Loppegalskap
Søppel for noen er skatter for andre.
Karen Gjelsvik og Hege Hammersland (bildet) kan gå hjem
med nye, gamle sko. Men interessekonfliktene lurer blant
loppene. Mens noen vil gjøre kupp til en billigst mulig
penge, vil andre tjene mest mulig penger på kuppene.
 |
Han er allerede på vei hjem, mannen som
sto aller først i køen for å komme inn på loppemarkedet.
Han tjuvstartet til og med, men ble raskt hanket inn av
de unge portvaktene. Det er én time etter åpningstid og
i sekken har han dagens fangst.
- Jeg fikk den for ti kroner. Der lurte jeg dem godt,
sier han. Han snakker om ei krukke fra en som het Frisberg,
og som designet for Egersund i 30-årene. Frisberg signerte
alt han laget med E.F. og det var slik han klarte å spotte
krukka blant nipset og «krusatøyet».
- Den er verd mange penger, smiler han bredt og fornøyd.
Han fikk tak i noen kopper også, fra Porsgrund med blått
stempel. Det er visstnok et bevis på at de er noe av det
første som ble laget der. Han måtte ut med 120 kroner
for dem, det nyttet visst ikke å prute med damene bak
disken.
- Jeg er litt sur på dem for det.
Kjekt å ha
Vi er på Rothaugen skole der Krohnengen skoles musikkorps
har loppemarked. Studentene Vilde Heggem (20) og Ida Naasen
(20) går på loppis så ofte de kan.
– Jeg er veldig for tanken bak loppemarked, det med resirkulering
og sånn. Men det hender jeg blir litt vel ivrig og at
det jeg finner leveres tilbake neste gang, forteller Ida.
Det hender også at jentene gjør gode kupp.
– Perlesmykker, utbryter jentene i simultan iver. Men
i dag er det trestoler jentene titter etter, og en gammel
sykkel selvfølgelig, det er alltid kjekt å ha. Og klær.
For 20 kroner kan du kjøpe en pose og stappe den full
av alt hjertet måtte begjære.
– Å nei, jeg tror jeg har glemt lommeboka. Krise. Febrilsk
roting. Takk og pris. Nå skal det handles. En blå cord-bukse
går først i posen. Så en «nydelig» hvit genser med flettemønster,
plastdiamanter og store skuldre. Det oransje stoffet «som
nesten er for stygt» skulle helst også fått plass, og
et par digre, brunblomstrete rullegardiner. Ida prøver
så godt hun kan å være litt kritisk.
– Jeg vet ikke helt. Er de fantastiske nok?
|
KAOS. Det er ikke lett å finne kupp i haugene
av brukt, nytt, gammelt og skittent tøy. Men stapper
man full en plastpose eller tre til 20 kroner stykket,
må det da være noe som viser seg å være brukbart.
|
Røverkjøp og kjøperrøvere
– Studentavisen, sa du? Nei, så kjekt. Bak en av ‹‹krusatøy››-bodene
står Eva Tamber.
– Loppemarked er jo så lurt for dere studenter. Dere er
jo så glade i sånne retroting, mener hun. Hun forteller
triumferende om to studiner som fylte en hel bil.
– Det er jo det som er sjarmen med loppemarked, at man
kan gjøre gode kjøp for en billig penge. Men hun forteller
også at de er obs på proffene, de som er ute etter det
virkelig verdifulle snadderet. De er visstnok lette å
spotte, men veldig målbevisste. Da er det viktig å passe
på og ikke la seg lure til å gå for lavt i pris.
Alltid tidlig ute
De to vaktene ute ved porten har hver sin walkie talkie.
Det spraker synkront fra lommene deres. Har de kontakt
med forsterkende mannskap i tilfelle de ivrigste kundene
skulle komme til å bli voldsomme?
- Vi har egentlig bare kontakt med hverandre, sier Marius
Børsheim (16).
- Vi får inn mye rart. Det kan jo være politiradioen eller
noe, tror Maximilian Erlbeck (14). Det hadde kanskje ikke
vært så dumt. Tidligere den morgenen, mens de var med
å bære inn all «skiten», så de plutselig en som lusket
omkring blant antikvitetene. Han ble raskt sendt bak stengslene
igjen.
- Skraphandlerne kom ti på ni, forteller guttene, og skjønner
ikke hvorfor de gidder, ettersom markedet ikke åpner før
ti.
