En generasjon uten opprørstrang
I år er det ti år siden studentopprøret høsten 1993. Enkelte
av dem som var aktive ved dette studentopprøret vil nok som
jeg ha et behov for å drøfte sider ved dette. For de fleste
av dem som sto sentralt i opprøret, spesielt i Bergen, var
dette et idologisk opprør mot den politikken som Arbeiderpartiet
ved statsråd Gudmund Hernes førte, men for studenter flest
var dette et opprør for å bedre sin egen situasjon.
Representanter fra de fleste politiske miljø etterlyser behovet
for mer engasjement fra ungdommen, et nytt ungdomsopprør,
for samfunnet trenger ungdom med det samme engasjement som
ungdomsgenerasjonen i 1968 viste. Behovet for en engasjert
ungdomsgenerasjon er udiskutabelt. Et friskt korrektiv til
samfunnet generelt og det etablerte politiske politiske miljø
spesielt, burde være en forutsetning for et samfunn i utvikling.
Men kan vi forvente oss et nytt ungdomsopprør? Vi kan konstatere
at hukommelsen blant mange er relativt god med tanke på opprøret
på syttitallet. Knapt noen utover de mest sentrale studentaktivistene
husker imidlertid studentopprøret i 1993. Da demonstrerte
nærmere 200.000 unge mot et effektivisert utdanningssystem
og en kostbar studiefinansiering. Mer enn 15.000 elever og
studenter demonstrerte utenfor Stortinget. De sentrale studentpolitikerne
i 1993 hadde et idologisk innhold i opprøret, men i ettertid
må man innse at de politiske undertonene var milevis fra opprøret
for 30 år siden. Mens opprørerne i 1968 var opptatt av urett,
krig og materialisme var studentene i 1993 opptatt av egne
lommebøker. For mens den radikaliserte foreldregenerasjonen
hadde melket overskuddet av velferdssamfunnet, ville 1993-generasjonen
sikre seg noe av det som måtte være igjen. Etter 68-opprøret
har man ikke vært så nærme et nytt ungdomsopprør som man var
i 1993.
Etter en høst preget av taktfast marsjering fikk studentene
politisk flertall for de fleste av sine krav. Representantene
fra Stortingets opposisjon stilte villig opp på studentenes
markeringer, der de tilkjennega sin støtte til studentkravene.
For ungdomsgenerasjonen var dette et utvetydig signal om at
bredt engasjement gir politiske resultater. Den videre utvikling
kunne grovt skissert gått i to retninger: 1: Studentdemonstrasjonene
innebar en aktivisert og mer politisk bevisst ungdomsgenerasjon
som etter hvert også ville utvide sitt politiske engasjement.
2: Etter å ha fått gjennomslag for sine krav var det ikke
lenger så mye å kjempe for, og en kunne rette fokuset mot
studiene igjen. Det sistnevnte skjedde.
Kanskje kan studentene i Bergen i år 2003 vise at de har
både opprørstrang og solidaritet med andre. Dette får vi kanskje
svar på høsten 2003?
Christian Hellevang,
styreleder i Leieboerforeningen
Over lik for en øl
Du gjør deg til morder når du ikke gir alle pengene dine
til de fattige! Ekstremt synspunkt, ja vel, men jeg vil i
det følgende argumentere for at påstanden like fullt er berettiget.
Dette er situasjonen: Mange mennesker lever i ekstrem fattigdom
og nød. De humanitære organisasjonene redder liv, men er avhengig
av penger. Det er billig å redde mennesker; prisen på en øl
kan kanskje redde ett menneske gjennom tørken. Det legger
stor makt i hendene på oss pengesterke. Gir vi penger, redder
vi indirekte mennesker i nød.
Men hva gjør vi hvis vi lar være å gi penger? Da unnlater
vi å redde mennesker i nød. Det er passivt drap. Hvis noen
detter i vannet og du ikke bryr deg nok til å slenge ut livbøyen,
da har du drept den druknede. Det er ikke annerledes med tørkerammede
som trenger at du slenger ut en seddel.
Så gir vi penger. Vi donerer en femtilapp og redder drøyt
ett menneske. Det er en god gjerning, men ikke mindre enn
anstendigheten krever. Hadde vi holdt femtilappen tilbake
og i stedet brukt den på oss selv, da ville vi overlatt et
menneske til døden. Da ville vi ha myrdet. Det samme gjelder
den neste femtilappen og den deretter og den deretter. Helt
til vi selv er på eksistensminimum. For det er mange nødstedte.
Nok til oss alle. Alt vi gir redder mennesker, og alt vi holder
tilbake dreper. Vi kan ikke unne oss en kino, en ny bukse
eller en øl. Hver gang vi gjør det, dreper vi.
