Viktige og mindre viktige nyheter
Over alt i verden begås brudd på menneskerettighetene. Noen
av overgrepene får mye oppmerksomhet i massemedia, andre hører
vi mindre om. Det er ikke likegyldig hvilke nyheter vi får
kjennskap til, og hva som nedtones og «glemmes bort». Av og
til må en lese avisenes spalter så og si med lupe for å kunne
danne seg et noenlunde balansert bilde av hva som skjer omkring
på kloden vår. Jeg har notert meg noen underrapporterte nyheter
fra de siste månedene, som jeg kort vil kommentere ut fra
et kritisk perspektiv.
– Beløpet som Norge bruker på militær innsats i Afghanistan
er seks ganger større enn det vår humanitære hjelp koster
(Aftenposten Nett, 5. Juli). TV-bildene hvor vår bistandsminister
blir mottatt som en slags frelserliknende skikkelse i det
lutfattige landet har vel satt dypere spor i nordmenn flest
sin bevissthet, enn de 1,2 milliardene (!) Norge brukte på
militær «bistand» i løpet av 2002.
– Brasils politi skjøt og drepte 621 sivile i Rio de Janeiros
fattigstrøk i løpet av det første halvåret i 2003 (Aftenposten
Nett, 8. september). Fra Latin-Amerika-dekningen i norske
medier så langt i år husker sikkert de fleste bedre henrettelsene
av tre ferjekaprere på Cuba. Dødsstraff er en barbarisk skikk,
og alle drap er ille. Men er det ikke noe galt med proporsjonene
i mediedekningen her?
– Det norske forsvarets handel med Israel har økt fra drøyt
to millioner i fjor, til mer enn 130 millioner i år (Klassekampen,
7. august). Norske medier gir inntrykk av at Norge ønsker
å stille seg nøytralt i konflikten mellom den israelske okkupasjonsmakten
og det palestinske folk. Her viser politisk praksis at man
stiller seg på Israels side.
– Anslagsvis tusen irakiske sivile blir drept hver uke, og
okkupasjonsmakten vanskeliggjør tilgang på informasjon om
de mange ofrene (The Independent, 14. september). Media ignorerer
ikke kaoset som herjer i Irak, men viser gjennom sin vektlegging
så altfor tydelig hvilke menneskeliv som er mest verdt - nemlig
vestlige. Mitt håp er at stadig flere får øye på slike misforhold.
Det kan være et første skritt i bestrebelsene på å skape en
bedre verden.
Even Sandvik Underlid, Student,
redaksjonsmedlem i magasinet Sosialistisk Fremtid
Norsk høgare utdanning med meir mangfald
Ryssdal-utvalet la tysdag 23. september fram si innstilling
til ny felles lov for norsk høgare utdanning. Fleirtalet sitt
framlegg inneheld endringar som vil føra til eit miljø for
høgare utdanning i Noreg som opnar for meir mangfald og auka
fridom for utdanningsinstitusjonane. Føresett at norsk akademia
er vakse og ansvarleg, vil endringane gjera norsk høgare utdanning
i stand til å møta nye utfordringar og gripa nye moglegheiter
på ein meir sjølvstendig og innovativ måte enn tidlegare.
Prosessen i førekant av innstillinga har vore prega av ei
venstreside som har vore livredde for endringar i organisering
og ei høgreside som har ynskt større fridom for akademia.
I Studvest har dette blitt representert ved arbeidarpartiprofessor
Jan Fridthjof Bernt som har sagt at endring frå forvaltningsorgan
til særlovsselskap vil føra til at «..vi (kan) komme til å
miste muligheten vi i dag har til å styre norsk forsknings-
og utdanningspolitikk». Denne frykta er det tydeleg at Arbeidarpartiet
sine våpendragarar i utvalet har latt gå inn over seg. Heldigvis
har fleirtalet hatt is i magen nok til å sjå norsk høgare
utdanning i forhold til ei internasjonal utvikling. Her er
det klart at organiseringar fri for statleg overstyring har
virka bra.
Kva legg så fleirtalet i utvalet opp til, og kva endringar
representerer desse?
