UiB med skylappar?
I siste nummer av Studvest (nr. 18 av 3. september) har
Øyvind Lefdal Eidsvik ein velskriven kommentar om undervisninga
ved UiB. Med utgangspunkt i historiefaget hevdar Eidsvik at
studieprogram ved UiB er for mykje prega av europeiske tradisjonar
og perspektiv, og det gir UiB faglege skylappar som eit internasjonalt
universitet ikkje bør ha.
Om det er rett å seia at UiB er prega av skylappar, kan diskuterast.
Men for mange fag er sikkert stoda i samsvar med Eidsvik si
framstilling, iallfall dersom ein i staden for europeisk perspektiv
seier vestleg perspektiv. At det er slik, er ikkje så rart
når ein tenkjer på den vestlege dominansen i vitskap og vitskapleg
publisering dei siste 200 åra. Og sjølv om det er teikn til
ny praksis på nokre fagområde, tek det tid å endra undervisningsperspektiv
på universitetsfag, som skal vera tufta på vitskapeleg kompetanse
som det tek tid å skaffa seg. Skal ein få til endringar, er
det difor naudsynt å ta kraftfulle og bevisste grep som dreier
utviklinga i ny retning.
Slike grep held UiB på å ta på nokre område. Til dømes er
framlegg om forskarskolar i internasjonal helse og utviklingsstudier
ute til høyring på fakulteta. Vidare har arbeid for å utvikla
studieprogram i ernæring, også med eit globalt perspektiv,
starta opp. Det blir også arbeidd aktivt for å få på plass
ein samarbeidsavtale med Makerere University i Uganda om etablering
av felles studieprogram på fleire fagområde. Og, som Eidsvik
sjølv er inne på, UiB arbeider målretta for å utvida talet
på avtalar med universitet i ikkje-vestlege land; ferske døme
er Sør-Afrika, Vietnam og India der studentar i fleire fag
vil ha stort utbyte av å arbeida.
Eit anna moment som Eidsvik ikkje kjem inn på, men som må
nemnast i denne samanheng, er den nesten einsidige prioriteringa
av engelsk-språklege samarbeidsrelasjonar i norske universitetsmiljø.
Dette pregar universitetskulturen vår, som ikkje har den variasjonen
og det spennet språkleg mangfald fører med seg. Dette ynskjer
UiB å bøta på, og difor blir det arbeidd målretta for å betra
kontakten med forsknings- og utdanningsmiljø der fransk, spansk
og tysk er dei dominerande språka.
Elles er det på sin plass å peika på at det nye utdanningsutvalet
ved UiB, som hadde sitt første møte for vel ei veke sidan,
no er budd på å arbeida med dei spørsmåla Eidsvik tek opp
i eit strategisk perspektiv. Etter kvart som røynslene med
dei nye studieprogramma aukar, vil det vera på sin plass at
utvalet realiserer mandatet sitt og tek «ansvar for universitetets
arbeid innen studie- og programutvikling (curriculum development),
herunder tverrfaglig studieutvikling på tvers av institutt
og fakultetsgrenser». Alle innspel til dette arbeidet, også
frå studentar, er velkomne, og difor blir Eidsvik sin kommentar
teke på alvor.
Men: Skal alle gjennomførte tiltak og nye initiativ føra
til utvida utdanningsperspektiv ved UiB, er det viktig at
studentane våre dreg ut, lærer, let seg inspirera og kjem
attende til UiB med nye impulsar. Samstundes er viktig at
det blir formelt enklare og sosialt trivelegare for utanlandske
studentar å studera ved UiB. Til saman vil dette på sikt heilt
sikkert påverka fagprofilen og endra fagfokuset på nokre fagområde
ved universitetet på ein fruktbar måte, og det trengs. I dette
perspektivet er Eidsvik sin artikkel ei nyttig påminning,
og det takkar eg for.
Leiv K. Sydnes, Viserektor for utdanning
Studenter betaler mer i husleie og boutgifter enn andre!
Etter våre undersøkelser betaler studenter mange tusen mer
i husleie og i boutgifter når de benytter studielånet til
å betale alt dette med. Om en betaler 3500 i husleie, som
er nokså vanlig, utgjør det i realiteten rundt 2000 mer etter
at lånet er ned betalt. De fleste studenter som studerer fra
3 til 5 år blir grovt utnyttet, da de låner for å leie bolig.
Bergen har den laveste dekningen av studentboliger i forhold
til studenter som bor i byen, og det gjør det ekstra dyrt.
