Lykken er en pakke smør
Å spre glede er ikke alle forunt. Men jeg har funnet kilden.
Jeg har funnet noen med humor. Noen som i alle fall gjorde
min tirsdag uendelig mye bedre. Forrige tirsdag var det
et guffent vær. Ja, jeg vil våge å kalle det den første
høstdagen. Mitt eneste mål her i verden var å komme meg
under et pledd, og spore opp en person som var villig til
å varte meg opp med kakao. Mamma.
Men livet er ikke enkelt. I min jakt etter nytt tak over
hodet måtte jeg rive meg løs fra mors varme hule. Jeg skulle
på visning, og ergo måtte jeg ut i høsten. For fort å kunne
returnere til kos og utgangspunktet, syklet jeg. På den
røde sykkelen min. Den som er uten gir, og fra 70-tallet.
En riktig flott DBS. Det skal sies. En slik som alle kommenterer.
Til tross for dårlige bremser kom jeg trygt frem. Parkerte
vidunderet ved Johanneskirken og forlot åstedet. I en halvtime.
Da jeg kom tilbake var noe forandret. En ukjent person hadde
plassert en pakke Brelett på bagasjebrettet. Akkurat som
i reklamen. Sykkelen og Brelettpakken lyste mot meg. Jeg
ble stående målløs og måpe. Før jeg begynte å le. Høyt og
tydelig og helt alene. Jeg lo og lo og klarte ikke stoppe.
For en fantastisk person som hadde vært på ferde. Å komme
på idéen er en ting. Å skaffe til veie en pakke smør og
sette den på en sykkel en mørk høstkveld er noe helt annet.
Det krever sin mann, og slike burde komme på blå resept.
Alt som het surt og kaldt og dårlig dag var forsvunnet som
dugg for solen. Jeg strålte, og ville mer enn gjerne dele
latter og entusiasme med gjerningsmannen. Men Sydneshaugen
var kjemisk renset for folk. Min velgjører var forduftet.
Så alene og boblende av latter syklet jeg hjem. Og skulle
ønske at det fantes flere mennesker av samme kaliber som
min spøkefulle hemmelige venn.
