive enn å bry hodet med praktiske bagateller.
Det gjelder å koble ut. Ellers hadde han nok blitt rar
i «håvet». På grunn av leiligheten må han jobbe ekstra
mye en periode framover nå. Planen er å etter hvert gå
tilbake til 70 prosent stilling, som i hine gylne dager.
Skulle vært rocker
Eivind skrangler og humper på bussen tilbake til byen,
helt ubesværet. Og han utnytter tida godt, leser Shopenhauer.
Utenom vanlig pensum lar han elevene lese litteratur som
han selv ikke har lest. På den måten får han litt mer
ut av det, og unngår rutine. Eivind vil aller helst skrive
på heltid, skuespill, noveller og romaner. Han har egentlig
ingenting imot å undervise. Og vet han er heldig som har
jobb. For et par år siden ble hovedoppgaven i historie
levert. Produsert på bortimot to måneder. Han har også
studert matte, norsk og litteraturvitenskap.
– Men denne skolen er slapp, daff og sløvende. Ingen,
heller ikke lærerne, gjør mer enn høyst nødvendig. Men
når jeg først har denne jobben er det jo egentlig bra
at den krever ganske lite, så får jeg mer tid til å skrive.
Jeg jobber med å gjøre meg selv mer offentlig. Likevel
har ikke en eneste avis vært og sett stykkene mine ennå.
Teaterjournalistene er ikke særlig glødende i denne byen,
de vet ikke hva som foregår. Jeg skulle satset på rock
heller. Hehe.
Prisdryss
Han har drevet med teater siden han begynte i Studentteateret
Immaturus i 1996. I 2001 vant han Oslo Studentteaters
dramatikkonkurranse, i fjor vant han tredjeprisen i konkurransen
til Norsk amatørteaterråd. Han gjør det meste selv. På
scenen spiller venner og bekjente. Scenografien er hans
egne møbler. Nå satser han på noveller fordi det er en
lettere sjanger å selge inn til forlagene. Og fordi noveller
er kjekt, det òg. Ny dramatikk kommer sjelden igjennom
nåløyet.
– Kanskje blir jeg til slutt beviset på at det går an
å jobbe seg i hel uten å oppnå noe som helst. Det er jo
også et image, sant. Men jeg kommer aldri til å gi opp,
ikke før den dagen det ikke er gøy lenger. Da slutter
jeg. Jeg er først og fremst en livsnyter. Jeg kan aldri
bli utbrent. En fest går alltid foran alt. Og fjellturene
om søndagen. Jajaja. Utenfor Galleriet hopper Eivind av
bussen, og flagrer hjemover. Skrivekløen krever sitt.