- De har alltid en masse unnskyldninger for hvorfor de
må få slippe inn, at det blåser, at det er kaldt. Og de
sier for eksempel alltid at klokka er ti, selv om den
ikke er det.
|
FORNØYDE. Ida Fauskanger (21) og Kjersti Rorgemoen
(21) slapper av mellom loppeslagene i stolene de
kanskje skal kjøpe. De synes det begynner å bli
litt dyrt på loppemarked, det var bedre før, mener
de.
|
‹‹Skraphandlerne ››
«Skraphandlerne» er antikvitetshandlerne, samlerne,
de med spisse albuer og peiling på hva de ser etter. De
som damene bak disken advarer hverandre mot.
- Det er de samme som kommer år etter år. Vi kjenner dem
igjen og høyner prisen på det de vil kjøpe, sier ei av
de frivillige korpsmødrene bak disken. Avdelingen for
krusatøy er delt i to. Langs den ene veggen står antikvitetene,
eller det som kan gå for å være det. Her er prisene høyere
enn på bordet midt i rommet, der de andre tingene står.
- Vi gjør jo dette for å få inn penger til korpset, og
da synes jeg det er greit at vi gjør det på den måten,
sier loppegeneral Christine Erlbeck. Jo mer penger de
får inn, jo mer penger får korpset å rutte med. Til undervisning,
turer og sånt. Ikke alle er like glade for måten det skjer
på.
- Folk med peiling på antikviteter burde ikke få lov til
å ha loppemarked, sier Ida Fauskanger (21). Hun er en
av mange som mener at loppemarked er ekvivalent med å
finne skatter for en femmer eller nesten ingenting.
- Det begynner å bli så dyrt på loppemarked i byen. Vi
hadde bedre loppemarked på bygda, konstaterer hun fra
dypet av en grønn, gammel lenestol.
|
ALENE. Mon tro hvor disse stolene havner? Er det
eieren av beina som har sikret seg dem? Havner de
i en antikvitetsbutikk eller blir de godstoler foran
tven?
|
Søppel og vaffel
Åshild Øvre Helland (12) står bak disken med lekene og
veskene. Spesielt veskene har vært opphav til mye hodebry
og furtne fjes.
- Noen tar ei veske, også gir de meg så mye som de vil
betale, men da må jeg si at det ikke er nok. De vil betale
fem kroner for noe som er verdt mye mer, og når jeg sier
at de ikke får det, så blir de sure og går, sier hun oppgitt.
Hun skjønner ikke hvorfor de er så opptatt av veskene.
- De har jo allerede ei veske, ikke sant, men så kjøper
de to til som ikke engang er fine. Det er rart, synes
hun. Bak en av klesdungene står Diana Hagen og stapper
småpenger ned i ei lilla rompetaske. Hun har vært i loppeilden
siden fredag, og er meget imponert.
– At vi skulle bli kvitt så mye klær, hadde vi aldri drømt
om. Vi trodde det var mest skrot, men folk kjøper og kjøper,
skryter den ivrige korpsmoren idét en forbipasserende
begynner å rote rundt i en søppelsekk.
– Nei nei, det er søppel, det er boss!
|
KRUSATØY. De to korpsguttene Krister Nummedal
og Sigurd Tvilde passer på at Krohnengen skoles
musikkorps får inn pengene de trenger til turer
og undervisning. Uten loppemarkedet ville begge
deler vært vanskelig. Det er det mange som ikke
forstår.
|
- Bedre før
- Det er jo helt sykt det at folk står en time-halvannen
i kø for å skrape til seg det beste, mener en antikvitetshandler
vi har snakket med. Han går selv på loppemarked av og
til, men gidder sjelden å stå først i køen. Han forteller
at alle i bransjen vet hvem «skraphandlerne» er. Det er
visstnok ikke så mange av dem som driver antikvitetsbutikker,
men et par stykker har spesialisert seg på bøker, andre
har spesialisert seg på malerier og så videre.
– Men de tingene som de fremst i køen kjøper, havner ofte
på auksjon, forteller han. Antikvitetshandleren mener
sjansene for å gjøre gode kjøp på loppemarked var bedre
før.
– Nå har jo mange loppemarked fått mer preg av å være
en antikvitetshandel enn et loppemarked. Og det er trist,
for da forsvinner jo fort hele poenget, mener han. Det
hender at de som arrangerer loppemarkeder kommer innom
antikvitetshandelen for å få taksert ting.
– Jeg skjønner jo at de som driver loppemarkedene vil
ha inn mest mulig penger, men jeg liker det ikke.