Vi gir oss selv nesten til grunne. Til folk vi ikke ser og
aldri vil møte. Gavene er ikke en gang øremerket, men blandes
i store, strømmende summer. Vi kan aldri vite nøyaktig hva
våre penger ble brukt til: Var det en sekk ris? Var det en
spade til brønngraving? Eller var det noen liter diesel til
transporten? Mange mennesker reddes, men vi kan aldri vite
akkurat hvem som skylder hver av oss livet. Det er en utakknemlig
plikt vi har. Men hver gang vi bryter den, hver gang vi unner
oss selv noen slags overflod, gjør vi oss til mordere.
Ja, dette er en ekstrem synsmåte, men helt korrekt. Verken
premissene eller resonnementet er kontroversielt. Det er heller
ikke nytt. Det nye er at moderne kommunikasjon bringer verdens
samlede nød for vårt åsyn og at de humanitære organisasjonene
har gjort det så alt for lett å hjelpe. Et håp for de nødstedte.
Et moralsk mareritt for oss velstående. Til slutt: Vi kan
lett beskytte oss mot dette perspektivet ved å kalle det nettopp
det: et perspektiv, en teori, en tankelek, som er av akademisk
interesse og uten forbindelse til praktiske realiteter. Men
da tar vi feil. Det handler om så praktiske realiteter som
en øl og et enkeltmenneske. Forsak en øl, og du redder et
menneske. Drikk den, og du redder det ikke.
Sivert Straume,
psykologistudent
Høyre angriper foreldrene
Utdanningsminister Kristin Clemet har på Høyres landsmøte
tenkt høyt om Høyres nye skolehverdag. Statsråden skal ha
ros for at hun vil mye, men forslaget om å fjerne hjemmelekser
bør hun glemme fortest mulig. Det er å gå fullstendig feil
veg. Samarbeidet mellom hjem og skole må styrkes kraftig når
det skal taes nødvendige krafttak for å rette opp forfallet
i norsk skole. Fjernes hjemmeleksene, bygges samarbeidet ned.
Tester viser jo at samarbeid med hjemmet gir svært god effekt
på læringsresultatet. Dessuten gir det feil signal til elevene;
de må jobbe mer og ikke mindre. Når arbeidsinnsatsen økes
må det også inkludere lekser, og da må det samtidig legges
til rette for mer og bedre samarbeid med elevens foreldre/foresatte.
Som forventet har Høyrestatsrådens forslag om leksefri skole
fått helhjertet støtte fra de to venstrepartiene Sosialistisk
Venstreparti og Arbeiderpartiet. Det er jo disse to partiene
som mer enn andre har skylden for det læringsmessige forfallet
som nå preger norsk skole. Det bør jo være et urovekkende
tydelig signal for en utdanningsminister fra Høyre når forslag
om leksefri får jublende mottagelse fra læringssabotørene
i Sosialistisk Venstreparti og i Arbeiderpartiet. Er det sammen
med Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet at Høyre
mener å kunne redde norsk skole?
Norge er på skolebunnen i Europa. Vi blir slått av land vi
verken pleier eller liker å sammenligne oss med når det gjelder
kunnskapene og læringsresultater. Men samtidig har Norge omtrent
verdensrekord i ressursbruk på skole og utdanning. Lekser
og kunnskap er blitt fy-ord. Elever som vil arbeide og får
gode resultater, mobbes for sin iver og sine resultater. For
bare noen dager siden advarte formannen i Bergen lektorlag
mot skoler som skryter av at de ikke lenger gir eleven lekser.
«Det merkes godt når vi får disse elevene i videregående skole»
er lektorlederens klare melding!
Derimot har jeg stor sans for den andre hovedtanken til
Clemet; nemlig en utvidet skoledag. Her følger Høyre etter
god FrP-politikk. FrP vil redusere skoleløpet fra ti til ni
år i grunnskolen. Vi har tre viktige pilarer å bygge en slik
endring på; ressursene til det 10. året beholdes i skolen,
skoledagen forlenges og arbeidsinnsatsen økes, og lærerne
må gjennom endret arbeidstidsordning bruke det meste av tiden
sin på skolen og i skolens åpnings- og arbeidstid.
Men økt arbeidsdag og økt innsats på skolen må også følges
av økt arbeidsinnsats. Her har norske elever mye å ta igjen
sammenlignet med elever i mange andre land. Det viser jo også
de bedrøvelige resultatene i norsk skole tydelig frem. Med
Clemets og Høyres leksefrie skole blir det et nytt skritt
på vegen mot en læringsfri skole der alle hygger seg enda
mer og enda flere lærer enda mindre! Dette er gal veg å gå.
Jeg oppfordrer foreldre til å ta kraftig til motmæle mot dette
angrepet på elever og foreldre. Jeg er glad for at også Foreldreutvalget
for grunnskolen stiller seg avvisende til fjerning av hjemmelekser.
Arne Sortevik
Stortingsrepresentant
30.04.03
|
