Når tåken senker seg over byfjellene...
Du våkner opp en lørdagsmorgen i september. Den bleke
høstsolen skinner gjennom vinduet, noen barn roper og ler
nede på lekeplassen, og en og annen fugl kvitrer litt. Du
skal akkurat til å svinge deg ut av sengen, når du kjenner
det. Kriblingen i halsen. Og surklingen i nesa. Den obligatoriske
høstsnuen har satt inn. Da er det bare å sette på vannkokeren
og håpe på bedre dager. Festen må avlyses, kafébesøket kan
du glemme og formen som begynte å komme seg etter sommeren
er allerede historie. Det er bare vintermørke på andre siden
av tunnelen.
I begynnelsen av sykdommen forsøker du så godt du kan å
henge med i det vanlige livet utenfor stuedøra. Du tusler
bort til forelesning i god tid og finner deg en plass på
bakerste benk. Men det går som det må gå. Du forsøker så
godt du kan å holde snørret på plass med gjentatte snufsinger,
noe som tar atskillig mer av din konsentrasjon enn det som
blir sagt der nede. Foreleseren er i gang med et langt resonnement,
og når den viktige konklusjonen endelig skal komme, da går
det ikke lenger. Det føles som om halsen er full av små
sandkorn. Tårene spretter og du leter febrilsk etter en
vannflaske som du glemte hjemme på kjøkkenbenken. Hosten
høres ut som tordenskrall i det store auditoriet, og ingen
får med seg poenget som ville forklare alt. Blikkene hagler,
og du kan angre på at du ikke ble værende under dyna i dag.
Du rusler hjem igjen, og ser alle dress-mobil-stresskoffert-menneskene
presse seg fram. Til og med gamla med rullatoren og handleposene
sniker seg forbi. Du er rett og slett ubrukelig for samfunnet
i denne tilstanden.
Når mennesker på denne kanten av verden blir angrepet av
forkjølelsesvirus, ofrer vi alt for å blir kvitt det fortest
mulig. Umiddelbart etter at de ekle, usynlige krapylene
har meldt sin ankomst, settes forsvaret i maksimal beredskap,
og alle bekymringer om trangt studentbudsjett er glemt.
Vi trenger nesespray, paracet, urtete, honning, saltvannsdråper
og solhatt. Handelsstanden som spesialiserer seg på alle
våre små og store plager, skåler med champagneglassene når
influensasesongen er over oss.
Men til alle såre halser der ute, så vil jeg også si at
det er noen lyspunkter i tilværelsen. Det første er at vi
er flere om det. Selv om det kan føles som om alle strutter
av friskhet, er det mange som holder seg innendørs i disse
dager. Det andre er at det er nå du har lov til å pakke
deg under pledd selv om sola er aldri så strålende, og se
på noen gamle Tom og Jerry-filmer og le og snufse om hverandre.
Og når det er noe du trenger, er det alle hybelkameraters
plikt å smile pent og hente det. Eller når det ser som svartest
ut, hjelper det jo å ringe og melde sin sorg og fortvilelse
til mamma, som vil si at det går over til slutt.
