Begrepet «fundamentalisme» har den siste tiden blitt brukt
til å beskrive så mange vidt forskjellige grupperinger, som
forfekter diametralt motsatte synspunkter, at det er i ferd
med å generalisere seg selv ut av enhver meningsfylt bruk,
skriver Helge Årsheim, som studerer religionsvitenskap på
200-nivå ved UiB.
Den farlige fundamentalismen
29. september var Torbjørn Jagland i Bergen
på et møte i regi av Bergen AUF. Oslo-avtalen var på agendaen,
og i løpet av debatten henviste Jagland gjentatte ganger til
de religiøse fundamentalistene som arbeider mot fredsprosessen.
Denne kronikken er ikke ment som et angrep på Jaglands bruk
av begrepet «fundamentalisme» spesielt, men på bruken av begrepet
i alle tenkelige sammenhenger generelt. Jeg vil først og fremst
ta for meg bruken av begrepet i beskrivelsen av religiøse
grupper innen kristendom og islam.
Hva forstår vi egentlig med «fundamentalisme»?
Ordet ble først tatt i bruk i religiøs sammenheng av kristne
i USA mellom 1910 og 1915, i pamfletter titulert «The Fundamentals».
De propagerte for en tilbakevendelse til den «sanne» kristendom
som skulle bestå av en vektlegging av fem helt grunnleggende
elementer; Bibelens ufeilbarlighet, Jesu guddommelige natur
og jomfrufødsel, syndsforlatelsen gjennom hans død, hans oppstandelse
og tilbakekomst. Disse ble av motstandere sett på som bakstreverske
og tilbakeskuende. Begrepet har siden blitt benyttet av flerfoldige
grupper om meningsmotstandere, fortrinnsvis mot konservative
som taler fremskrittet og utviklingstanken midt i mot. Oppfatningen
av fundamentalister som tradisjonsbundne og bakstreverske
har vært med på å stille dem opp som selve motpolen til fremskrittet
og det moderne. På 60-tallet vokste en av moderniseringsteorienes
utløpere fram, den såkalte sekulariseringstesen. Dette er
en teori om at religionen gradvis ville forsvinne helt fra
samfunnet. I kjølvannet av dette ble begrepet enda klarere
kontrastert til modernitetstankegangen. Fundamentalistene
var en etterlevning fra samfunnet slik det var i gamle dager,
og beskjeftiget seg med tapte tiders problemstillinger. Utover
på 70- og 80-tallet ble det imidlertid tydelig at sekulariseringstesen
hadde møtt sin overmann. Den ble supplert med antisekulariseringstesen,
som antyder akkurat det motsatte av sin forgjenger, nemlig
at alle tings relativisering i en sekulær hverdag gjør behovet
for en religiøs meningsramme om tilværelsen langt større.
Verdens folk er på ingen måte mindre religiøse i dag enn for
100 år siden.
Sekulariseringstesen og dens antitese har imidlertid
hatt to ulike nedslagsfelt; der store deler av Vest-Europa
i dag er mer eller mindre sekularisert, står religionen sterkere
enn noen gang før i tidligere koloniområder, som Afrika, Sentralasia
og Midtøsten. Dette skyldes i stor grad et økt behov for identitetsmarkering
i løsrivingen fra Den Andre fra Vesten. Der religionen før
var en implisitt del av livet til de troende, er den nå i
økende grad blitt en mer eksplisitt og klart definert faktor.
Revolusjonen i Iran i 1979 er et klart eksempel på dette.
I folkets frustrasjon over sjahens moderniseringsprosess ble
religionen en samlende faktor som troende fra alle samfunnslag
kunne samles under. Kampen mot moderniseringen ble sett på
som synonymt til vestliggjøring, en såkalt «westoxification».
Etter denne historiske gjennomgangen kan vi
se på hvordan fundamentene er blitt listet opp innenfor tradisjonene,
ved å supplere de fem overnevnte kristne grunnsetningene med
islams fem søyler: trosbekjennelsen, fem daglige bønner, å
gi almisse, faste under Ramadan og foreta en pilegrimsreise
til Mekka. De religiøse fundamentalistene vi møter i massemediene
er imidlertid ikke så opptatt av disse tingene. I mediene
trekkes det frem obskure teorier om hvor mange jomfruer man
får for å ofre seg for Allah (militante islamister), at FN
er et instrument for Antikrist (høyreradikale kristne i USA),
eller at homofile er syke mennesker som bør helbredes (kirkelige
grupperinger i Norge). Dette er tre løsrevne, ekstreme eksempler.
Men de illustrerer poenget, nemlig at de som har de mest velvillige
tolkningene kun har syltynne, om noen, bånd til de ovenfor
nevnte fundamentene. De som følger fundamentene utgjør de
mer moderate kreftene i dag. Paradoksalt nok er det de verdiene
som ble ansett som modernitets-fiendtlige og regressive på
begynnelsen av 1900-tallet som i dag fremstår som mest sobre
og forsiktige, sammenlignet med mer ekstreme, marginale grupperinger
som har fått betegnelsen fundamentalistiske.
Språket vårt avgjør hvordan vi tolker verden.
Bruker vi ordet fundamentalisme om gruppene i eksemplene ovenfor,
er vi med på å danne et inntrykk av at det disse gruppene
hevder er det opprinnelige som mangfoldet av trosretninger
innen islam og kristendom bygger på. Dette er helt motsatt
av hva som er tilfellet, ettersom det er de nyere grupperingene
som har bevegd seg bort fra trosfundamentene.
15.10.03
|