Boligpoltikken er urettferdig når utleier bare kan tyne prisen
i takt med økt stipend og studielån. Disse låne og tilskudsordningene
er ikke stort annet enn en form for gjeld og bostøtte for
å kunne klare seg ved siden av å studere. Mange studenter
bruker lenger tid på studiene, fordi de må jobbe ved siden.
De heldigste er dem med rike foreldre. Dekningsgraden har
over de 5-6 siste årene ligget mellom 10 og 12 prosent, og
det er utrolig at SiB ikke har gjort det bedre for å øke andelen
studentboliger. Leieboerforeningen Bergen mener at SiB sitt
styre ikke fører en god, fremtidsrettet strategi for å få
flere studentboliger. Bare det å forlange at Studentsenteret
skal ligge på Nygårdshøyden er utrolig i seg selv, fordi vi
ikke har tomter å oppdrive i Bergenhus bydel.
En skulle tro at SiB sitt styre er mer opptatt av husleieøkninger
og hvor sentralt studenter skal bo, enn å tenke rimelig og
finner områder hvor en kan bygge studentboliger. Målet fra
stortinget er 20 prosent dekning innen de neste årene, men
det er umulig for Bergens vedkommende. Da må man i tilfelle
bygge studentboliger i Byparken eller i Nygårdsparken. Man
må bygge over 2000 nye studentboliger for å nå det målet.
Leieboerforeningen foreslår at SiB setter ned husleiene og
gjør prisene sine mer kostnadsbasert enn markedsbasert. Vi
foreslår at den nye studentsenteret bygges ved den gamle jernbanetomten
hvor den nye høyskolen skal bygges på Årstad. En får da koblet
inn Fantoft i sykkel og gang avstand slik at en ikke må leie
ut til andre enn studenter. Videre finnes det tomter ved Kanalveien,
opp mot Paradis og rundt Fantoft. Studentenes høye boutgifter
må sees i sammenheng med den lave dekningraden, høye husleien,
og uten tvil, mangel på vilje til å desentralisere seg. Hvert
år kommer studentene til «Ulver» som skal tyne husleier ut
av studielånet. Studentene flytter fra Fantoft til sentrum
i løpet av høsten, og legger press på leiemarkedet. Nå foreslås
det kommunal forkjøpsrett av leiegårder inne i sentrum, men
vi kan ikke gå med på at det gjøres vilkårsløst, av hensyn
til de som leier der fra før.
Stig Høisæther, Leieboerforeningen Bergen.
Presisering av Studvests intervju
Rekrutteringssituasjonen for realfagene i Norge er for tiden
dårlig. Spesielt jentene velger vekk realfagene når dette
er mulig. Derfor er det ekstra synd når situasjonen ved Matematisk
institutt blir fremstilt verre enn den er. I et intervju med
meg i Studvest 27. august står det at jeg er eneste jente
innen mitt fagområde. Dette er ikke riktig, så her er det
nødvendig med en presisering.
På studiet for anvendt matematikk ved Matematisk institutt
er i dag er kvinneandelen på hovedfag ca. 35 prosent. For
stipendiater og postdoktorer er den på ca. 20 prosent. Dessverre
har matematisk institutt ingen kvinner i faste vitenskapelige
stillinger, men her må det bemerkes at det har vært utlyst
svært få stillinger ved instituttet de siste 20 årene. Heldigvis
har jeg heller ikke opplevd å være eneste kvinnelige deltaker
på fagkonferanser. Tvert imot har det vært veldig inspirerende
å møte dyktige kvinner som hevder seg godt i et ellers mannsdominert
internasjonalt miljø.
På alle nivå i norsk skole har jentene bedre resultater enn
guttene i matematikk. Jentenes resultater på høyere utdanning
er også gode, derfor stemmer det ikke at jeg ønsker kvotering
av jenter inn på studiet. Problemet i forhold til den lave
kvinneandelen bunner i at jentene velger vekk matematikk fordi
de har dårligere holdninger til faget og mindre faglig trygghet
enn guttene. Når det gjelder vitenskapelig ansatte tror jeg
imidlertid at det kan være nødvendig med sterkere virkemidler
i en overgangsperiode for å øke kvinneandelen. Matematikk
er et fascinerende språk som gir nye muligheter til å forstå
og forklare, og jeg vil derfor ønske både kvinnelige og mannlige
studenter velkommen til et godt sosialt og faglig miljø på
Matematisk institutt!
Inga Berre, universitetsstipendiat, Matematisk Institutt.
10.09.03
|