• Organisering av norsk høgare utdanning: Fleirtalet går
inn for ein særlovsbestemt form for stiftingar. Kongen i statsråd
fattar vedtak om oppretting av statlege høgare utdanningsinstitusjonar.
Departementet skal også godkjenna vedtekter o.l., og stå for
oppnemning av representantar til eit styre som skal ha eksternt
fleirtal. Dersom ikkje anna er bestemt skal styret bestå av
seks eksterne, to vitskapleg tilsette, ein administrativt
tilsett og to studentar. Rektor vert etter framlegge øvste
faglege og administrative leiar, og vert tilsett av styret
for fire år. Dette er ei endring av dagens organisering, ei
endring bort frå synet på styret som eit detaljregulerande
organ til synet på styret som eit overordna styringsorgan.
Modellen føreset at ein i større grad skal la fagmiljø utpensla
sin detaljkurs, medan styret har overordna ansvar for å sjå
til at dette vert gjennomført innanfor institusjonen sine
rammer og overordna prinsipp. I tillegg vil fleirtale sin
organiseringsmodell føra til ei lausriving av statlege høgare
utdanningsinstitusjonar frå statleg overstyring til akademisk
fridom. Institusjonane får sjølve ein grunnkapital ved stiftinga.
Formen for organisering bryt ikkje så mykje frå statleg styring
som underteikna har ytra i tidlegare innlegg i Studvest. Men
det er ei steg i riktig retning. Debatten som vert vidare
om dette kjem til å gå høgt med to frontar. Det er ein føresetnad
for eit godt resultat at både studentar og tilsette deltek
aktivt.
• Gratisprinsippet: Gratisprinsippet i norsk høgare utdanning
har tidlegare ikkje vore lovfesta. I staden har det vore ei
generell og felles forståing mellom institusjonar og studentar
at ein ikkje skal påføra studentar ekstrautgifter til utdanning
ut over semesteravgifta og innkjøp av studiemateriell. Fleirtalet
har føreslått ei lovfesting av den eksisterande forståinga,
der dei ikkje kan krevja studentane for studieavgifter der
utdanninga er statleg fullfinansiert, eller der offentlege
myndigheiter eller andre som har gitt tilskot føreset at utdanninga
skal vera gratis. Departementet kan også gje nærare forskrifter
om institusjonane sin rett til å krevja eigenbetaling. Summa
summarum er dette ikkje eit brot på gratisprinsippet, men
derimot ei vidareføring av den ordninga som har fungert i
Noreg i mange år.
• Opptak: Tidlegare har det vore nasjonale begrensingar på
kva krav institusjonane har kunna stilt ved opptak til høgare
utdanning. Generell studiekompetanse som utgangspunkt er framleis
lovfesta. Men fleirtalet har føreslått at opptak skal skje
ved den enkelte institusjon, og at den enkelte institusjon
sjølv skal kunna setja opptakskrav ut over dette. Ei vedtaking
av dette vil føra til større fagleg fridom for institusjonane,
og ei vektlegging av kvalitet sett i forhold til heile utdanningssystemet
i Noreg. Framlegget bryt ikkje med prinsippet «lik rett til
utdanning», men innfører prinsippet om at akademia sjølve
er i best stand til å vurdera kva grunnlagskompetanse som
trengst for å ta til med høgare utdanning.
Alt i alt representerer fleirtalet sitt framlegg eit friskt
pust i debatten om utvikling av norsk høgare utdanning. Det
representerer også ei vidareføring av tanken om utvikling
i forhold til internasjonale tendensar.
Debatten framover krever deltaking frå alle partar. Spesielt
studentar må no ta eit tak og koma på banen. Med eit akademisk
miljø prega av endringsfrykt når det gjeld organisering, er
det viktig at studentar tek bladet frå munnen og snakkar om
kva institusjonar dei kan tenkja seg å arbeida innanfor i
framtida. Viss studentar viser seg aktive kan ein sikkert
også få betre studentrepresentasjon i styrer og utval enn
det framlegget legg opp til.
Torstein Fjeldet Lunde
Formann, Høyres Studenterforening i Bergen
24.09.03
|
