 Åsne
Seierstads bok «Bokhandleren i Kabul» har de siste ukene blitt
viet mye plass i norske medier. Den er debattert fra flere
ulike innfallsvinkler, men kronikkforfatterne mener det er
ett perspektiv som har fått for lite oppmerksomhet. Midtøsten-antropologene
Benedicte Solheim og Janne B. Bøe, Cand. Polit. på Senter
for kvinne- og kjønnsforskning, spør i denne kronikken om
boken er nok et bidrag til Vestens forsøk på å «avmaskere»
og frigjøre Midtøsten.
«Bokhandleren i Kabul» – nok en orientalistisk
historie?
En av debattene som har fått mye spalteplass,
er diskusjonen som pågår mellom bokhandler Shah Mohammad og
Seierstad om hvorvidt innholdet i boken er sant eller ikke.
En annen sentral diskusjon har vært hvilken litterær sjanger
boken faller innunder. Førsteamanuensis i journalistikk Jo
Bech-Karlsen skriver i Morgenbladet 12. september i år at
ett av hovedproblemene med boken er at leseren blir villedet
av dens skjønnlitterære «innpakning», men at den egentlig
er et journalistisk verk, i og med at Seierstad sier hun skriver
en virkelig historie som hun selv har vært med på. En tredje
debatt har vært de mange kulturforskjellene, som har blitt
svært synlige i møter mellom Seierstad og bokhandleren. Sosialantropolog
Unni Wikan oppsummerer en rekke av disse sentrale forskjellene
i VG 28. august der hun sier at det er vanærende for en afghansk
familie at deres privatliv i det hele tatt blir offentlig
kjent, og at rollen som gjest i det afghanske samfunn «forplikter
i den forstand at du ikke skal gå ut å si noe «stygt» om familien
etterpå».
Innimellom disse innleggene dukker det altså
opp innlegg som aktualiserer en debatt om hvorvidt Seierstad
bidrar til å «frigjøre» kvinner i Afghanistan. Journalisten
Kathrine Aspaas har tydeligvis lest Seierstads bok på denne
måten. Hun skriver i Aftenpostens nettutgave 29. august at
Seierstad mener hun har skrevet en «kvinnenes bok» og at hun
har fått mye ros fra afghanske kvinner for dette. Aspaas kommenterer
dette på følgende måte: «Det er til å forstå. De [afghanske
kvinner] har endelig fått muligheten til å fortelle sin versjon
av historien. Anonymt.» Vurderingen av om bokhandlerens familie
er blitt for gjenkjennelig i boken overlater vi til andre
å ta seg av. Men hvem sin historie er det egentlig som blir
fortalt? Aspaas skriver videre i samme artikkel at: «Ingen
journalist kan være vitne til systematiske overgrep uten å
fortelle om dem, og drap lar seg aldri kamuflere av begrepet
«kultur». Det er vår plikt å rapportere om overgrep i kulturens
navn.» Aspaas mener altså at det er vestlige kvinners ansvar
å videreformidle historiene til tause og undertrykte kvinner
i andre deler av verden.
Den tyrkiske sosiologen Meyda Yegenoglu hevder
i sin bok «Colonial fantasies : towards a feminist reading
of Orientalism» (1998) at essensen i vestlig kolonialisme
og orientalisme på ingen måte er et tilbakelagt stadium, men
bare har tatt nye former. Blant annet kommer dette nettopp
til uttrykk i vestlige kvinners «frigjøringsprosjekt» av sine
medsøstre i Midtøsten. Det underliggende premiss er at Orienten
generelt, og kvinner spesielt, er dekket av en maske som det
er vår plikt å avdekke for at de islamske samfunnene skal
kunne bli opplyste, demokratiske og frie. Denne tankegangen
kan illustreres ved den sterke symbolverdien muslimske kvinners
bruk av slør har fått i Vesten. Å bære slør er blitt identisk
med Islams undertrykking av kvinner, og det å fjerne de afghanske
kvinnenes burka blir ensbetydende med å ha frigjort dem. Men
er virkelig situasjonen for kvinnene i Afghanistan endret
til det bedre etter at Vesten «avmaskerte» dem?
Ett av mange store problemer med dette «avmaskeringsprosjektet»
er ifølge Yegenoglu at afghanske kvinner har en egen stemme,
men det er bare at det i svært liten grad er rom og interesse
for denne i vestlige medier. Organisasjoner som RAWA (Revolutionary
Association of the Women of Afghanistan) har både før, under
og etter Taliban jobbet systematisk for å bedre kvinners rettigheter
i landet. Deres stemme er det imidlertid få vestlige medier,
kvinneorganisasjoner eller menneskerettighetsorganisasjoner
som gir spalteplass til, langt mindre skriver bøker om.
Hvis vi vender tilbake til Aspaas’ utsagn om
hva som er Seierstads og andre journalister/forfatteres plikt,
bør ikke dette være å nok en gang fortelle vår versjon om
de andre, men i den grad det er mulig bane vei for afghanske
kvinners mangfoldige stemmer og gi dem anledning til å fortelle
sin historie. Bare da vil vi få en kvalitativ annerledes historie
enn den vi har hørt siden Vestens «frigjøringsprosjekt» av
Midtøsten tok til for flere hundre år siden.
24.09.03
|
