Apropos
Du husker det sikkert. Den første skoledagen etter ferien.
Du flasset i pannen og var blitt lysere i luggen. Og under
de nye skolestartklærne fra Cubus kriblet det litt ekstra
kroppen da du tittet over på alle skolekameratene dine der
de satt med flakkende blikk og flunkende nye dongeribukser.
Mest av alt hadde du lyst til å tilbringe de siste sommerdagene
med slåball og vannkrig, men inne i det brennhete klasserommet
måtte du skrive årets første stil. Frøken hadde bedt deg
dele ett av dine beste sommerminner.
Og du begynte nølende å skrive om da katta tissa i treskoene
til farfar på hytta på Tjøme, eller da pappa fikk fuglebæsj
i håret midt på gata i København. Du skrev kanskje om den
nye fregnete nabogutten på Hølen Camping, den fulle, gamle
dama ved bassengkanten på Las Palmas, eller den gangen du
stupte fra treer’n i Badeparken og landa på en brennmanet.
Det er disse tingene du husket. De enkle trivialiteter.
Men det er lenge siden nå. Nå er du student på Universitetet.
Du er moden, nysgjerrig og reflektert, og om du ikke jobber
om sommeren, bruker du tiden på opplevelser som setter varige
spor. Minner som virkelig huskes. Du drar hvileløst rundt
og snuser på fremmede kulturer, suger til deg livsvisdom
ved ruinene av Pompei eller på marmorgulvet i Taj Mahal.
Selv dro jeg østover i år. Til Moskva og Praha, til Bratislava
og Budapest. Ikke bare har jeg nytt Verdi i Bostoj-teateret
og presidentpalasset i Kreml, men jeg har også sett klokkene
i Praha, gått Karlsbrua over Moldau og studert lokal sed
og skikk langs Donaus bredder. Jeg har fått kunnskap og
livserfaring som er med på å gjøre meg til et helt menneske.
Og så er høsten her, og fra min nye leilighet på Gyldenpris
ser jeg utover byen og tenker vemodig på sommeren som snart
er forbi. Og når min nye samboer Magnus spør hvordan sommeren
har vært, tenker jeg at det bare er å begynne. Som den vise
Zarathustra som stiger ned fra sitt fjell, skal jeg belære
min lyssky venn om de virkelige tingene i livet. Men de
viktige minnene er plutselig så langt borte. Det eneste
jeg virkelig husker er formiddagen i Budapest da min småfulle
venn Simen spilte luftgitar i boksershortsen og ramla så
han vrikka foten.
PHH
